Julereia -Nils Bergslien 1922

Julereia -Nils Bergslien 1922

Fine unger i hvite kjortler, selvlagede kroner og med lys i hånden. Vakkert er det, men når sant skal sies, så får vi liksom ikke helt dreisen på Lucia-feiringen her i landet. Sangen er flott den, og noe fint og uskyldsrent over syngende barn i mørketider, men det er og blir noe utenlandsk over hele greia. Kanskje til og med svensk.

Unge Lucia var ei jente fra Siracusa på Sicilia. En av legendene om henne sier at hun ba til Gud for å få sin dødssyke mor frisk igjen. Da det skjedde, ga hun i takknemlighet bort alle pengene hun hadde til de fattige i landsbyen. Stadtholderen i byen likte kristendommen dårlig, og beordret Lucia drept da han fikk greie på hva hun hadde gjort. Det måtte flere forsøk til før hun ble drept i år 300. Øynene ble stukket ut av henne, og hun ble forsøkt brent, men ilden rørte henne ikke. Etter sin død ble Lucia erklært som helgen; «Sankta Lucia» – eller «Den hellige Lucia av Siracusa», og ble skytshelgen for de blinde.

Da kristendommen kom til Norge brukte vi den julianske kalender som sa at 13. desember var den mørkeste og lengste natten i året. Katolske skikker blandet seg med djevelen, Lucia og Lucifer.  Det ble heavy metal.  Bøndene malte tjærekors på inn- og uthus, og alt måtte være bakt, vasket og klargjort, hvis ikke ble man dratt med av Åsgårdsreia, et brokete følge av underjordiske, vetter og urolige døde sjeler. Lussekatter er den ondes bakverk, luciferkatter eller djevelkatter.

Nils Bergsliens humoristiske maleri «Julereia» fra 1922 viser et kaotisk, feststemt følge av  nisser, trollkjerringer, drukkenbolter, drapsmenn og annet pakk gjennom et norsk gårdstun julenatta. Opptoget er en variant av oskoreia, et nattlig følger av gjengangere, og henspiller på tradisjonen med å gå julebukk som en lystig feiring fra gård til gård. På bildet sees også en nisse som rir på en geitebukk, fanden med fele på ryggen av et reinsdyr, en snømann og et julenek.

Luciasangen har hverken med St. Lucia eller Åsgårdsreia å gjøre, men er en sjømannsvise om bydelen Santa Lucia i Napoli i Italia. Det er svenskene som har fått teksten til å handle om lys, helligdom og renhet, og den norske teksten er deretter oversatt fra en av de svenske variantene.

Lyskransengelen er hentet fra tysk protestantisk julefeiring og På 1920-tallet begynte svenske avholdsforeninger å arrangere Lucia-opptog. Fra 1927 og fremover startet Stockholms Dagblad det som ble årlige missekåringer over den yndigste Lucia. Vettene i Åsgårdsreia var mer hardcore, de red på sopelimer og hyllet det underjordiske.

Men selv om den italienske sjømannssangen ikke har noe med jul på gjøre, får den freden til å senke seg i tussmørket likevel. Uten fuzzgitar. På en litt svensk måte.