stavern1

Jøran har et hjerte av gull og slang seg over fjellet fra Bergen. Harald lånte en gammel Saab og combicampen til Pål Berby. Det er bare en halvtime til Stavern.

Tekst og foto: Per Erik Buchanan Andersen

Jeg gledet meg mest til Violet Road fra Tromsø, men jeg liker jo gamle folk, og Neil Young har jeg aldri sett live. Kameratene mine var på interrail og Roskilde halve nittitallet, da jeg hadde småjenter, så de er mer festivaltrena enn meg. Ikke har jeg hatt jesussandaler og ikke har jeg hatt skjegg. Jeg tok på den brune skinnjakka og lurte på om det var lurest å gå på do før jeg dro.

Campen er tredelt, småtelt nederst, Paradise-hotel-avdelingen i midten, og plass for folk med blomstrete vogner og olajakker opp mot veien. Combi-Berby-Campen har lang merittliste, og kan nok skilte med DNA fra alle kontinenter og litt av hvert, men det er ren magi når du vipper over en rødbrun tilhenger fra 1968 og vips har du ei vogn å sove i. Flotte oransje gardiner på innsiden av plastveggene og omfanget av jordslag i taket var slett ikke ille. Den ene flekken lignet på Afrika eller en kotelett.

JØRAN OG COMBICAMPEN: I nittensekstiåtte var combicampen definisjonen på teknologi og framtid. It still is.

JØRAN OG COMBICAMPEN: I nittensekstiåtte var combicampen definisjonen på teknologi og framtid. Jøran mener it still is.

Bak gjerdet på andre siden av gata for camp-området ligger hagen til Mille Marie Treschow. Der finnes Dåhjorten Bambi og Muflonen – ursauen med spiralformede, tunge horn.

Man får følelsen av at halve Norge trekker ut mot sjøkanten i juli, og at det er easy match å gå tørrskodd fra festival til festival fra Kristiansand til Halden. Og vi har camping i blodet. Når vi får slått opp forteltet og rigga oss til med en øl i en campingstol er liksom det meste greit. Vi er venner med alle og låner bort pulverkaffe og gaffateip til naboen. Gi bort en Tuborg og nynner Can you hear your best friend singin’ yeah yeah yeah yeah.

Harald er en rev til å få ting gratis, så han henter smaksprøver på burgere på Coop og Grandiosa fra Meny før konsertene og alle båndene på håndleddet. Jeg betaler noen jenter en femtilapp for å få lada mobilen.

(saken fortsetter under bildet)

DEILIG KULT: Violet Road bør du lete etter på en musikkfestival nær deg.

DEILIG KULT: Violet Road bør du lete etter på en musikkfestival nær deg.

Den lilla gata fra Tromsø trøkker til, bare sekunder etter Bjørn Eidsvåg drar ut kontakten på scene én. Og Violet Road er virkelig noe å få med seg i sommer. De leker og rocker med flosshatt og saksofon. Can you hear all the girls singin’ yeah yeah yeah yeah. Jentene synger, hopper og shaker mellom oss som står med tomlene i bukselomma og vugger litt på høyrefoten. Blonde, unge jenter som har utviklet seg til å bli en egen art hvor alle er klin like. Copycats med rød leppestift, rådyrøyne og stramme bukser flokker frem og tilbake over festivalområdet som en evig bølge på vei til audition for tredjesesongen av SKAM. Jeg henter nye øl og lurer på om det er lurt å gå på do en gang til før hovedkonserten.

Neil Young er også en egen art. Men han er det bare én av. Han ser ut som en blanding av en gammel, sliten bonde og et beitende dyr. En gråtass, en traktor. Noen vifter med vinylutgaven av Harvest når han drar Heart of Gold som en av de første låtene. Motoren er vanskelig å stoppe når han først har fått plogen på. Den gamle gubben pløyer opp rad etter rad med låter, de blir lengre og lengre. Mellom indianerstatuer og paljetter på scenen drar han etter hvert soloene sjøl, på pumpeorgelet på Mother Earth og på Love to Burn også på gitaren. Deretter blir det bare tyngre og dypere og bedre. Han høster, planter og sår, kaster korn og spiser stein og moreller. Vrenger jorda med stråhår og kinnskjegg i en fantastisk versjon av Powderfinger mens han ser i scenegulvet.  Av jord er du kommet. Muflonen gnager på i tre timer og maler oss i stykker med en evigvarende versjon av Keep on rockin’ in the free world. Til stein skal du bli. Rundt meg står folk med helskjegg og hopper med ølglasset hevet. De eier ikke skam i livet.

DRAR LASSET SJØL: Neil Yong leverer en tretimers konsert i Stavern.

DRAR LASSET SJØL: Neil Yong leverer en tretimers konsert i Stavern.

Etterpå blir vi sittende utenfor combicampen til det lysner. Når ølet er drukket opp, klipper vi boksene i to og heller oppi kaffe. Det rasler i løvtrærne bak gjerdet, noen snorker i bobilen ved siden av, og fra et telt kan vi høre en lys temme synge. Can you hear the morning singin yeah yeah yeah yeah