Litteraturgarasjen holder en rekke skrivekurs i Grenland. Under vignetten ‘Debutantene’, presenterer vi noen av deltagernes egne tekster
Tekst: Brynhild Øvretveit Jakobsen
Det var vår første utenlandsopphold sammen. Det var nøye planlagt. Et opphold i London i to uker, deretter ei uke med British railway nordover mot Newcastle og retur med «leda» til Bergen.
Etter innholdsrike dager i Stratford Upon Avon og i Chester, endte vi opp i grevskapet Durham, i byen med samme navn. Vi så bølgeformet landskap med garder og beitende husdyr i bakkene.
Vi fulgte vår vanlige prosedyre, satte koffertene på stasjonen og trålte byen rundt, opp og ned, til vi fant stedet. Et lite, uanselig vertshus med voksduk i foajeen og pub i underetasjen. Ikke altfor pertentlig og reint kanskje, men stedet bød på en gammeldags atmosfære som vi falt for, og som passet vår reisekasse.
Byen Durham er viden kjent for katedralen, dette mektige byggverk som har ry for å være et av de vakreste eksempler på normannisk arkitektur. Katedralen ligger på et romslig høydeplatå, og slik den er plassert, kan den øynes over hele egnen. Katedralen er byens dominerende midtpunkt. Den gir Durham sitt visuelle, karakteristiske trekk.
Nedenfor, i dalbotnen renner elva Wear i svinger og slynger i følge med keiser Hadrians mur fra romertid. Ja, Katedralen var overveldende vakker, og vi vandret andektig inn og ut rundt omkring på kirkehøyden. Vi besøkte katedralen flere gang og til forskjellige tider på døgnet for å fange inn lysets spill som skapte forandringer i kirkerommet.
Den siste dagen før avreise, vandret vi ganske langt av sted til en liten gruvelandsby, av den sorten med noen langstrakte, halvtrasige murhusrekker med likt utseende bosteder, der bare enkelte gildt malte dører brøt ensformigheten. Ei lita kirke og i bakgrunnen svartgrå, veldige slagghauger som stakk opp her og der og illuderte pyramidefjell.
Varme og slitne som vi var, så vi en benk ved veien, der en tynn, eldre mann nikka godslig da vi satte oss. Vi kom fort i prat.
–Ja, dere har vel vært i katedralen, da?
-Åja, det var en opplevelse å besøke den. Helt praktfull var den.
-You see, I myself, I never came there. When I was fourteen, I went into the pit.
Mannen hadde vært gruvearbeider, collier, helt siden han var guttunge. Nå var han pensjonist, og kunne sitte på benken i landsbyen sin. Søndagsfin i mørk dress og med blankpussa, høye knappestøvler.
-And now i’ve joined the idle rich, sa han og smilte til oss.
Gruvearbeideren hadde aldri vært i Katedralen, han hadde hatt nok med det daglige slitet for føda for seg og sine. Fått stor familie å forsørge, forstod vi. Vi fikk beretningen om et langt og farefullt arbeidsliv i mørke gruveganger, til han til sist kunne hvile på benken i pentøyet.
-Men før dere går tilbake til Durham, må dere besøke kirka her, sa han mildt.
-Den kirka er så fin. I den er jeg døpt, konfirmert, der har jeg gifta meg og mine seks bar er døpt der. Dere må se den fine døpefonten.
Vi fulgte oppfordringen, vi gikk dit, til den vesle, smålåtne kvite landsbykirka. Alle kirkedører i England står åpne. Interiøret var lyst og vennlig med enkle glassmalerier. Vi kunne fornemme at dette var et rom hvor det var godt og samles i sorg og glede. Etterpå fant vi en liten høyde hvor vi satte oss på grasbakken. Langt der borte i sør kunne vi skimte den mektige katedralen med sine tre tårn.
Litteraturgarasjen 