lars vik frifant nett 1

FULL AV IDÉER: 24 dramastykker på 24 dager har poppet ut av Lars Viks hode så langt denne våren. Foto: Astrid Borchgrevink Lund.

 

Lars Vik skrev 24 teatermanus på 24 dager. På spørsmål fra Litteraturgarasjen om det var vanskelig å komme på idéer underveis, svarer skuespilleren og regissøren at det var heller motsatt. Idékista er nå stappfull. Råmaterialet til et av hans siste stykker, «Tre pinligheter», presenteres her i Litteraturgarasjen.  

Tekst: Per Erik Andersen

-Det var egentlig Kjersti Høgli på Grenland Friteater som først gjorde meg oppmerksom på dette prosjektet. Det hørtes jo helt vanvittig ut; å skulle forplikte seg til å skrive en ny scenetekst i 24 dager. Det er jo helt umulig, nærmest en hån mot avtaleverket i Dramatikerforbundet, men etter å ha tenkt litt fram og tilbake på dette og studert kalenderen min ble jeg mer og mer gira; dette skal jeg jaggu meg hive meg på. Og når du først har gått i gang, og annonsert det på sosiale medier så er det jo ikke barebare å hoppe av. Det var bare å komme seg opp om morran og stå på.

Gikk ikke tom
-Kan du si noe om prosessen underveis. Hadde du planlagt mye? Følte du at kisten med idéer gikk tom eller fylte den seg opp?

-Jeg hadde en skriveperiode i utlandet i forkant av prosjektet der jeg prøvde å legge meg opp en liten bank av ideer og skisser, som jeg kunne ty til hvis idetørke eller stillstand inntraff underveis. Men den banken fikk jeg mindre bruk for enn jeg hadde regna med. Ofte tok jeg utgangspunkt i den oppgaven jeg ble tilsendt hver kveld under headingen “dagens utfordring” og så bare satte jeg i gang. I “Tre pinligheter” begynte jeg med et brev til en venn, fiktivt riktignok, der opplevelsen av det pinlige står sentralt. Denne pinlighetsgreia interesserer meg, den har jeg ofte kjent på, ikke minst på reiser. Dette med “dem og oss”, verdighet og ubehag, en triviell hverdagssituasjon som eser ut og vokser og kaster skygger.

Det overraskende er at jo mer du skriver og dikter og holder på, dess flere ideer dukket opp. Brønnen blir ikke tom når du drikker av den, den fylles! Jeg kom inn i en slags flytsone der har-jeg-noe-å-skrive-om-idag-igjen-da-bekymringen ikke var spesielt plagsom. Selv om jeg ble litt lei innimellom, disse mildt plagsomme daglige utfordringene tok jo aldri slutt!, så var dette i det store og hele et overskuddsforetak for min del. Det trigget konkurranseinstinktet mitt på en måte, jeg hadde etterhvert glede av dette presset. Enhver kan ha godt av å bli lokket ut av den berømmelige komfortsonen.

Scener for det indre øye
-Når du skriver nye stykker. Kan du si noe om en grunnholdning i din måte å tenke/skrive på. Hva kjennetegner deg som dramatiker?

Jeg vet ikke om det finnes en grunnholdning i min skriving; jeg er en praktiker som veldig fort “ser” situasjoner og scener for meg. Jeg ser ordene materialisere seg på en scene for mitt indre øye så og si. Både de talte ordene, og den sceniske handlingene. Å skrive dramatikk er å skrive konkret, tenke konkret, være konkret. Scenetekst gir også rom for lek, frie assosiasjoner, ikke-realisme og poesi.

Kanskje er det en slags humanistisk grunntanke som gjennomsyrer mine tekster, inkludert en smule humor? Jeg vet sannelig ikke, sånt kan sikkert andre vurdere bedre enn meg.

Satser på nakne mennesker
-Av stykkene du har komponert den siste måneden, kommer du til å jobbe videre med noen av dem? Blir det nye oppsetninger av dette?

