bibliotek2

Jeg la igjen en førsteutgave av ‘Markens grøde’ på en benk i Minneparken i dag. Det spirer der nå. Etter gikk jeg og hørte på Kristine Næss som snakket om boka ‘Bare et menneske’ på biblioteket. På veggen bak henne var det utstilt mugger fra Porsgrund. Porselen er et bestandig materiale. Kan ikke erodere. Bøker har også noe bestandig ved seg. Noe gammeldags. Nesten romantisk. Å holde i hånden. Bla i. Sitte i en god stol og lese. Huske. Gi videre. Knut Hamsuns roman er fra 1917. Fire år sener fikk han Nobels litteraturpris for den.

Sankt Georg er Barcelonas skytshelgen og feires den 23. april Skikken med litteratur denne dagen stammer helt fra trettenhundratallet, men siden 1926 har katalanerne gitt hverandre bøker og roser denne dagen. Nå er dagen nedfelt av FN for å markere bokens rolle i samfunnet og boken som uttrykksform. Her er noen boktips- og historier fra fine folk.

Vidar Sundstøl – Mesteren og Margarita

IMG_2179

Vidar Sundstøl er forfatter

Mesteren og Margarita av Mikhail Bulgakov.

Vi befinner oss på 30-tallet, og Djevelen kommer på besøk til Stalins Moskva, i skikkelse av en eldre tryllekunstner. Sammen med ham er blant andre en stor svart katt som går på to ben, skyter med pistol og er en satan til å spille sjakk.  Samtidig fortelles en annen historie – den om Pontius Pilatus og en Jesus to tusen år tidligere.  Der var selvsagt også Djevelen til stede, og det påstås at boka var inspirasjonen bak Rolling Stones legendarisk låt «Sympathy for the Devil.» Denne romanen er ganske enkelt et av litteraturens største mesterverk.

Gyrid Axe Øvsteng – En Plutselig frigjørende tanke

GYRID AXE ØVSTENG

Gyrid Axe Øvsteng er forfatter og dramatiker

Det finst mange favorittbøker; forfattarar som har endra livet mitt, litt. Men eg er ekstra glad i Kjell Askildsen: Han kjenner eg har redda livet mitt, litt – med novellesamlinga En plutselig frigjørende tanke.

Eg gjekk siste halvåret på Teaterhøgskolen og var omringa av daudliner. Eg skreiv sjølv om eg ikkje skreiv, tankane gjekk fort, og dei bråkte. Eg klarte til slutt ikkje å sove. Eit par månader tidlegare hadde eg site på ein buss i Beograd med Kjell Askildsen ved sida av meg. Han sat der berre og såg klok ut, og eg sat der berre og hald kjeft og lurte på korfor eg aldri hadde lest noko av Kjell Askildsen. Denne tanken må ha dukka opp igjen èi av daudlinedagane, eg gjekk på biblioteket og lånte En plutselig frigjørende tanke. Det blei slik at eg las èi novelle på senga kvar kveld. Og tankane blei rolegare. Dei handla ikkje lenger om mine historier, dei kvilte i Askildsen sine opne, fine: Kven var dei, desse menneska han skreiv om –  og kva skjedde eigentleg? Ein stad i denne undringa sovna eg. Kvar kveld. Og kunne ta til på mine eigne historier, når morgonen kom.

Knut Inge Solbu – Bly

knut inge solbu

Knut Inge Solbu er sjef for kulturhuset Ælvespeilet i Porsgrunn

Favorittbøker. Den første boka som slår meg som en av flere favoritter er Beatles, Lars Saabye Christensen sin fantastiske roman. Jeg gikk i sjetteklasse første gang jeg leste den. Akkurat så ung at jeg ikke skjønte hvem det var som ranet banken. Hubert vant jo pengelotteriet 🙂 Beatles har jeg lest flere ganger og føler nok at jeg forstår mere nå enn jeg gjorde første gangen.

Den neste boken som kommer opp i tankene som en favoritt er En bønn for Owen Meany. Ikke alt John Irving har skrevet har gitt meg like mye, men Owen Meany er en helt klar favoritt. Karakteren, stemningen, tidskoloritten – en bok som sitter i kroppen lenge! Beklager om dette blir en opprammsing, men jeg kan ikke mene noe om faroritt, uten å nevne Øst for Eden til Steinbeck, Norwegian Wood til Murakami eller Vidunderbarn til Roy Jacobsen.

