Litteraturgarasjen holder en rekke skrivekurs i Grenland. Under vignetten ‘Debutantene’, presenterer vi noen av deltagernes egne tekster.
Tekst Mette Miriam Bjørnstad Sollid
”Og her er oppgaven til neste gang.” Han sier det med et smil om munnen, og et lurt glimt i øyekroken, samtidig som han plasserer to boksehansker på bordet. Hun får øyeblikkelig vondt i magen. Hun hadde meldt seg på skrivekurset for å lære å skrive ”på ordentlig”. Hun hadde skrevet mye, særlig det siste året, men var smertelig klar over at hun trengte å lære mer om det å skrive.
Det var elleve som hadde meldt seg på kurset. Én er ikke der denne andre kurskvelden, så de er ti. Ti stykker, som leser opp forrige ukes oppgave etter tur. De sitter rundt langbordet. Hun sitter i midten, ved den ene kort-enden. Fem har alt lest sin oppgave. Noen har korte historier, andre dikt. Noen historier er begynnelsen på noe mer, mens andre er mer ferdige. Alle får tilbakemeldinger. Det blir hennes tur. Hun leser det hun har skrevet, og det blir helt stille. Så kommer noen tilbakemeldinger. Nyttig, hun tar det til seg, vil se på dette senere. Hun er sistemann før de tar en pause.
Det er i denne pausen boksehanskene blir lagt på bordet. Han legger hanskene midt på langbordet, mellom et par blomstervaser og noen lysestaker. Hun ser dem ikke ordentlig med en gang, men jo, det er et par boksehansker.
”Ingen stikkord?” Hun spør, vantro. ”Nei, ingen stikkord denne gangen. Det er en fri oppgave, skriv den som dere vil.” Han ler.
En følelse av håpløshet brer seg i henne. Fri oppgave? Hun føler seg særdeles ufri der hun sitter og stirrer på boksehanskene. Dette går ikke. Dette får hun ikke til. Hun får bare si det neste gang, ”jeg fikk det ikke til”. Kanskje hun kan si hun trenger mer tid? Andre har sagt det før henne.
Hun kan ikke skrive på ”bestilling”. Hun har skrevet mye, men bare når hun har vært inspirert, vært opptatt av et spesielt tema. Vært opptatt av noe som har hatt en egen betydning for henne. Boksehansker har hun ikke noe forhold til.
De andre ler og sender hanskene rundt. Noen prøver den høyre og noen den venstre. Én prøver begge. Klar til kamp! Til slutt blir hanskene liggende rett foran henne, øverst, ved enden av bordet.
Pausen er over.
De som har vært ute, kommer inn, og alle setter seg på plassene sine igjen. Plassen ved siden av henne er tom. Der satt hun som ikke kom denne gangen. Det er likevel fire igjen, som ikke har lest enda. Det begynner å bli dårlig tid. En må lese først, for han må rekke bussen. Tre igjen. Hun har vanskelig for å konsentrere seg om det hun hører. Det er kaos i hodet hennes. Hun tenker på oppgaven. Hvordan skal hun klare å skrive den? Hun må ta seg sammen, konsentrere seg om det som blir lest opp. De som leser fortjener hennes fulle oppmerksomhet.
Men boksehanskene ligger der foran henne, truende. Hun stirrer fiendtlig tilbake. De måler hverandre med blikket. ”Nå har vi utfordret deg”, boksehanskene liksom ler av henne. Hun føler seg slått. Nede for telling. Det var dumt å melde seg på skrivekurset. hun kan ikke skrive! Men det var nettopp derfor hun ville gå på kurs, for å lære, rettferdiggjør hun for seg selv, mens hun betrakter boksehanskene på bordet. Hun ser det slitte læret. De ser velbrukte ut. Skal tro hvor mange de har slått til? Eller hvem? Hun ser for seg boksekampen. To forslåtte motstandere, den ene sjanglende, så vidt oppreist. Hun formelig kjenner blodsmaken i munnen.
Nåja, kanskje de bare har truffet sandsekker, tenker hun så, og føler seg straks litt roligere. Hun minnes en gang hun jobbet i spesialskole for barn med ”vanskelig atferd”. En av guttene, en tynn og blek 15-åring, hadde bokset henne i magen da han hilste på henne. Hun hadde følt seg rådvill, engstelig. Hun bokset ham tilbake. I magen, midt på den magre, hengslete kroppen.De ble gode venner.
Hun forsøker å følge med på det som leses opp ved siden av henne. Det fortelles gode historier, om jul, en mors forventninger og barnets opplevelse. Deretter en flott skildring av en utenlandsreise. Men hun sliter med konsentrasjonen. Boksehanskene ligger der og trekker til seg oppmerksomheten hennes. Store, altfor store for henne. De ligger med håndryggen vendt mot henne, den ene på tvers over den andre. De er røde, men hun kan skimte den sorte fargen inne i håndflatene. Bak på håndleddet står det noe med lys skrift: ”IBC made in England”.
Hun fisker opp en liten notisbok fra veska. Skriver fort ned det hun ser. Beskriver boksehanskene, fargene, hvordan de ligger på bordet, det slitte læret, skriften på håndbaken. Hun skriver det ned, så har hun det, i tilfelle hun vil trenge det. For hun har fått en idé. En tanke har tatt bolig i den lett omtåkete hjernen hennes. Hun vil lage en beskrivelse av det som skjer her og nå, på denne kurskvelden. Beskrive situasjonen da oppgaven ble gitt. Skrive en oppgave om oppgaven!
Blikket faller igjen på boksehanskene på bordet. De ser litt mindre farlige ut. Føles ikke så truende lenger. Som om det å beskrive hanskene har ført henne nærmere, gjort henne tryggere på dem, gjort henne tryggere på motstanderen. Eller kanskje tryggere på seg selv?
Hun har reist seg igjen. Maktbalansen er i ferd med å forskyve seg, kampen er ikke over. Hun øyner en mulighet for knockout på motstanderen. Oppgaven har begynt.
Litteraturgarasjen 