-Ingen av disse 24 tekstene er vel helt ferdige, selv om noen av de lengste og korteste faktisk ligner på komplette manus. De trenger nok en runde eller to i prøvesalen og på skrivebordet. Så tror jeg flere av dem har opplagt potensiale til å bygges ut. De er begynnelsen på noe større. I en av tekstene har jeg en badstuescene med en masse nakne menn for eksempel. Det kunne jo vært noe. Om noen av stykkene blir satt opp? Tja, det kan vel hende? Jeg håper jo på det. Det er jo alltid det en dramatiker lengter etter; at teksten hans havner på en scene, at den skal bli kjøtt og blod.

Her følger en av Viks nyskrevne dramatekster:

TRE PINLIGHETER, MINST

(BREVET)

AV LARS VIK

Tre personer medvirker, to hvite og en svart, alle er menn.

MANNEN:
Du?

VENNEN:
Ja?

MANNEN:
Det var en ting jeg tenkte på.

VENNEN:
Så du driver med denslags fortsatt?

MANNEN:
Var litt nysgjerrig på en … hva heter det…. en hendelse… som jeg stadig tenker på…… eller rettere: jeg er nysgjerrig på din reaksjon … på min reaksjon.

VENNEN:
Ok?

MANNEN:
Har du tid?

VENNEN:
Kjør på.

MANNEN:
Det hendte sist vi var på ferie. I Marokko. Fint land. Deilig vær. Kjekke folk. Litt mye styr med selgere og sånn, men det får du bare tåle, tenker jeg, når du velstående nordboer kommer dit og vil adspredes og soles og underholdes. Jeg mener, litt må du ofre på feriens alter.

VENNEN:
Joda.

MANNEN:
Marokko er jo et tørt land og ikke minst støvete, veldig støvete. Og som du vet, jeg liker å gå. Rusle langs trange gateløp og på overfylte torg, ja, jeg gikk og gikk og prøvde å finne det autentiske Marokko.

VENNEN:
Der hvor turistene, sånne som deg, ikke finnes?

MANNEN:
Nettopp.

VENNEN:
Det ekte livet?

MANNEN:
Riktig.

VENNEN:
Klassisk SV-refleks.

MANNEN:
Hva?

VENNEN:
Ja, for turister er som kjent ikke ekte.

MANNEN:
Vi tar ikke den nå.
En dag jeg var ute å gikk, ja i disse skoa her faktisk. Fine hva? Spanske skinnsko.

VENNEN:
Som Dylan.

MANNEN:
Plutselig la jeg merke til at de var så innmari støvete.

VENNEN:
De blir jo gjerne det hvis…

MANNEN:
Nei, vent. Jeg juger!
Det var ikke jeg som oppdaget det, det var skopusseren, det var det! En liten kvikk brun kar med verdens bredeste glis dro meg i ermet og pekte på skoa mine.

VENNEN:
Det er jo jobben hans.

MANNEN:
Og jeg, som gikk der i mine egne tanker, stotret litt forfjamset, jeg gjør gjerne det i utlandet,  og nikket enig at skoa var støvete og sikkert kunne trenge litt stell. Bingo! Han drar meg i armen, rundt et gatehjørne og der plasserer han meg på en skammel som står oppå en liten forhøyning.

(han finner fram en litt høy krakk etc, setter seg på den )

og så bretter han opp armene

(inn kommer en skopusser som bretter opp ermene og går ned på kne foran Mannen)

kneler foran meg…

SKOPUSSEREN:

(går bestemt og rolig i gang med sitt arbeid, han gjør det systematisk      og meget grundig)

MANNEN:
Og her oppstår pinlighet nr 1.

VENNEN:
Pinlig?

MANNEN:
Ja, for det er akkurat det dette handler om. Pinligheten. Min pinlighet.

VENNEN:
Hva var pinlige med dette da?

MANNEN:
Jeg syns det er pinlig at jeg sitter der, som en litt opphøyd, hvit rik mann liksom, og så kneler det en fattig skopusser foran meg. Han krabber liksom rundt der nede som et dyr.  Et dyr som steller skoene mine. Det er nesten ubehagelig, nei det er ubehagelig..

