eskil skjeldal

Eskl Skjeldal tar for seg psykisk sykdom i litteraturen i essayet rundt boka «Til trøyst» av Jan Inge Sørbø. (Foto: Astrid Borchgrevink Lund)

   

I en psykisk krise er det indre mørket så okkuperende at språket faller bort. Da kan skjønnlitteraturen bidra med historier som vi kan gjøre til våre. Skjønnlitteraturen kan løfte frem enkeltmenneskers erfaringer, forme et nytt språk og forløse selvrespekt og håp.

Tekst: Eskil Skjeldal

Det er fullt mulig å ha så store vansker at man i perioder ikke greier å være seg selv. Å stå i nær relasjon til andre, blir umulig. I slike perioder kan forfatterne være de eneste menneskene vi stoler på. I deres tekster kan vi finne trøst og forståelse, uten å ha andre tett innpå. Tekstene kan skape historier, som vi kan kle oss i, som vernende frakker eller varmende ull. Disse tekstene kan lette på ensomheten, fordi det er mulig å krype inn i ord som vekker gjenkjennelse. Tekstene blir speil, som imiterer egne følelser og vonde krefter: Jeg kan lese om andre som har opplevd det samme som meg. Om dette er fiksjonsfigurer spiller ingen rolle, det er fortsatt sant. Denne evnen til å speile menneskelig sannhet er kjennetegnet på god kunst. Kunsten kan ”hold the mirror up to nature”, som Hamlet sier til skuespillerne, da de blir bedt om å spille frem mordet på Hamlets far. Hamlets forslag til å avsløre morderen er enkelt: Gjennom dramaturgien på scenen blir morderen i salen minnet på hva han har gjort. Slik kan kunsten vekke sannheten om oss selv. Kunstens mimesis, imitasjon, kan være første skritt mot forløsning. Fortellingen gjenkjennes og forløser noe i den som mottar.

Det er akkurat denne funksjonen ved skjønnlitteraturen som Jan Inge Sørbø har undersøkt nærmere i boken Til trøyst. Å gje språk til psykiske kriser. Sørbø påstår at medisinen ikke har et godt nok språk for de følelsene og erfaringene folk gjør seg ved psykiske sykdommer og plager. Diagnosespråket er for snevert, mangfoldet går tapt. Sørbø påpeker at det ikke finnes en objektiv kunnskap om menneskets sjel som kan måles i parameter. I diagnostikken ligger en drift mot objektivering og tro på sikre vitenskapelige diagnoser. Men dette kan lede til at pasientens stemme, erfaringer og egen historie knebles. Sørbø bruker litteraturen som en kilde til ny innsikt. Viktig: Sørbø mener ikke at skjønnlitteraturen kan utkonkurrere diagnosesystemene, men at den kan korrigere og supplere. Sørbø tenker dobbelt: Skal man forstå sykdommen må vi diagnostisere. Men skal vi skape god helse, må vi finne et språk utenfor det diagnostiske. Sørbø ønsker å oppheve skillet mellom frisk og syk, normal og gal. Ingen er bare syk eller fullstendig frisk. Livet er vanskelig for alle. Sørbø bruker tekstene som eksempler på erfaringer fra begge sider av skillet mellom syk og frisk: ”For den som sjølv kjempar med slike vanskar, kan det liggja både gjenkjenning og trøyst i gode romanar og dikt.”

Sørbø nærleser nyere og eldre litteratur: Han besøker fortellinger, motiver og hovedpersoner hos Olav H. Hauge, Alfred Hauge, Göran Tunström, Gunvor Hofmo, Lars Amund Vaage, Ronald Fangen, Arne Garborg, Oskar Stein Bjørnlykke og Arnold Eidslott. Han viser frem litteratur som tar pasientens perspektiv, ikke institusjonens. Vi får mulighet til å forstå pasienter med psykisk sykdom, som hos A. Skram, B. Grimsrud, B. Hobæk Haff og K. Fossum. Sørbø viser hvordan institusjonene, som egentlig skal hjelpe, mislykkes når de tar definisjonsmakt over lidelsene med diagnosespråk og tvangstiltak: Dersom du presser den lidende inn i diagnoser, er skammen og skyldfølelsen et vanlig resultat. Dette starter en negativ spiral, og legger nye byrder på den som lider. Sørbø er klar: Diktningen har en annen eksistensiell og språklig autoritet enn den som gjelder på helsefeltet. Her løftes det menneskelige i lidelsene frem, ikke det syke. I diktningen kan den lidende få åpnet den helbredende tilliten som er vanskelig i en behandlingssituasjon. I bøkene finnes ord fra mennesker som ikke krever noe av deg, fordi de er litterære figurer.

