-Jeg er født sånn. Kan ikke gjøre noe med det.
En framsynt lærer spurte en seksten år gammel Gunnar Dale om han kanskje hadde lyst til å prøve å spille på skolens ubrukte flygel en kveld. Gunnar var ikke spesielt opptatt av musikk, og hadde aldri gått inn for å lære seg noe instrument.
-Det var mange musikere i familien min, men jeg var ikke interessert. Likevel sa jeg ja da han spurte; ja, det vil jeg gjerne, svarte jeg. Noen kvelder senere kom læreren men en lang nøkkel og låste opp tangentdekselet på flygelet.
-I det jeg la fingrene på tangentene skjedde det noe. Plutselig bare spilte jeg. Og det låt fantastisk vakkert. Det var noe helt nytt for meg, og en sterk emosjonell opplevelse.
I årene som fulgte komponerte Dale store mengder musikk.
-Jeg spilte på et orgel i helgene og tok opp på kassetter. Timer på timer med musikk. Komponerte en musikal, hadde eget band og holdt konserter. Full rulle i mange år. Musikk er energikrevende. Når man har den i seg, blir det også til at man kjemper mot den. Lurer på om jeg har de kassettene ennå.
-For meg er det å spille musikk, føle og tenke toner og akkorder bare noe som er der. Det er en del av personligheten min. Jeg trenger ikke sitte ved et piano. Musikken er der hele tiden likevel. Jeg har prøvd det meste av sjangre og sammensetninger, men jeg har kommet til at det er i mine egenkomponerte, melankolske ballader at jeg føler meg mest hjemme.
– Nå sier jeg til både meg selv og andre at jeg egentlig har sluttet å spille. Jeg dirigerer et kor og arrangerer korverk, men konserter på piano eller flygel har jeg egentlig sluttet med.
Lørdag 3. oktober holder Gunnar Dale en sjelden minikonsert med egne komposisjoner i Ælvespeilet kulturhus i forbindelse med arrangementet Perler ved bredden under Bjørg Vik-dagene.
Tekst og foto: Per Erik Buchanan Andersen
Litteraturgarasjen 