VENNEN:
Det hadde vært bedre hvis han stod, liksom, hvis dere var på like fot

MANNEN:
Men da hadde han jo ikke fått gjort jobben sin, jeg mener, jeg hjelper jo han og, han kommer til å få betalt når jobben er gjort. Kanskje mine sko er de eneste han får pusset denne dagen, kanskje er det jeg som redder dagen hans?

(Og skopusseren pusser.)

VENNEN:
Men du misliker måten du gjør det på?

MANNEN:
Vent med spydighetene nå, jeg forteller deg bare hvordan jeg opplevde dette. Dømme kan du vel gjøre etterpå?

VENNEN:
Sorry. Fortsett.

MANNEN:
Der sitter jeg og får min service og jeg føler meg absolutt sett ja, for ikke å si beglodd. Og noen blikk er ikke til å ta feil av: – Dumme mannen, han har satt seg hos Omar han, de heter alltid Omar, dumme mann!

VENNEN:
Det er ikke alltid det er like viktig å bli sett, jeg tar den.

MANNEN:
Og jeg syns jo han bruker veldig lang tid, jeg mener, det er bare et par    sko, spanske riktignok, og håndsydde, men hallo, hvor mange minutter skal det ta? Og jeg kan jo ikke si at han bare skal slutte, det hadde jo vært en fornærmelse mot hans…. Ja yrkesstolthet, det var helt tydelig at dette var en fagmann, en som virkelig behersket sitt håndverk. Jeg så jo at sko ble fine.
Dessuten ville jeg ikke fremstå som gjerrig heller.

(Og skopusseren holder på.)

VENNEN:
Andre pinlighet?

MANNEN:
Nettopp.
Men jeg blir nå sittende der, på min lille scene, opphøyd og utilpass.
Og endelig var han ferdig.

(skopusseren reiser seg opp, samler sammen sakene sine)

Og skoa var fine de, veldig fine, og han virka fornøyd med sitt eget arbeid, han tørket en svett panne og så på meg med de svarte øya og så …. så sa han prisen sin.

VENNEN:
Og den var?

MANNEN:
Den var høy, veldig høy. Og dermed var grunnen beredt for forpinlighet nr 3. Jeg hadde jo ikke spurt om en pris på forhånd, det virker         liksom så kjipt syns jeg. Det sender et signal om at jeg ikke stoler på ham og det hadde jeg jo ingen grunn til. Jeg ville ikke fremstå som mistroisk eller rasistisk heller.

VENNEN:
Nei, hvem vil vel det. Du betaler vel?

MANNEN:
Vent nå. Du skjønner, det oppstå en fryktelig ubehagelig situasjon, der står denne fattige fyren med neven sin mot meg, som har bedt om en vilt ublu pris, jeg mener, jeg kunne ha kjøpt en haug billigsko for den summen på nærmeste zou. Men så tenker jeg: – Kan jeg prute nå? Er ikke det noe man må gjøre på forhånd? Jeg har jo allerede fått varen min, ikke sant? Karen har gjort          jobben sin, nå gjenstår bare oppgjøret. Og jeg har jo nok penger.

VENNEN:
Det er akkurat det.

MANNEN:
Nekter jeg å betale fremstår jeg som gjerrig, det vil jeg ikke.
Betaler jeg fremstår jeg som dum og lettlurt, det vil jeg i hvert fall ikke.

VENNEN:
Hva gjør du?

MANNEN:
Jeg gjør det eneste jeg ikke skulle ha gjort om jeg var ute etter å unngå pinligheter…

VENNEN:
Som er?

MANNEN:
Jeg nøler. Jeg greier ikke å ta en avgjørelse.. Og fyren ser jo på meg at jeg syns han har priset innsatsen sin vel høyt denne gang. Jeg rister sikkert på hodet eller flakket med blikket eller noe. Karen firer ikke, han står bare der med den møkkete, tomme neven sin og ser på meg. Og så sier han:

SKOPUSSEREN (med utstrakt hånd):
The money, sir!

(Skopusseren står der med denne utstrakte neven sin.)

MANNEN:
Og jeg sier ikke et ord, jeg får det ikke fram. Jeg er den stumme hvite slemme mannen. Det er rollen min. Men jeg har jo ikke fått noe manus!

