rune christiansen

BØ-KE-RI-BØ: Den fjerde ‘Bøker i Bø’-festivalen gikk av stabelen i helgen. Brageprisvinner og kunstnerisk leder av forfatterstudiet i byen, Rune Christiansen er en av pådriverne for festivalen. Foto: Astrid Borchgrevink Lund.

Det er først når jeg tre timer senere sitter i kinosalen og hører Anja Breien prate med Rune Christiansen om hvordan det var å lage filmen ‘Den allvarsamma leken’ i 1977, at det synker inn hvor modige de er, gjengen bak Bøker i Bø, som tør satse på små, smale arrangementer, på viktighet og betydning.

Tekst: Per Erik Andersen

I utkanten av parken møter dagen oss. Boder på asfalten utenfor biblioteket. Bruksgjenstander, ideelle organisasjoner, noen selger popcorn til inntekt for ofrene i Nepal. I boblejakke, skjerf og caps har idealistene i Ljå forlag lagt ut noen av sine boktitler på et bord. Til høyre er det hoppeslott og litt baki der ei campingvogn for festivalen Bøker i Bø. Det er markedsdag. På kafeen på Sønstebø-tunet snakker to venninner om det skjer nesten for mye nå, Marked, bokfestival og åpning på Åbø Gård.
-Blir nesten vanskeleg, men eg har lovt ho Kari Anne.
På bordet ved siden av sitter en gjeng menn, en av dem er dansk og har en solamulett, drikker svart kaffe. De sitter ved samme bordet da vi er innom fire timer senere. Det renner romanstoff nedover Bøgata hver dag.

Forhåpning er et Rune Christiansen-ord. På vertshuset er klokka halv to, folk får gratis vann og kaffe. Forhåpning er et stillere ord enn håp. Bredere, stillere, peker innover i stedet for ut.  Han har akkurat parkert motorsykkelen på utsiden. Ser i alle fall slik ut det han sitter klar for å bli intervjuet. Joggesko og blazer, vill i det grå håret. Jeg sitter med forhåpning når Christiansen og Miriam Stendal Bolous bruker Lykke og Eksil som innfallsvinkel til forfatterens romaner. Steve Mcqueen er død, Intimiteten, Krysantemum og fjorårets bok Ensomheten i Lydia Ernemans liv.
-Når en ny bok går i trykken, faller noe av meningen med tilværelsen bort, sier Rune Christiansen.
Respatex, tenker jeg. Det beskjedne, nærmest uttrykksløse ansiktet. Det bestandige i måten å uttrykke seg på. Den tilbakeholdte væremåten, skrivemåten. Blant publikum sitter forfatterstudenter, litterater og kjente norske forfattere.

IMG_3267

LYKKE OG EKSIL: Rune Christiansen i samtale med Miriam Stendal Boulos om sitt forfatterskap. hva skjuler seg utenfor det buede vinduet i dag? Foto: Astrid Borchgrevink Lund.

Han skriver prosa og poesi som utvikler seg i mottakeren. Å lese Rune Christiansen er ofte å fornemme assosiasjonsrekker hvor et eller flere ledd er tatt ut. Som hviskeleken hos små barn. Rusk og rask i kaleidoskopet kaller han det selv. Som blir til noe når man vrir på det mot lyset. Fornemme noe som ligner på noe som ligner på noe som minner om noe annet. Han ansporer til tankerekker. Mitt respatexbord oppe i hodet har uttrekkbare klaffer vi sjelden brukte, skål med corn-flakes, melk og sukker, hekleduk, bilde av en rev på en tobakkspakke, eventyrblanding, tre bind med illustrert utgave av Asbjørnsen og Moe i den sorte vegg-til-vegg-seksjonen i stua, Mumle Gåsegg født fra et egg som var ruget på av fem koner, Johan Borgen. Det finnes garantert mer intellektuelle og logiske linjer mellom Christiansen og Borgen, Ola Bauer kanskje.

anja breien dne allvarsama leken

LITTERATUR PÅ LERRETET: Filmskaper Anja Breien og forfatter Rune Christiansen i samtale om filmen «Den allvarsamme leken». Foto: P. E. Andersen.

Det er mange små rom i Bø, og i helgen fylte festivalgjengen flere av dem med litteratur. I kinosalen på Gullbring vises Anja Breiens «Den allvarsamme leken» fra 1977 for en håndfull interesserte. Kulturhuset lever opp til navnet sitt. Breien fikk nylig Norsk filmkritikerlags hederspris. Filmen er basert på Hjalmar Söderbergs roman fra 1912. Regissøren lagde filmen rett etter suksessen «Hustruer» og etter visningen forteller Breien om hvorfor, om kontrastene mellom tempo og syttitallets kjøkkenrealisme i «Hustruer» til stille, litterære dialoger i «Den allvarsamma leken», og hvordan hun forsøkte å fremheve den kvinnelige hovedpersonen, Lydia, hennes styrke og synsvinkel i historien.

(artikkelen fortsetter under bildet)

IMG_3292

TYDELIG TALE: Grunnlegger av forfatterstudiet og professor emeritus i skrivekunst, Eldrid Lunden, brukte få setninger på å sette Dagbladets litteraturanmelder på plass. Foto: Astrid Borchgrevink Lund.

Astrid kjøper pipetobakk i mix-butikken ved siden av bokhandelen, men rekker aldri bruke den. Det stimler til en aldri så liten kø utenfor «Den gode nabo», mest fordi hun første går med krykke opp steintrappa, men likevel. Oppe spises det fajitas og hamburgertallerken, en venninnegjeng bøyer seg over ølglassene og ler av en historie fra et spa-hotell. Som nevnt, romanstoff nedover Bøgata hver dag. I kjelleren diskuterer Eldrid Lunden, Ruth Lillegraven og litteraturanmelder Cathrine Krøger om en kan lære å bli forfatter. Folk ler og tar ekstra saltstenger når Lunden bruker tre korte svarsetninger på å vise (ikke fortelle) at dagbladjournalisten kanskje burde tatt bryet med å forberede seg i alle fall litt, når hun først tok turen fra Oslo til utkanten.

Senere er det samtaler om landskap i litteraturen, senere er det poesi, og senere er det lesing og musikk fra gutta i Ljå forlag på markedsplassen. Fra en Volvo 240 på utsiden høres ‘Save a horse, ride a cowboy’ med tung bass. I små rom rundt omkring er det forhåpning og Bøker i Bø. På vei hjem møter natten oss i krysset mot Gvarv.