saabye-1-nett

SAABYES SERVIETTER: Sammen med fotograf Lars Eivind Bones og journalist Tom Stalsberg har Lars Saabye Christensen samlet amerikanske huskelapper, dikt, skrøner og bilder i boka ‘Men Buicken står her fremdeles’. Foto. Astrid Borchgrevink Lund.

AKTUELT: Kulturhuset Ælvespeilet torsdag 21. januar

—-

Jeg tenker på hammonorgelet far kjøpte for å spille salmer
så mor slapp å gå i kirken

Etter et oppdrag til USA for Magasinet i Dagbladet i 2008 fant fotograf Lars Eivind Bones, journalist Tom Stalsberg og forfatter Lars Saabye Christensen såpass tonen at de tok en ny tur året etter. Bones fotograferte og forfatteren og journalisten skrev små dikt, huskelapper, inntrykk og tankerekker. Samarbeidet ble til boka Men Buicken står her fremdeles utgitt på Aschehoug i 2010.

Skrevet av P. E. Andersen

Med Buicken har Stalsberg og Saabye turnert landet i ledige stunder. I 2012 kom Min Buick er lastet med, en samling fotografier og dikt fra nesten femti arbeidsplasser. Torsdag 21. januar kommer de til Ælvespeilet i Porsgrunn.

‘Jeg tenker på’ er de mest brukte ordene i samlinga. Kanskje fordi det ligger litt blues i en sånn setningsstart, og kanskje fordi drømmenes land og tankene om Amerika var med på å definere forfatternes generasjon.

Når Saabye Christensen tar med Stalsberg og Bones til USA er det som en Norsk Utflukt til statene. Men Buicken står her fremdeles er en støvete roadtrip over kontinentet. Det er gråtoner og uskarpe motiver. Åpne biler og skyggen til Tom Waits. Det er bilder og dikt om melankolske menn i mørke barer, kneiper i El Paso, hester, kugutter og ensomme jernbanestasjoner.

(Saken fortsetter under bildet)

BLUES & BØRST: 'Buicken' er gråtonede nyanser av bilder og poesi.

BLUES & BØRST: ‘Buicken’ er gråtonede nyanser av bilder og poesi.

Det ligger en usagt ‘gjett hvem’ i tekstene, fordi vi ikke vet om det er Stalsberg eller Saabye Christensen som har skrevet. Artig nok. Jeg tror jeg vet. Noe virker tidlig, annet er modent. Sannsynligvis tar jeg feil. Når jeg blar i boka på nytt får jeg stadig mer sans for Bones’ bilder. Det er en egen ærlighet over fotografiene. De er ikke oppstilte. De viser objektet slik det er.

Og her kan vi se tydelige researchlinker til Lars Saabye Christensens to siste romaner, Sluk (2012) og Magnet som kom i fjor høst. Et av Magnets bærende premisser er: Å fotografere er å utelate. Å skrive er å tilføye. Når man leser Buicken på nytt etter Magnet får både fotografier og en del av diktene en ny klang. Trekløveret utelater og tilføyer. I Buicken finnes også et dikt om The Black Pyjamas people, som dukker opp som en mystisk, kvestet og lyssky gruppering i Magnet.

Jeg tenker at hvis man leser et forfatterskap baklengs kan man finne spor av tekster som ennå ikke er skrevet. Vet ikke hvordan det er med opphavsrett og slikt, men dette diktet fra Men Buicken står her fremdeles er så vakkert at jeg tar sjansen:

Jeg tenker på at alle dikt trenger en mor og alle mødre er en bok.
Jeg tenker på at min mor også var en novelle.
Min mor var ikke en roman, hun var en reiseskildring.
Og mellom linjene var hun mest min mor.
Min mor var også ei jente som var datter til en slektskrønike.

Jeg tenker på at mødre alltid er våre dikt som vi bærer med oss på
den innerste lomma. Jeg tenker på mødre som mor til et knippe reiser og sorger,
vannhull og rasteplasser, gatestubber og frimerker, humler og salmer.

Jeg henger i mors skjørter som hun sydde kvelden før jeg ble født.