I anledning Stein Mehrens åttiårsdag, 16. mai 2015.
Tekst: P. E. Buchanan Andersen
Med selvsikker og såret stemme sniker Stein Mehrens syngende diktning seg inn i den som leser eller lytter. Insisteringen på at historien hele tiden ligger i oss som en nødvendig motsats til øyeblikket som fødes på ny og på ny. Dualiteten og paradoksene som ikke eksisterer uten hverandre. Lidelsen og lidenskapen, glemselen og oppdagelsen, undergang og fødsel, fargefasettene, speilingens gåte, at jeg først blir meg i møtet med deg.
Mitt sterkeste møte med Mehrens tekster var på en kirketrapp en morgen i Oslo for et par år siden. Jeg ventet og håpet på at noen snart skulle våkne fra operasjonsbordet. Hadde kjøpt meg en gammel dressjakke og skjorte hos Frelsesarmén og en tynn Mehren-samling i et antikvariat. Tenkte at det å føre nytt liv til en død manns klær skulle hjelpe.
Musikaliteten og det lydlige er grunnstoffet i Mehrens dikt. Av rytme og lyd skapes bildene. På seksti- og syttitallet ble Mehren ofte omtalt som besvergende, messende, konservativ og romantisk av sine radikale motstandere. Har du hørt han fremføre et dikt, er det ikke gitt at du liker det, men du glemmer det ikke. Han ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris syv ganger, men fikk den aldri.
I det aprilsolen lyste opp trappen foran Domkirken kom et blidt barnehagefølge med tanter og oransje vester over veien. De tumlet oppover trinnnene mens jeg leste og ventet litt lenger nede. Samlet seg i en klynge av cherrox og bevernylon, pekte på himmelfargene og sang «Barn av regnbuen». Jeg stakk boken innunder jakka, kikket på klokken og tenkte – en time til.
—
Fra samlingen Corona. Formørkelsen og dens lys (Stein Mehren, 1986)
Møte
Hvor smertefull er ikke den ensomhet
vi etterlater i andres ansikter. Og sorgen
så full av omveier og forkledninger den er
i våre miner til slett spill
I går så jeg deg, du var en annen, en fremmed
jeg aldri har kjent. Ditt ansikt var en dom
over våre kjærtegn og deres uinnfridde krav på
virkelighet
Og kjærligheten, den som vi engang vekket hos
hverandre, er det ikke som den enny flyr innover oss
avrevet kroppene, vinger av hat og selvforakt
Skal vi da aldri helt gå fra hverandre
Jo, vi kommer alltid til å gå fra hverandre
Vår slutt tar aldri helt slutt. Jeg vil
alltid elske deg, i en fjern bitterhet, ja
selv i min likegyldighet elsker jeg deg
for du er fra nu av det likegyldige i meg
Og du vil alltid huske meg i din glemsel
For den ufølsomhet du har for meg, vil fra nu av
være grunnstoffet i din ufølsomhet
Det vi har ødelagt i hverandre
har vi ødelagt i oss selv. Og derfor vil vi alltid
komme tilbake til hverandre, for å ta vare på
vår ødeleggelse av oss selv, i hverandre
Å, dette må være den dypeste av ensomheter
Å se sin ensomhet på dypet av et fremmed ansikt
og vite: Dette ansikt har jeg engang elsket og åpnet
og jaget tilbake til mørket det kom fra.
Litteraturgarasjen 