sylvia-salvesen---jab-ø,-wiig---nett-1

SITT EGET INSTRUMENT: – Det har både vært slitsomt og tilfredsstillende. Det har vært krevende roller. Vi har måttet stå opp for ting og hatt eksamen fire ganger i året. Du må være i form og bruke seg selv som instrument. Vi ville gjort det igjen, sier skuespiller-nestorene Sylvia Salvesen og Jan Ø. Wiig. Nå bytter de ut Teater Ibsen med pensjonistlivet. (Foto: Astrid Borchgrevink Lund)

– Faren er at teateret kun blir et produksjonssted hvor alt av teknikk og utstyr er på plass, mens den faste skuespillerstaben og den kreative prosessen uteblir, mener Teater Ibsen-nestorene Sylvia Salvesen og Jan Ø. Wiig.

 

Tekst: Astrid Borchgrevink Lund

 

Sammen har de og Ola Otnes spilt for siste gang etter at turneen i Telemark og Vestfold nettopp er avsluttet med stykket «Det beste av det verste». I forestillingen som hadde premiere i Skien 22. januar, ga de publikum smakebiter på en rekke roller fra alle årene de har spilt sammen. Men heretter er ingen faste skuespillere igjen. Og ekteparet Salvesen/Wiig frykter at det ikke lenger blir diskusjoner om hvilke stykker som skal settes opp og at det faglige miljø blir svekket når kun skuespillere blir hyret inn på korte kontrakter.

 

En stab med meninger
– Et teater trenger en meningsbærende skuespillerstab. En som ikke bare består av unge som verken tør å stille krav eller spørsmål om hvilke stykker som skal settes opp eller hvordan de forskjellige instruktørene opererer, sier de to til Litteraturgarasjen. De har så vidt rukket å kjenne på pensjonisttilværelsen og kan se tilbake på en rekke fine år både ved Nasjonalteateret, Teateret Vårt i Molde og Telemark Teater, senere Teater Ibsen.

 

For kjønnsbaserte roller
– Vi har blitt lyttet til og har spilt de rollene vi har ønsket oss, mener Jan, mens Sylvia skyter inn at det ikke har vært flust med sterke kvinneroller.
-Jeg har for det meste spilt roller der jeg har vært kona eller kjæresten til hans rollefigurer. Rollene er for kjønnsbaserte. Der har jeg vært litt misunnelig. Jeg har ikke alltid vært like flink til å si fra. Likevel, det har nok blitt noen konflikter med instruktørene enkelte ganger. Ektemannen nikker.

 

Er ikke marionetter
– Ja, de har nok vært litt reddere for meg. Men noen ganger er det umulig å ikke si fra, sier han. Begge mener at som instruktør må man forstå at skuespillere ikke er marionetter.
-Det blir feil å tro at vi er redskap og kun skal lystre ordre. Det å bli presentert en fasit, fungerer dårlig. Selv om vi må tilpasse oss, må vi være selvstendige. Vårt ansvar er å skape det kreative liv i rollen. Hvis vi ikke får den friheten, fungerer det ikke. I hvert fall ikke for meg, bemerker Sylvia.

 
Unge tør ikke opponere
– Det er for lite rom for å diskutere selve yrket. Faget vårt og strukturen ved teateret. Vi har jobbet under forskjellige regimer, og foretrekker en mer flat struktur. Men det har sjeldent vært rom for de store diskusjoner.
– Hvorfor er skuespillere så lojale?
-Det har ikke vært noe miljø for diskusjoner. Og unge uten fast jobb, tør ikke opponere. Kanskje har dette påvirket den kunstneriske utviklingen i teater-Norge, sier nestorene som ser tilbake til etableringen av regionteatrene på 1970-tallet.
(Artikkelen fortsetter under bildet)

jorda rundt 3

SAMSPILL: De har kjent på turnelivet. Om de ikke har reist verden rundt, har de spilt «Jorda rundt på 80 dager». (Foto: Dag Jenssen/Teater Ibsen)

 

Jakten på små grep
Etter alle årene på scenen, på turne eller med et manus på nattbordet, de ville de valgt den samme vei.
– Det har både vært slitsomt og tilfredsstillende. Det har vært krevende roller. Vi har måttet stå opp for ting og hatt eksamen fire ganger i året. Du må være i form, både kroppslig og mentalt, man må bruke seg selv som instrument, sier Jan mens Sylvia forteller om den sirlige jakten på de små grep som gjør at man tar det rette valget.
– Man må finne en klangbunn i seg sjøl og være åpen, sier hun og snakker seg varm om hvordan man endelig finner nøkkelen til akkurat den eller den rollen.
De har jobbet sammen i 40 år, og er klare for nye kapitler i manus de nå kan skrive selv.
– Vi har vært privilegerte, men nå skal vi bruke tid på barn og barnebarn, et gammelt hus en hel haug av uleste bøker. I tillegg skal vi fortsette med det fine samarbeidet med Skien Diakonale Senter sier de to og smiler til hverandre. Senteret og folkene der har blitt deres andre familie.

 

Gå inn i følelsen
– Det siste stykket, «Det beste av det verste», hvordan har dere opplevd mottakelsen?
– Helt overveldende. Selve stykket var ikke vår ide, men det har tydeligvis falt i smak. Det å lage vår egen vri, det å dele våre teateropplevelser på en ærlig måte. I teateret skal man aldri jakte på følelsen, det er tanken som driver deg. Det å gå inn i følelsen. Det er kanskje noe av det vi har klart å få frem i denne forestillingen, håper de.
– Jeg kjenner meg ferdig nå, men veldig privilegert, sier Jan. Sylvia nikker.
– Kanskje har vi satt noen spor etter oss. Jeg håper det. Vi ville gjort det igjen, sier hun.

sylvia-salvesen---jab-ø,-wiig---nett-2

LEGGER ROLLENE TIL SIDE: De kan se tilbake på mange roller og kostymer. Nå skal de kun spille seg selv, Sylvia Salvesen og Jan Ø. Wiig.
(Foto: Astrid Borchgrevink Lund)

Copyright_-Fotograf-Dag-Jenssen-flash_frame229_x_171_171-croped¨teater ibsen 1

TENKER TILBAKE: Her fra forestillingen «Det beste av det verste» som hadde premiere på Teater Ibsen 22. januar. (Foto: Dag Jenssen/Teater Ibsen)