drømmenovelle2

GLEMTE SKATTER: ‘En drømmenovelle’ av Arthur Schnitzler fra 1926

 

-Husker du den unge mannen vi såvidt traff på ferien i Danmark? Spør Albertine sin mann Fridolin.

-Hva med han?

-Han så på meg. Det var bare et blikk i forbifarten. Vi vekslet ikke et ord. Et mørkt blikk, men jeg ble liggende å tenke på det hele dagen. Fantaserte om ham. Følte meg overbevist om at hadde han spurt meg, ville jeg blitt med ham. Forlatt deg, datteren vår, hele livet vi har. For bare et blikk. Og samtidig, kan du forestille deg det, på samme tid elsket jeg deg mer enn noen gang. Dagen etter lekte jeg med tanken om å gå bort til bordet hans og si: Her er jeg elskede, det er deg jeg har ventet på, ta meg med.

Fridolin må ut i et sykebesøk og forlater sin kone, fornedret og rasende. Bøyd over sengen til sin nylig døde far, forteller Marianne at det er Fridolin hun alltid har elsket. Ta meg vekk herfra, sier hun. Jeg vil bare være i nærheten av deg.

Slik fortsetter Fridolins virkelighetsløse nattevandring. Avkroker i gatelyktenes skygger. Trinn for trinn ned i underbevissthetens, drømmenes og seksualitetens mørke. Den prostituertes leilighet. Hemmelige koder og passord. Mindreårige jenter med brennende, bedende øyne. Bedrag og begjær. Nakne kvinner med masker som underkaster seg og ofres i storsalen.

Kjenner du historien? Kanskje. Sannsynligvis. I 1926 skrev den østeriske legen, dramatikeren og forfatteren «En drømmenovelle» (Traumnovelle). På begynnelsen av nittenhundretallet var medisin, vitenskap og freudiansk psykologisk sjeleforskning en viktig del av litteraturen.

Stanley Kubrick brukte mange år på å adaptere novellen til film. Mytene omkring hans siste verk, Eyes wide shut er mange. Om Kidman og Cruise, om regissøren og de lange, gjentatte tagningen, de skjulte symbolene. Filmen rykker stadig oppover på listene over tidenes beste filmer. Opprinnelsen var en langnovelle av Arthur Schnitzler. Vil du virkelig pirke borti ditt eget begjær, dine mørkeste lengsler og din egentlige sannhet. Les boken – se filmen.

Tekst og foto: Per Erik Andersen