Sørbø har gruppert lesningene etter ulike termer innenfor psykiatrien, som tap, sorg, angst, melankoli og depresjon. Men han har også løftet frem tekster med håp og trøst til den som lider. Dette viser hvor viktig språket er: Språket kan konstruere fortellinger som den som lider kan bruke for å få grep om erfaringene.

Det som kjennetegner Sørbøs lesninger er en stor evne til å fange opp nyansene i de tekstene han leser. Et av Sørbøs kriterium er at skillet mellom galskap og normalitet er dratt altfor skarpt i den moderne tid. Psykiatriens språk ”er fornuftens monolog over galskapen.” Den moderne fornuften har satt seg i absolutt motsetning til galskapen, og har tatt makten til å fortolke mennesker som normale eller gale. Skjønnlitteraturen er en tredje røst inn mot dette: Den kan åpne opp grensene mellom den som behandler og den som blir behandlet. Her gjelder ikke grensene mellom normal og gal. Språket og fortellingene definerer hva som er viktig, ikke plasseringen i diagnostiske kategorier. I de skjønnlitterære fortellingene blir ikke lidelse, vrangforestillinger eller tvangshandlinger fortiet. Vi ser at fortvilede handlinger fremstår som forståelige reaksjoner på påførte lidelser, for å mestre det vonde. Sørbø påpeker: ”Lesaren av slike tekstar tenkjer ikkje: For ein galen person! Snarare tenkjer ein: Slik ville sikkert eg også reagert under liknande forhold – eller: No forstår eg bakgrunnen for handlingar som eg tidlegare opplevde som heilt meiningslause.” Poenget hans er enkelt: Ved å lese disse tekstene utvider vi grensene våre for vår menneskelighet. Nyansene trer frem, og vi forstår mer av andre og oss selv. Sørbø leser også biografisk, og vi vet at både O. H. Hauge, Alfred Hauge, Gunvor Hofmo og Arnold Eidslott selv har hatt erfaringer med smerte i lange perioder.

Hvilke tekster drar Sørbø veksler på? Han åpner dikt etter dikt, og roman etter roman. Han viser hvordan Olav H. Hauges sykdom ble reflektert i dikt og dagbøker. Hauge påstod at ”den gale” var mer lydhør for kroppen sin enn andre, og dermed fulgte sin natur uten sensur. En slik person går slett ikke ut av det menneskelige, men uttrykker det heller altfor direkte. Du trenger ikke være syk for å gjøre gale og fæle ting: ”Sinne finn avlaup-/Sorg finn sin veg-/Hel søkjer hemn-/Kjærleik sin make-/Sorg ytrar seg-” Det som på overflaten ser sykt ut, har sine naturlige forklaringer. Det er viktig å huske på: En ”gal” person som bryter med det normale mønsteret vi kaller sosiale konvensjoner, er kanskje i ukontrollert sorg.

Hos Alfred Hauge finner Sørbø fortellinger om hvordan følsomme mennesker jages inn i sammenbrudd av uforstandige og harde mennesker. Sammenbruddet og sårbarheten blir et kvalitetstegn heller enn et sykdomstegn: De lidende er ikke maskiner. Sår gjør vondt, og presser frem naturlige reaksjoner. I møte med egen svakhet har vi selv valget: Å svelge det vonde og forherde oss, eller å kjenne på det. Lidelse kan avle sympati og godhet. I Hauges univers er den som bærer den grenseløse lidelsen også den som formidler den uendelige godheten. Fortellinger kan strukturere det vonde, noe Hauge visste. En opprinnelig mening er gått tapt, men fortellingen kan skape livet helt igjen, fordi den binder de ulike bruddstykkene sammen igjen. Det opprinnelige er for evig tapt, men vi kan forstå tapet bedre.

