Bonnie og Clyde er på rømmen. På sin vei mot friheten har de sagt ja til Litteraturgarasjen til å anmelde restaurant- og spisesteder de havner innom under vignetten “Litterært måltid”. Uttalelser og meninger i anmeldelsene samt økonomisk oppgjør med de forskjellige restaurantene, ligger utenfor Litteraturgarasjens ansvarsområde.

wright tonje 2

I FARTA: Tonje Vahl Løwer og mannen Styrk Fjærtoft Trondsen har omgjort Wrights gård til en perle på vestbredden av Porsgrunnselven.

 

Hver dag er en fest!

En siste sky fordamper og kveldssolen bader Vestsiden i gyllent lys. De runde bordene på gårdsplassen er fylt opp og folk står i kø borte ved hjørnet mot Norrønagata og venter på plass.

Fra steinovnsrommet på hjørnet synes italienske serenader på Telemarksdialekt -Stønt er skjønt! Ljomer det før nye fat pizzaer bringes ut på piazzaen. Bonnie trekker av støvlettene og hviler hodet mot døra til vognskjulet.

-Gi meg et englebrød og en øl, sier Clyde til en smilende Tonje som både er servitør, huseier og kunstner på Wrights gård.

-Jeg har veldig lyst på Don Camillo. Bonnie vifter med tærne og ser mot himmelen.

-Det var et stykke å gå, men du vet at Mule Varde og eiendommen her har felles historie, sier hun og vender seg mot Clyde. En påtrengende patruljebil på Nystrandveien hadde tvunget dem til å holde seg i skjul ute ved Eidangerfjorden noen dager.

-Uten Vestsiden hadde aldri Porsgrunn kunne kalt seg by, svarer Clyde. Han gjenkjenner noen av gjestene, men hilser ikke.

-Wrightfamilien kom opprinnelig fra Skottland. Det er et vakkert hus, sier han.

Bonnie kikker på den store teglsteinsfasaden på nabobygningen.

-Det sier du bestandig. Alt kommer egentlig fra Skottland for deg. Nå er jeg i et bakgårdsrom i Trastevere, sier hun og lukker øynene. En barnevogn rulles i grusen, duft av olivenolje, basilikum og nystekte pizzaer. De varme solstrålene. Summingen av stemmer og svalerop over hustakene.

-Du er på Norrøna. Lurer på hvor mye de omsetter på en slik helg. Penger i omløp her.

Pizzaen er førsteklasses. Mozarellaost og trøfler. Don Camillo har creme fraiche og pikant pølse. Bonnie studerer kniv og gaffel, tar en slurk av ølen og snur seg mot Clyde.

wright pizza

Don Camillo: Bonnie villa ha pizza med creme fraiche-dressing, rødløk og pikant pølse.

 

-Er det ikke rart hvor forgjengelig alt er? Nå er vi her, det myldrer av mennesker, folk ler. Til uka er hele restauranten borte.

-Timing betyr alt, svarer Clyde og ser på visakortet som trekkes ut av bankterminalen på nabobordet. Man må være tilstede når det gjelder.

Gjestene på bordene byttes ut, de to blir sittende. To netter på plankegulvet i en uisolert sjøbod og mange kilometer i føttene har gjort dem trette.

-Huset er blitt nydelig, sier Bonnie etter en stund.

-Tenk å kunne bo sånn.

Tonje kommer tilbake og spør om de vil ha kaffe.

-Har dere noe melankolsk dessert, spør Clyde.

-Vi har en mørk og tung sjokoladekake med gladfeitgaranti, smiler huseieren.

-Ta dere en tur inn og kikk på stuene, så skal jeg fikse. Se om dere finner den hemmelige knappen.

-Jeg fikk lyst på Tims banan, sier Bonnie. -Er det greit jeg går barbeint?

wright hus og piazza

WRIGHTS GÅRD: Nyoppusset hovedhus og stuntrestaurant i bakgården.

 

Det er inngraverte W’er i smijernsrekkverk, over hoveddøren og glassruter. Trondsen og Løwer har gjort grundig jobb. Gravd frem gamle tapeter og paneler. Kveldssolen skinner skrå gjennom tynne gardiner. I bibliotekrommet stopper Bonnie opp.

-Hvor mange sekunder brukte du, spør Clyde og får lyst til å tenne opp en pipe.

-Den hemmelige døren? Kjære deg, jeg er ikke amatør. Låsen er forresten ikke original. De har virkelig hatt omtanke i oppussingen, sier hun og ser mot lysekronen og rosetten i taket. De går ned den smale steintrappen og ut gjennom vinkjelleren.

wright tims banan

MEKTIG GOD: Tims banankake med peanøtter og sjokoladetrekk er en av Wrights spesialiteter.

 

På gårdsplassen har stemningen blitt roligere. To kakestykker og kopper med kaffe er plassert på bordet. Clyde smaker på konfektkaken, ser på teglsteinsveggen og skyver en mørk tanke unna.

-Kanskje vil skulle bli på Vestsiden en stund. Finne en plass, sier Bonnie og legger en utsrakt hånd på bordet. En rød rose står i en smal vase med teksten ‘Sprudledåse’ inngravert.

-Det er fint her ved elven, svarer Clyde og berører fingrene hennes. Lady og landstrykeren.

-Ikke stjel noe bestikk i kveld. Ta deg fri. I morgen er det borte.

Han legger hodet litt på skakke og smiler til henne.

-Tim’s banan, du liksom.

Bonnies dikt på servietten

Hvor langt ned må man gå
før man treffer bunnen
sjelen
husets kjeller som skjuler
våre tanker, lengsler og begjær
Gamle Wright, hva drømte han om?
Sitter han fortsatt på tørkeloftet og myser mot elva som snor seg blank som en orm før Sankthans
Subber han ennå i trinnene ned vinkjelleren
kjenner gufset fra tykke murvegger som ligger som stram hud rundt bygningens fot
Det er gjennomtrekk nå
fremmede glor inn stuer og kott
ingen fred å få i det som en gang var et hjem
det innerste av det innerste
Men Wright har fortsatt hemmelige rom
langt inne i sjelen