Tøye grenser og spenne muskler med sensuell varsomhet og en sterk dose styrke. Australske Circa gjør ingenting midt på treet.
Tekst: Astrid Borchgrevink Lund
Her møter vi det dyriske og halsbrekkende, akrobatiske så publikum på Ælvespeilet i Porsgrunn stopper opp – holder pusten. Toppet med gedigne kaninmasker og bjørnepels, minimalistiske drakter og med bind for øynene er det umulig å ikke la seg rive med.
Smågnagere
Hengende fra tykke tau kun med en fot, eller snurret flere meter over scenegulvet bare ved hjelp av et lyseblått silkestoff, sukker publikum atter en gang, vel vitende om at det vi ser egentlig ikke er mulig. Menneskekroppen er da ikke laget sånn? Men vi er det. Kanskje ikke oss i salen, men de langveisfarende som Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival har fått til byen. Forestillingen «Beyond» skyver bort grensene med den største selvfølgelig. Men de hoverer ikke. Bak råheten i kastene der kropper løftes over kropper, der føtter balanserer på skuldre eller en enslig kropp finner hvile på en tynn søyle av stål mens øynene har et sort bind foran, ligger det en varsomhet. En følsomhet bare de som virkelig kan faget og som tør kaste seg ut i det, forsøker seg på. Det virker så lekende lett. Og når det ene «kanin-nummeret» triller ut av hatten etter det andre, er vi bare for smågnagere å regne.
Dyr eller menneske
Forestillingen får en ekstra dimensjon med musikkvalget. Jacques Brels «Amsterdam», «New, York, New York», med Frank Sinatra og kjente låter som “Jealous Guy”, “Total Eclipse of the Heart”,“My Way” og “The Ship Song” gjør det både sober og med spenst. Og i all spenningen med klatring og trapeskunster, begynner noen av dem å breke. Som geiter. Eller som kaklende høns. Alltid med et smil om munnen under konsentrerte blikk For hvor går grensa for hva som er dyr eller menneske, hva som er fiksjon eller virkelighet. Det er det forestillingen handler om. De balanserer hele tiden og går «beyond» uten å komme med fasiten.
Litteraturgarasjen 