VENNEN:
Denne scenen skulle jeg gjerne ha sett du.

MANNEN:
Fyren gir seg ikke:

SKOPUSSEREN:
Give me the money, sir!

MANNEN:
Og da begynner folk å stimle sammen, vet du. Om jeg hadde følt meg beglodd oppe på den lille pallen, så var det ingenting mot det som kom nå. Dette var dagens store underholdningsnummer i gata, det var helt klart.

SKOPUSSEREN:
I want my money, sir!

VENNEN:
Og du tok vel ikke betalt for ditt bidrag heller?

MANNEN:
Åh, hvor gjerne jeg skulle ha sunket i det berømmelige hullet.
Jeg følte meg ikke akkurat truet, det var ikke noen voldelig i situasjonen, men jeg følte meg med ett fryktelig liten. Og så aleine.

VENNEN:
Little lost rich man….

MANNEN:
Ja, det var akkurat det! Plutselig følte jeg mange hundre års historie på min skuldre, alt befant seg på mine skuldre; slavehandel og kolonisering og den hvite manns overgrep og utnyttelse og all mulig faenskap. Og alt var min skyld, mitt personlige ansvar, alt var knyttet til min farge, mitt opphav, mitt kjønn. Det var ikke måte på hvor mye greier som jeg måtte ta på meg.

VENNEN:
Det må trygt kunne kalle tidenes åk ja.

MANNEN:
Nå var det jeg som svetta. Og…

SKOPUSSEREN:
Give me the money, mister!

MANNEN:
Det var liksom som han ba om oppgjør på vegne av dem alle, ikke sant? Alle de vi hadde utnyttet og plyndret og lurt. Det var de som stod der rundt meg, i en tett klam sirkel.  Og så ville jeg ikke betale! Jeg nektet rett og slett og gjøre opp for meg ..ja eller oss da. For jeg ville ikke miste ansikt! For det er det aller verste og aller pinligste; å miste ansikt!

VENNEN:
Men det er vel ikke akkurat deg vi skal syns synd på her? Eller?

SKOPUSSEREN:
Give me the money, sir. Sir!

VENNEN (til skopusseren):
Det holder nå, vi har skjønt poenget.

MANNEN:
Det var så jævlig, jeg blir helt skjelven bare jeg tenker på det.

SKOPUSSEREN:
The money!

VENNEN (hardt):
Kan du holde opp med den jævlige masinga di, din…din!
Ser du ikke at vi snakker sammen her? Hva!?

SKOPUSSEREN:
Sorry.

VENNEN:
Og ikke si sorry! Ok? Bare hold kjeft! Shut the fuck up!

SKOPUSSEREN:
(stum)

VENNEN:
Sånn ja.
Men åssen gikk det da?

MANNEN:
Åssen det gikk?

SKOPUSSEREN:
Time is running out. Give me me money, sir!

MANNEN:
Hva?

SKOPUSSEREN:
I am still waiting for my payment, sir! Are you gonna pay or not?

MANNEN:
Yes. Ok. Sorry. Here.

(Mannen tar opp penger, betaler, skopusseren går sin vei)

VENNEN:
Du betalte?

MANNEN:
Jeg betalte. Hele den jævla bunka med sedler.
Så klart. Hva annet skulle jeg ha gjort?

VENNEN:
Hva annet skulle du ha gjort ja?

MANNEN:
Kan du si meg det?

VENNEN:
(taus)

(et markant brudd i henvendelsesform)

MANNEN (leser fra et ark):
”Hilsen Lars. Hvit mann, 43.

PS
Hvis du ikke skjønner noe av babbelet mitt om skopussere og pinlighet, så kan du bare hivet dette brevet – og ha det bra!”

(bretter arket, legger det i en konvolutt, limer den igjen, ser seg om etter en postkasse.)

Egenmelding:

Oppgave mottatt 9. April kl 21.55, påbegynt og fullført ved kjøkkenbordet i Winthergt. 9 i soloppgang fredag 10.april, maila kl 10.11. Tok utgangspunkt i et fiktivt brev til en venn, fritt etter ”dagens utfordring”.