Sørbø skriver om tap og sorg, og hvordan sorgen kan være så kraftig at den til slutt forløser den som sørger. Sørbø åpner Tunströms Juloratoriet, og viser hvordan en tapsopplevelse kan dra med seg språket også, og dermed evnen til å sørge. Han leser Hofmos diktning som en bearbeidelse av dikterens ekstreme smerte. Hofmo tok innover seg verdens lidelse, men gjennom den skapende skrivingen tangerte hun en form for forsoning. Sørbø leser Vaages Syngja som et forsøk på å formulere det som ligger i grenselandet for språket: Den autistiske hovedpersonen står i døren til det som ikke kan sies. Den må verge om sin sjel, og kan ikke alltid sette ord på ensomheten. Vi får kjennskap til Ronald Fangens litteratur for å bedre forstå hvorfor et menneske lar seg drive inn i selvødeleggelse.

Sørbø åpner også opp for det religiøse språket. Han leser Garborgs Fred og viser hvordan en sykdom som angst kan slå seg inn i det religiøse språket. Det religiøse språket kan tilby trøst, men det kan også få den motsatte funksjonen: Gudstroen forsterker og utdyper angsten. Der Hofmo og Eidslott bruker det religiøse språket som en ressurs når de fortolker sorg, lidelse og melankoli, viser Garborg hvordan angsten kryper inn i måten det religiøse språket brukes på. Enok Hove oversetter problemene sine til religion, og går under. Religion uten korrektiv blir ødeleggende. Gud blir en tyrann. Troen blir hard ideologi. Garborgs Fred må være pensum for alle som jobber med gudstro og psykiske og eksistensielle lidelser. Sørbø åpner også Eidslotts poesi. Den skildrer det lammende mørket i depresjonen. Eidslott oppsøker tematikk der lidelsene er ufattelige, som krig, massakrer og sorg. Men det er også håp i hans dikt: Ofte vender dikteren seg utover til et Du, slik at jeg-et kan formulere seg om sin egen tilstand. Bønn og poesi går i ett hos Eidslott. Vi forstår at dikteren, som øser av sin følsomhet for verden, også må betale en høy pris: Han er en seer, han opplever ting for intenst og makter ikke bære på innsikten.

Det er sjelden å lese så konstruktive tilnærminger til skjønnlitteraturen som Sørbøs. Det er sjelden å lese en bok med en så intens vilje til å gjøre en forskjell. Alle menneskene han skriver om lider: Sørbø ønsker å hjelpe andre som lider, og han ønsker å hjelpe de som skal hjelpe de som lider. Sørbø søker et språk som kan åpne opp. Han peker på språkets helende karakter, på fortellingens styrke i møte med indre kaos. Slik viser han at mennesket er helt avhengig av å kommunisere følelsene sine. Om ikke vi kan sette ord på smerten, er livet håpløst.

Det ligger mye medlidenhet i de skjønnlitterære tekstene Sørbø peker på. Men den største medlidenheten kommer fra Sørbø selv: Han bryter opp nye rom, slik at smerten vår kan bli mindre. Det vonde gjør oss ikke mindre menneskelig, og mer gal, men heller mer menneskelig. Sørbøs medlidelse vil føre mange mennesker frem til trøst. I tillegg vil boken utfordre alle som arbeider i feltet psykisk helse: Boken bidrar til å løfte frem den enkeltes erfaringer og historier som viktige for å forme en helsefaglig humanisme.

Eskil Skjeldal (f. 1974) er teolog og har skrevet ferdig en doktorgrad i teologisk etikk. Han er cand. mag. og har en master i faglitterær skriving. Han er litteraturkritiker i Vårt Land, fast skribent i Dag og Tid og arbeider i dag som bibliotekar ved Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse. Essayet har tidligere stått på trykk i Vårt Land.

til trøyst 1