Vi har egentlig ikke lyst til å komme lenger enn dette. Vi vil ikke bli verdenskjent. Vi vil ikke bli norgeskjent heller. For oss holder det å være lokalkjent.
Tekst og foto: Per Erik Buchanan Andersen.
Neperud er en gate på Ulefoss. Den ligger mellom Kirkebakken og Hollavegen. Neperud er også et garasjerockband fra Skien. Nå er det aktuelle med skiva «So unhip it hurts», konsert på rockeklubben Sort og Blå i Porsgrunn forrige helg og ny konsert på 1001 Watt i Skien på fredag.
-Det var en kamerat av meg som flytta til Ulefoss. I et gammelt grisehus fant vi et veiskilt som det sto Neperud på. Det var et bra bandnavn. Det står et nytt veiskilt der oppe også, så folk finner fram hvis de må.
Det var like etter årtusenskiftet at trommis og tekstforfatter Bjarte H. ‘Batty’ Lind Karlsen og kompisene dannet bandet Neperud.
-Musikken vi spiller er litt i gata til The Hives og The White Stripes. Garasjerock og outsidermusikk. Du skjønner det når du hører det. Men vi er forskjellige folk med forskjellig smak, så det er stort spenn i låtene våre. De er ikke like for å si det sånn.
Batty sitter med kaffe og t-skjorte i andre etasje på Stockmand i gågata i Skien. Han har spilt trommer siden sjetteklasse.
-Vi hadde jo noen band allerede på ungdomsskolen. Jeg spilte trommer i Paal Flaata & The Chickenbrains. Han var vokalist, og vi andre var, ja, bandnavnet sier jo sitt. Spilte i et band vi kalte Ghosts også, men det blei oppløst da Kristian flytta til Rjukan. Da vi starta Neperud blei det mer greie på det. Idar (Gjone) hadde noen kontakter og vi fikk øve i det gamle lokalet til Dizzie Tunes. Vi smalt sammen åtte låter på kort tid, og hadde vår første konsert på Kick etter to uker. Det var Kim Wild som ordna det, for han jobba der.
Og siden har dere holdt på?
-Vi produserte førsteskiva «Murder act» i 2000. Det tok så lang tid før platene ble trykt opp at vi nesten glemte hele greia. Ett år etterpå, den 11. september 2001 fikk vi en svær pakke i posten. To tårn som ble knust til pinneved, og samtidig dukka «Murder Act» opp. Der fikk vi den. Vi ga ut ei skive som het «Lost in Legoland» også.
Vi holdt på en stund, men tok en pause i 2009. Kim hadde noe greier nede i Italia. Men de siste par årene har vi øvd igjen. Det er Idar, Carsten ‘Cesh’ Holt, Kim Wild og meg. Det er veldig tøft at folk kommer for å høre på musikken vår. Går rundt i ei boble for tida. Må passe på å ikke bli for høy på meg selv.
Det er vel ikke noe fare for det?
Batty drar hånden gjennom håret og smiler.
-Nei, det er kanskje ikke det. Vi liker å være litt skrå og uttafor. Man får følge sin skjebne. Det er gøy å spille.
Og så skriver du tekster.
-Ja, det er kanskje skrivinga som mest er greia mi. Jeg har holdt på med det siden jeg var guttunge.
Batty, som har vært deltager på et av Litteraturgarasjens mange skrivekurs på Lie Bydelshus gir meg et manuskript med kortprosa og en gammel dagbok.
-Den der fikk jeg av TA etter jeg hadde sendt inn et dikt til avisa i niogsytti. Jeg følte for å skrive ting. Det var jo mye greier, men det kom ikke så mye da. Jeg kan gå og kverne på en idé i ukevis. Kverne og gruble. Noen av idéene blir borte, men de som holder skriver jeg ned.
Låtene skriver du på engelsk?
-Ja, foreløpig har det blitt sånn. Vi har snakka om å gjøre noe på norsk også. Inni coveret til vinylutgaven av Unhip har jeg skrevet en historie på engelsk. I cd-versjonen finner du den samme historien på norsk.
Batty viser frem LP og CD.
Fantastisk cover!
-Ja, det er et fotografi av oldeforeldrene mine. Eline og Johan Juliussen. Jeg har alltid likt det bildet. Med blomstene bak og de kattene på siden der. Ketil Hardy har hjulpet oss med design.
Cesh, Kim Wild og Batty. Skikkelig rockenavn.
-Ja, man må holde stilen. I ungdomstida skreiv jeg Battie, men på ei plate jeg var med på ble det stavet feil. Med ‘Y’. Jeg sjekka det opp, og Batty er engelsk slang for eksentrisk og smågal, så da beholdt jeg det.
Og på fredag holder Nederud konsert igjen.
-Ja, på Parkbiografen. Nå skulle Kim vært her, for han hadde sagt noe vittig og kult om hvor bra det blir på no time. Jeg får nøye meg med å si at folk får kjenne sin besøkelsestid å komme. Neperud. Vi er ikke hippe, akkurat.
—
De hadde stått der i knivskarp vinterkulde og lumre sommerkvelder i timevis, uke etter uke, måned etter måned, i årevis. Hun lave med den kjappe replikken og hu høye med sølvtanna. Hørte øvinga vår gjennom et bomberom, opp en trapp og gjennom en låst glassdør i håp om å kunne se oss, ved en pause. Og folk spør meg fortsatt hvorfor jeg driver med musikk.
Batty
Litteraturgarasjen 