Fucked av Gud

Hvor mye urettferdighet klarer vi å ta? Hvor mye skal til før vi knekker. Når glir den gode hensikt over til å bli en ond handling?

Tekst P. E. Andersen

Teater Ibsen har satt opp en lesning av Jobs bok som en av sine høstforestillinger under temaet Tro, Håp og Kjærlighet. Det hevdes i kommentarfelt at en slik heading har ethvert teater eller dramatiker. Til enhver tid.

Forestillingen blir holdt rundt et hvitduket langbord i foajéen. Kandelabre og bibler er scenografi. Tretti mennesker samlet, to timer, førtito kapitler, og to skuespillere som leser; Kasper Skovli Botnen og Mari Dahl Sæther. Sæther leser det meste utenat. På premieren sitter legfolk, prester og lesber ved bordet. Fra høytalerne i bakgrunnen spilles gitarmusikk fra filmen Babel.

Jobs bok er menneskets evige klagesang. Hvorfor blir jeg behandlet så urettferdig? Jeg er et godt menneske. Hvorfor ser ikke alle andre alt det bra jeg gjør? Hvorfor må jeg ta all denne skiten? Et av grunnpremissene i Jobs bok er at Gud tviler. Han lar seg utfordre av Anklageren om sin egen autoritet og allvitenhet. Satan har full oversikt, han har reist rundt på jorden, og påstår at alt ikke står så bra og hellig til hos menneskene som Gud prediker. Du følger ikke med, Gud, sier han. Du er oppskrytt. Gud tar utfordringen. Manipulerer Job. Påfører ham de verste prøvelser. Gjør ham Job konkurs, brenner husene hans, dreper familien, påfører ham sykdom og skade.  Job vil uansett ikke miste troen på meg, sier Gud. Spiller med på Satans premisser. Bruker Job som en brikke for å bevise sin posisjon. For å vise hvem han selv er.

Litterært og stilistisk skiller Jobs bok seg ut i bibelfortellingene. Vi vet ikke sikkert hvem som har skrevet Jobs bok. Prøvelseshistorien finnes i de fleste gamle mytologier, men hvem som førte fortellingen inn i det gamle testamentet er uklart.  Og litterært er teksten vidunderlig. Snodig, konkret, abstrakt, tolkbar, repeterende, menneskelig og mangefasettert.

I forordet til utgivelsen av Jobs bok på Stenersens forlag i 1999 skriver forfatter Ingvar Ambjørnsen: «I Bibelen er det jo ikke vanskelig å finne eksempler på at Gud fremstilles som psykisk ustabil. I Jobs bok kan det være fristende å karakterisere ham som noe av en tullebukk.»

For Gud nedlater seg til menneskelige følelser og tankegang i denne boken. Hos mennesket er tvilen en sterk del av troen. Gud sier noe sånn som: Jeg skal faen meg vise djevelen hvem som har rett. Og selv om Job gjør akkurat slik Gud vil, står imot alle prøvelser, bøyer seg ikke og ber ikke om unnskyldning, trygler ikke om nåde, så forteller dette samtidig at Gud har rotet seg over på feil banehalvdel.

Jeg har ingen urett gjort, sier Job. Min tro står. Gud må prøve meg av andre grunner. Djevelen lar Job møte Leviatan, i Bibelen nevnt syv ganger, oftest hos Job. Leviatan, sjøormen, Midgardsormen, krokodillen den egyptiske faraoen nedkjempet, djevelens apostel.

Jobs bok handler om det ondes problem, eller det ondes levekår. En tidløs og universell setting. Grunnlaget for religion. Menneskets indre motsetninger. For det er djevelen som er den aktive i fortellingen. Ikke Gud. Han tillater Faen å fucke med Job, og Job tar imot på Guds vegne. Bøyg etter bøyg, mens Gud står og ser på. Og når han som den store Herre tillater det, er han vel i ferd med å miste grepet, er med å så det frøet djevelen vil dyrke.