Så til den ene, favoritten i bestemt form… Det må bli en Saabye Christensen bok og det må bli Bly. Det kunne vært Jubel, det kunne vært diktsamlingen Jaktmarker, men i dag er det visst Bly. Ingen bok har jeg lest så mange ganger, ingen bok har jeg levd meg inn i på denne måten. Om du har lest Beatles, men ikke Bly, må det sies at det er en mørkere bok. Stemningen er tyngre, alderen på hovedpersonene er høyere og konsekvensene av valgene blir større. Ingen subber nedi med begge henda som Kim Karlsen. Få skriver om fiksjonskarakterer så du blir kjent med dem, som Saabye Christensen. Det blir ikke så mye bedre enn når Kim oppdager at han ikke kan noe særlig om dykking likevel. Erkjennelsen kommer med blybelte på, på bunnen et sted i Oslofjorden. Kim flyter jo ikke opp igjen, men staker ut kurs og begynner å gå mot Nesodden.

 

Merete Franz – Tilværelsens uutholdelige letthet

merete franz

Merete Franz er oversetter og en av driverne av Litteraturhuset i Skien.

Nesnesitelná lehkost bytí. Die unerträgliche Leichtigkeit des Seins. Tilværelsens uutholdelige letthet.

Milan Kundera har uttalt: «Romanforfatteren er ikke historikernes løpegutt. Det er ikke hans sak verken å fortelle historien eller å kommentere den, men snarere å oppdage de ukjente sidene ved menneskets eksistens.»

Nettopp det er det Kundera gjør så godt. Selvsagt med sin egen historie som bakteppe: Praha-våren, utestengelsen fra kommunistpartiet, publikasjonsforbudet og eksiltilværelsen i Paris.

Jeg leste Tilværelsens uutholdelige letthet på tysk mens jeg bodde i München (et litt langt steinkast fra Praha) som 20-åring. Romantittelen alene var nok til å ta pusten fra meg, og ikke minst var den mitt første møte med tsjekkisk historie og kultur. Romanen er en bok om frihet, selv om den utspiller seg i et diktatur. Om kjærlighetshistorien til Tereza og Tomáš ville stått sin prøve den dag i dag, er kanskje lite trolig. Men etter min mening er denne boken en av de viktigste bøkene fra det omveltende 1980-tallet.

Tomáš er kirurg, Tereza servitør. De blir kjent i Praha og lever livet lykkelig helt til de russiske panservognene ruller inn i byen i 1968. Lykken ender i en katastrofe.

Livet er et annet sted er tittelen på en av Kunderas andre lesverdige romaner. Denne tittelen er også betegnende på forfatterens livssituasjon. Kundera har levd i eksil i Paris siden 1975 og måtte tidlig innse at hans Tsjekkoslovakia var tapt for alltid.

Milan Kundera var grunnen til at jeg begynte å studere tsjekkisk ved universitetet i Wien på midten av 1990-tallet. Det ble flere reiser til Praha og Tsjekkia, og flere bøker av Kundera.

 

Espen Ihlen – On the Road

espen ihlen

Espen Ihlen er kokk, musikk- og matensusiast

I 19-20 års- alderen ble jeg bergatt av den såkalte Beat Generation, med personligheter som William Borroughs, Alan Ginsberg, Lord Buckley og Ken Nordine. Og be-bop, «the beat to be», jazzen med Charlie Parker ,»he was not old enough to drink, but he could play, like a God», og ikke minst Edd Byrnes`herlige «Kookies Mad Pad». Og opp i alt dette; Jack Kerouac.

Kerouac var «cool», et mysterium,en rocka utgave av Elvis og James Dean, og mannen bak «On the Road». Jeg ville være Jack.

Jeg fant en slitt, engelsk pocketutgave i en støvete brukthandel på Oslo øst, og leste den umiddelbart.

Historien(e) om Sal og Dean som reiser rundt i etterkrigstidens USA, et USA plaget av kommunist- og atomkrigparanoia, og en søken etter det komfore. Sal og Dean stod utenfor.

“Sal, we gotta go and never stop going ’till we get there.’
‘Where we going, man?’
‘I don’t know but we gotta go.”

Sal og Dean krysser kontinentet, møter allskens mennesker, i alle lag og bakgrunner, på godt og vondt. Og hører jazz. En herlig reise på søken etter oss alle,og seg selv,  noe som har inspirert meg i ettertid. Alltid.

Noen år etter første gjennomlesning befant jeg meg i India, i lange tog drevet av digre, gamle engelske damplokomotiv. I hånden hadde jeg den samme, slitte utgaven av «On the Road».  På tog igjennom jungel, ørken og byer av pappesker og bølgeblikk.

Endelig var jeg Jack.

Jeg var «On the Road»