I slutten av september feires Bjørg Viks 80-årsdag i Ælvespeilet, og Litteraturgarasjen har tatt initiativ til litteraturdager i Porsgrunn  som bærer forfatterens navn. I august slipper vi programmet med mange spennende navn på plakaten. I dette intervjuet reflekterer Bjørg Vik over eget forfatterskap. 

Tekst og foto: Per Erik Buchanan Andersen/Astrid Borchgrevink Lund

Jeg har nok også blitt lest feil, og akkurat det misliker jeg sterkt. Kvinnelitteratur ble en slags merkelapp. Det hadde jo med tiden å gjøre, men det stemmer ikke. Har du hørt om mannslitteratur?

Bjørg Vik har fortsatt myndigheten og gnisten i de klare, brune øynene. Hun sitter ved det runde salongbordet i mursteinsvillaen i Furustuadveien med utsikt til karpedammen i hagen.

-Den er over hundre år gammel. Jeg har aldri sett noen karper der. Nå er det mest jobb, men den er fin – med salamandre og vannliljer.

-Jeg var jo dristig, og skilte meg nok litt ut. Jeg skrev åpent om erotikk blant annet. Det var ikke bare enkelt i en liten by som Porsgrunn den gang. Jeg opplevde til og med at noen spyttet etter meg på gaten. Etter hvert skaffet jeg meg en loftsleilighet i Trondheimsveien som jeg jobbet fra i tillegg til her i byen. Det var befriende. Der skrev jeg blant annet stykket «To akter for fem kvinner.

bjørg vik intervju 1, fofo astrid borchgrevink lund, litteraturgarasjen

Bjørg Vik vokste opp på St. Hanshaugen i Oslo, hvor blant annet trilogien om Elsie Lund er lagt til. Hun var 27 år da hun i 1963 ga ut sin første novellesamling «Søndag ettermiddag».
-Jeg visste tidlig at jeg skulle skrive. Skrev alltid masse brev til venner og kusiner – likte å fortelle historier, og jeg skrev stiler for klassevenninnene mine som jeg fikk betalt i småsjokolader og annet for.

«Søndag ettermiddag» inneholdt 12 noveller om det å være barn og ungdom på femti- og sekstitallet. Novellene var skrevet i en direkte og muntlig stil, og det var særlig språket og fortellermåten som ble rost av litteraturkritikerne. «Søndag ettermiddag» ble toneangivende for hva som skulle komme av bøker de neste ti årene, og hun traff nok også en og annen øm mannetå allerede med debutsamlingen. «En livsfrisk debutant, sikkert lykkelig gift og velsignet med deilige unger. Merkelig at en slik ung kvinne kan prestere så triste noveller,» var en mannlig kritikers kommentar.

-Menneskets frihet var et grunntema for min skriving allerede fra begynnelsen av. Det har vært en rød tråd hele veien. Mangelen på frihet, drømmen og lengselen etter frihet og etter hvert vissheten om den vanskelige friheten. Finnes den?

-Jeg har skrevet både fra kvinnens og mannens ståsted, det var artig å ikle seg en mannlig fortellerrolle. Men det var altså kvinnekampen som ble en slags påklistret merkelapp. En viktig sak selvfølgelig, men jeg hadde nok en videre litterær horisont enn bare det. Det hemmet meg en periode. Det er i grunn befriende å være kvitt det.

-Jeg gikk ned to tredjedeler i inntekt i forhold til journalistlønnen i PD som følge av debutboka. Jeg husker en av min manns kamerater lo hjertelig av den beskjedne skriveinntekten. Ti år senere tjente jeg nok mer enn både han og mannen min på bøkene mine.

-Jeg har møtt lesere som mener at tekstene mine er biografiske dagbøker. Det er feil. Jeg har selvfølgelig brukt karakteristikker hos folk rundt meg og situasjoner jeg opplever, men det er noe annet. Det er slik man jobber. Man skriver gjennom et filter.

I 1966 kom novellesamlingen «Nødrop fra èn myk sofa». Den fikk enda bedre kritikk enn debutsamlingen. Bjørg Vik ble sammenlignet med store forfattere som nobelprisvinneren Sigrid Undset, Amalie Skram, Torborg Nedreaas og Cora Sandel.