Det er denne sammenblanding av de gode og onde som gjør Jobs bok interessant. Det finnes godt i det onde og motsatt, og rett kan fort bli galt. Kanskje er boken ment som tvilerens trøst, det er ikke godt å si. Protagonisten er Job som tross sin meningsløse straff står opp mot Gud. Jeg lar ikke dine prøvelser knekke meg, jeg har ikke gjort noe urettferdig og tror på din godhet uansett. En slik holdning er vanskelig for meg som leser å svelge og leve opp til. Kanskje er jeg bare misunnelig, kanskje er det her troen og fornuften klinsjer.

Filmen Babel (bakgrunnsmusikken) handler om en mann som selger en Winchesterrifle til en annen mann, som igjen gir den til sine to tenåringsgutter for at de skal se etter familiens geiteflokk, og ta livet av sjakalene som spiser opp geitene. For å teste ut rifla sikter de på biler som kjører forbi. De treffer en buss, og skader en ferierende amerikansk kvinne som sitter ombord. Godt blir ondt.

Vendepunktet i Jobs bok er interessant. Når det går dårligere med ham, vender også hans gamle venner seg mot ham. Be om nåde, sier de. Om ikke for deg selv så for vår skyld. Din urokkelighet rammer til slutt oss. Klassisk mediastory. En periode er allting stas, så er du passé.  Jobs kone finner ham sittende i aske, mens han forsøker å skrape av seg byllene med et potteskår. Hun sier: «Holder du deg like uklanderlig? Si Gud farvel og dø!» (2,9).

Mens skuespiller Mari Dahl Sæther går sakte rundt bordet og leser oss Herrens tale til Job i kapittel 38 til 40 så det grøsser i nakken, er det lett å dra paralleller fra det gamle testamentet til dagens politiske hendelser. Meningsløse terroraksjoner, selvmordere, uskyldige ofre, mennesker på flukt, forvirring, frustrasjon, aggresjon, fornektelse, kom ikke hit. Ikke la dine sorger ramme meg, jeg har nok med mitt. Eller er det bare slik vi tenker hele tiden; når det onde kommer nær nok så vender vi oss bort fra det gode. Kanskje er dette noe av hva teatersjef Thomas Bye og Teater Ibsens oppsetning vil pirke i.

Sæther leser oss et bibelvers hver i bakhodet:

Jager du bytte for løvinnen,
gir du sultne løveunger mat,
når de dukker seg ned i hulene sine
eller ligger på lur i krattet
(Kapittel 39 vers 1-2)

I Helga Flatlands nyeste roman, Vingebelastning blir Andreas utsatt for det motsatt av Job – ingenting. Ingen prøvelser i livet, ingen reell motstand, ingen farer eller uventet smerte. Et symbol på den vestlige eller nordiske nåtid. Ingenting å kjempe for, ingenting å stå imot, ingenting å leve for. Eller? Resultatet i Vingebelastning blir tomhet. Job må tåle alt av smerte og elendighet, men han har noe å kjempe for. Han er en sta jævel, Job. Står for sine idealer, samme hva det koster. Er det ikke slik vi helst vil være? Noe av essensen i Jobs bok ligger tett på vår tid. Vi har ikke forandret oss så mye siden det gamle testamentet.

De fleste ville ha fulgt med strømmen, men det er greit å stå på sitt når man ikke har gjort noe galt. Job ga seg ikke. Og Gud både tapte og vant. Djevelen var vel ikke helt misfornøyd han heller. Gud ga tilbake alt han hadde tatt fra Job, og mer til. Job fikk helsen igjen og levde i 140 år, fikk flere barn. Troende, sta og gammeldags, men forut for sin tid. Det siste Job gjorde (det er altså allerede nevnt i det gamle testamentet) var å gi lik arverett til sine døtre som sine sønner. Rettferdig må det være.

(Min sti er ikke ren. En del av tankene i denne artikkelen er stjålet fra Ingvar Ambjørnsens forord til utgivelsen av Jobs bok på Stenersens forlag i 1999.)