Eksteriør: Slutten av januar, gatene er igjen våte etter noen uker med hard kulde. Folk siver inn i Ibsenhuset, deler seg i to leire. Noen skal på konsert, andre på forfattermøte:
Interiør: Dovregubbens hall. Alle radene med røde klappstoler er tomme. På scenen er det satt ut småbord. Publikum skraper med stolene i gulvet for å trekke tettere sammen. Stian J fra Litteraturhuset ønsker velkommen og introduserer forfatteren og intervjueren som sitter på et lite platå med for stort persisk teppe. To sennepsgule stoler og et bord med vann og vin.
(utdrag)
Solstad: Mitt forfatterskap sluttet da jeg ga ut T. Singer i 1999.
van der Hagen: Jo, men du har jo skrevet flere romaner etter det.
Solstad: Å, jaja.
(humring fra publikum)
van der Hagen: Ja?
Solstad: Forfatterskapet sluttet der. I 1999. Jeg er enda mer sikker på det nå enn jeg var den gang.
van der Hagen: Så romanene du har skrevet etterpå er ikke gode nok da, eller.
Solstad: Jo, jo det er veldige gode bøker. Noe av det beste jeg har skrevet. Men nå skal jeg nok ikke skrive mer.
van der Hagen: Det har du jo sagt helt siden nittennittini. Men den siste boka di, Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896, er det egentlig en roman?
Solstad: Ja.
van der Hagen: Fordi?
Solstad: Først og fremst fordi jeg sier at det er en roman.
(Humring)
van der Hagen: så hvis jeg hadde skrevet den boka, så hadde det ikke vært noen roman?
Solstad: Tror ikke du er god nok til å skrive romaner, Alf.
(Latter fra salen)
van der Hagen: Den handler i alle fall om slekta di, på din mors side. Du stammer fra Porsgrunn?
Solstad: Eh, egentlig Skien. Ja, Skien. Jeg kjørte forbi et skilt med bussen i stad. Ballestad. Ballestad gård. Der kommer jeg fra. Men Solstadsaga lå i Porsgrunn. Stort sagbruk. Der kommer jeg også fra.
van der Hagen: Det uoppløselige episke element. Kan du forklare hva det er?
Solstad: Eh, he, hvis jeg skulle forklare det helt ut, ville det bli veldig banalt. Nei det er kort sagt det romanaktige. Ja.
van der Hagen: Hvorfor skrev du denne boken?
Solstad: Fordi jeg skrev den. Det interesserte meg. Alle disse usynlige livene som har blitt borte i historien. De elsket og levde og tenkte de også. Gjorde rett og galt. Nå husker vi dem ikke. Jeg ville gi dem en revansj. Min formoder som fikk barn utenfor ekteskapet for eksempel. Jeg ville gi henne en oppreisning. En god revansj er bra.
van der Hagen: Kunne du ha skrevet denne boken før?
Solstad: Mm, nei. For da interesserte det meg ikke. Nå som jeg er over sytti kan jeg ikke skrive om å være femti lenger. Det går bare ikke det. Nå er jeg mest opptatt av å være pen i tøyet.
van der Hagen: Pen i tøyet?
Solstad: Ja. Jeg har aldri sagt noe vondt om folk som er opptatt av fasaden.
van der Hagen: Hva mener du?
Solstad: Opptatt av fasaden. Når man er over sytti er det viktig å være pen i tøyet. Å holde fasaden handler noe om, eh, har noe med et verdig liv å gjøre. Jeg liker det.
(Klapping fra publikum)
van der Hagen: Skriver du på noe nytt?
Solstad:
van der Hagen: Nei, du vil jo selvfølgelig ikke svare på det.
Solstad: Jeg har et notat.
van der Hagen: Til en ny bok?
Solstad: Jeg har skrevet et notat. For et års tid siden. Et notat. I en notisbok. Det ligger der.
van der Hagen: Som kan bli en ny roman?
Solstad: Et notat. Det kan ligge der. Til jeg åpner det og ser hvor totalt ubrukelig det er.
(Latter og applaus)
Foto og fritt etter hukommelse: P. E. Andersen
Litteraturgarasjen 