Bjørg har varmet eplekake og vi fyller i nytrukket kaffe. Hun tenner en sigarett og vi pakker en pipe.
-Røykeloven gjelder ikke her, her røyker vi inne. Mannen min røkte pipe. Pipe og sigarer lukter godt. Villaen på Vestsiden i Porsgrunn ble tegnet og bygget av ektemannen og arkitekten Hans Jørgen Vik og paret flyttet inn i 1960 og de fikk etter hvert barna Lars, Leiken og Jørgen. Boligen i  rød murstein både ute og inne. Veggene er fylt av bøker, blå glasskunst, malerier og naturlig lys.

karpedammen

-Jeg har blitt mer og mer glad i Porsgrunn med årene. Ved åpningen av kulturhuset nå nylig brukte de teksten i «Porsgrunn min by» som gjennomgangstema. Jeg skrev den til byens 175 års jubileum i 1982 sammen med Gunnar Rogne.

-Jeg sendte en av de første novellesamlingene mine til Cora Sandel og fikk svar. Hun hadde lest en novelle som het «A little bit of madness». Den likte hun godt og sa hun hadde lest den flere ganger. «Det er akkurat slik det er, Bjørg», svarte hun.

-Jeg hadde kontor borte i Winthersgate og var veldig disiplinert på arbeids- og skrivetid. Litteratur er ikke noe som kommer av seg selv. Mannen min støttet meg hele veien, og jeg måtte etter hvert ansette hjelp til å se etter ungene. Slik blir bemerket i en liten by.

Novellesamlingen «Det grådige hjerte» ble utgitt i 1968, og i 1970 kom romanen «Gråt elskede mann». Det var med «Det grådige hjerte» at erotikken kom. Vik skrev om kjærlighetsforhold og hvordan kvinner opplever sin seksualitet. Dette ble sterk kost for en del kritikere. Det var ikke først og fremst de erotiske skildringene de tok anstøt av, men at de fleste av novellene var sett fra en kvinnes synsvinkel. At kvinnene var de aktive og sterke i forholdene var uvant i norsk litteratur. Boka skapte sterk debatt både i og utenfor avisspaltene og Bjørg Vik ble lest av flere enn noen gang.

-Det var rundt der jeg skaffet meg leiligheten i Oslo. Det gjorde også at jeg hadde nærmere tilgang til et større fagmiljø. Det var fint.

Tidsskriftet «Sirene» ble startet i 1973 med Bjørg som en av initiativtakerne og første redaktør. Til Telemark Arbeiderblad uttalte hun i et intervju om det nye tidsskriftet i august 1973:

«Vi skal ikke lage et menighetsblad for nyfeminister. Det vi vil er å nå ut til så mange kvinner som mulig.»

-Vi var jo litt sinna på den tiden der, men det var gøy også. «Sirene» gikk så det suste og ble en kjempesuksess. Jeg tror vi var oppe i over 30.000 i opplag på det meste.  I en parole etter innholdsfortegnelsen i den første utgaven har redaksjonen skrevet:

«Vi er klar over at ikke alle kvinner føler seg undertrykt,

men vi vet at de er det. Ingen føler seg undertrykket

før de har en drøm, en visjon om noe bedre,»

bjørg vik intervju 3

-Etterhvert følte jeg at andre bestemte hvordan jeg skulle skrive, og om hva. Det var i grunn befriende å gå ut av redaksjonen.

-Jeg har sluttet å skrive nå, men jeg tenker jo fortsatt. Og så savner jeg skrivemaskinlyden, Jeg skrev jo før pc og internett. Hovedkonsulenten min, forleggeren Per Glad i Cappelen, sa en av de siste gangene jeg snakket med ham. «Nå har jeg lest Elsie Lund-trilogien på nytt – og den var like duggfrisk». Fra en mann som jobbet med utallige manus i 30-40 år, syntes jeg det var et flott kompliment. Jeg tror jeg sluttet i tide.

Bjørg Vik har blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris tre ganger.
-Jeg vet at jeg var ganske nær ved å få den for «En håndfull lengsel», men slik gikk det ikke. Boken fikk hun Kritikerprisen for i 1979. I tillegg har hun fått Aschehougprisen, Doblougsprisen, Amalie Skram-prisen, Ibsenprisen og en rekke andre utmerkelser.

elsi lund trilogien

-For meg selv er trilogien om Elsie Lund (Små nøkler, store rom, 1988, Poplene på St. Hanshaugen 1991, Elsie Lund, 1994) kanskje det jeg er mest fornøyd med. Jeg liker tanken på at den blir stående. Historien om Elsie var noe jeg visste lå der i mange år. Den trengte bare modningstid og distanse. Jeg skrev den på riktig tidspunkt.
-Det er viktig å fange barndommens fugler før de flyr for langt bort, sier Bjørg Vik og kikker ut mot karpedammen.

(Artikkelen ble første gang publisert i papirutgaven av Litteraturgarasjen nr. 1-2014)

 

LES OGSÅ SAKEN OM «SIRENE»: «Hold kjeft og vær deilig»

borchgrevink byline

pea byline