– Telemark er et fantastisk utgangspunkt for mysteriekrim. Her finnes det fortsatt en levende interesse for myter, sagn og gammel folketro. Det har aldri vært så gøy å skrive en bok som denne, sier Rivertonprisvinner Vidar Sundstøl fra Bø.
Syv bøker i løpet av ni år, og om få måneder kommer den neste, «Djevelens giftering». Sundstøl har forflyttet seg både fra Minnesotatrilogier og utgravinger i Alexandria til et fiktivt sagn om gamle-lensmannen på Dalen som både var ond og korrupt. Han ble invitert til djevelens bryllup der han etter hvert havnet i slagsmål med selveste brudgommen. I basketaket forsvant djevelens ring og den dag i dag gror det ingenting på den plassen.
Mysterier og plott
– Boka åpner med at en middelaldrende nordmann, Max Fjellanger, vender tilbake til hjemlandet fra USA. Han kommer over sagnet om djevelens giftering og møter etter hvert bibliotekar Siri Vesterli ved Høgskolen i Telemark. Alenemoren opptrer som en slags Miss Marple og sammen nøster de opp mysterier og plott, gamle og nye.
Helgendyrking
Det dreier seg om drap begått med flere års mellomrom, men alle med en tilknytning til den lille bygda Eidsborg i Tokke kommune. Sammen med Bø er dette det viktigste stedet i boka, som også gjør flere avstikkere til Skien. – Hvorfor velger du å bruke disse stedene?
– Også i de forrige bøkene har jeg brukt steder jeg kjenner godt, både USA og Egypt. Denne gang ønsket jeg å skrive fra det magiske fylket vårt. En stor del av vår felles sagn- og eventyrskatt stammer fra Telemark. Tenk bare på noe så unikt som Draumkvedet. Den store spellemannstradisjonen hører også hjemme i dette bildet. Jeg kjenner stedene og landskapene godt, men jeg har naturligvis lest meg opp på Tokkes historie. Mye av handlingen er bygget rundt Eidsborg stavkirke, tidligere helgendyrking av bøndenes Sankt Nikolas eller «Nikuls» og denne helt spesielle gifteringen.
Må vite alt
-Hvor mye planlegger du på forhånd når du går i gang med en slik krim?
– Det må alltid være en gåte i tillegg til selve plottet og leseren må møte mange mistenkelige personer. Jeg bruker mye tid på research. Persongalleriet bygger jeg opp og gir dem liv. Kjøtt og blod. Jeg må vite alt om dem, sier Sundstøl som mottok Rivertonprisen i 2008 for «Drømmenes land». -Har prisen åpnet noen dører?
– Ja, til utlandet har den gjort det. Den gode mottakelsen i USA hadde nok ikke skjedd uten Rivertonprisen. Men jeg er nok ikke den mest leste krimforfatter.
– Og ditt forhold til Elvestad/Riverton – hvordan er det?
-Jeg har lest både «Jernvognen» og Bernt Rougthvedts biografi om ham. Og når jeg kjører forbi Høyers hotell, tenker jeg alltid at her døde Elvestad.
Ikke skyve
– Du kan vise til stor produksjon på kort tid. Hvordan er arbeidsdagen? -Jeg har bra kustus. Jobber fra 08 til 16 og gjerne lenger også. Og i helgene. Har fryktelig lite fri, men får naturligvis tid til kona og sønnen min. Men jeg liker jobben min veldig godt. Den er selvvalgt. Jeg tror ikke på å skyve ting foran seg og vente til barna er store. Har derimot tro på kontinuitet. Sundstøl leser gjennom manus utallige ganger og kan våkne om natta fordi han husker noe som må rettes på.
Ikke opptatt av samfunnsansvar
Vidar Sundstøl henger ikke mye med forfattere. I stedet bruker han tida godt på å klekke ut nye gåter.
– Har alltid likt det mørke, mystiske, ikke det ulne, tåkete. Jeg er ikke opptatt av samfunnsansvar i bøkene mine. Det å glede folk er mye det.
Tekst og foto: Astrid Borchgrevink Lund
(Artikkelen ble første gang publisert i papirutgaven Litteraturgarasjen nr. 3-2014)
Litteraturgarasjen 