Thomas-toget

Det er noe «All in» ved teatersjef Thomas Bye. Han har tempo og en smittende ‘drive’. Forteller fort og engasjert om teater, om tro og om Torgersen-saken. –Jeg håper jeg kan tilføre vitalitet til Teater Ibsen. Vi har oppsetninger på gang det neste året hvor vi forsøker å gå litt tettere på publikum. Det kan feile eller bli veldig kult. Vi kjører på. Først ut er hans egen monolog 0+0=4.

Tekst og foto: Per Erik Buchanan Andersen

Thomas Bye har jobbet for Teater Ibsen tidligere. Da var han pådriver for å få satt opp Jens Bjørneboes «Tilfellet Torgersen». Forestillingen ble nominert til Hedda-prisen. Nå sitter han i sjefsstolen i regionteateret og har bosatt seg i Skien.

Torgersen-saken
-Jeg begynte å interessere meg for Torgersen-saken rent tilfeldig, men ble fascinert og sugd inn av alle aspektene ved den.

Fredrik Fasting Torgersen ble i 1958 dømt til livsvarig fengsel pluss ti års sikring for drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen. I ettertid har det vist seg at alle de tekniske bevisene ble feiltolket av datidens sakkyndige, og det ble gjort blemme på blemme under etterforskningen.

-Jeg leste alt jeg kom over. De såkalte tekniske bevisene, vitnemålene og saksbehandlingen. På fester snakket jeg som en foss om saken. Om barnåler fra Kaukasia og bitemerkebeviset. Justismordet som fenomen interesserer meg sterkt. På et tidspunkt tok Aslak Moe kontakt. Han mente det lå en teatermonolog i min opplevelse av stoffet. Jeg var veldig skeptisk til å lage en forestilling, for det var nettopp den personlige fortellingen jeg ville unngå. Media produserer så mange saker hvor den personlige innfallsvinkelen og det mulige sensasjonelle er viktigst. Historien til offerets bror. De spektakulære i at en kjent person kanskje er perifert tilknyttet til mistenkt eller mistenkt. Bobler som blåses opp og overskygger sakens kjerne.  Slikt kan være forledende og fordreiende.

Nyansene mellom ja og nei, riktig og galt er alltid interessante.

Teatersjef Bye har snakket seg varm nå. Det går på skinner. -Aslak ga seg ikke, ville jeg skulle komme innom en kveld og fortelle om Torgersen-saken til noen få naboer og venner. Uten noen form for regi. Det ble spennende. Uken etterpå inviterte han noen andre og slik fortsatte vi. Vi satt i leiligheter omkring i Oslo hvor jeg fortale og diskuterte med folk om Torgersen, om Liland-saken, Fritz Moen og Birgitte Tengs. Folk drakk øl, stilte spørsmål og kom med innspill. Vi knadde den muntlige fortellerformen for å få frem poengene bedre. Slike saker har alltid likheter. På et tidspunkt hadde vi en bortimot fem timer lang hjemmeforestilling uten manus.  Vi strammet det inn og slik ble det en forestilling likevel. Monologen 0+0=4. Fortsatt uten manus, fortellingen varierer fra gang til gang.

Vil ikke spille for menigheten
Thomas tar seg noen sekunders pause og et knekkebrød i et provisorisk kontor i Teater Ibsens lokaler på Klosterøya. Håndverkere setter opp en stillase utenfor vinduet. Det rives og strekkes kabler. Ny teknisk avdeling og teatersal skal så ferdig en gang utpå nyåret.

-Alle er jo enig i at det er urettferdig og feil at uskyldige blir dømt, sier Bye og tar seg en slurk kaffe.
-Når spørsmålet fra tilhørerne kommer om hvorfor Torgersen-saken fortsatt ikke har blitt gjenopptatt, repliserer alltid en annen at det er prestisjen, det er systemet. Jeg vet ikke om det er så enkelt. Det er vanskelig å definere hva prestisje er, og hos hvem og hvor den eventuelt ligger. Selv om jeg brenner for denne saken, har det vært viktig for meg at dette ikke skal være en forestilling ‘for menigheten’. Jeg har spilt monologen både i rettssaler og på politistasjoner og reaksjonene har vært både for og imot. Nyansene mellom ja og nei, riktig og galt er alltid interessante.

Sluttet som skuespiller
-Den personlige tilnærmingen vi hadde til både stoffet i prosessen med å utvikle 0+0=4 gjorde at jeg forandret meg som skuespiller. Det ble vanskeligere for meg å stå på en scene med prøver og pugging av replikker. Hele den greia der gjorde noe med mitt syn på teater og jeg sluttet som skuespiller ved Det norske teateret. Jeg er opptatt av historier som er forankret i virkeligheten og som kan minske avstanden mellom skuespillere og publikum. Være litt tettere på. Jeg prøver å ta med meg det hit til Skien.

Tro, håp og kjærlighet
Han prater og gestikulerer også mens han går. I korridorene og trappene ned til teatersalen veksler Thomas mellom anekdoter og visjoner i høyt tempo.

-Min kunstneriske plan for Teater Ibsen er et vi skal ha et overordnet tema for hver sesong. Temaet for årets repertoar er tro, håp og kjærlighet. Vi begynner med en nyoppsetning av Jules Vernes «Jorden rundt på åtti dager», deretter forstillingen «Jobs bok» hvor publikum sitter rundt et langbord og får utdelt hver sin bibel. Ved bordendene står to skuespillere som leser Jobs bok fra det gamle testamentet. Utpå våren neste år kommer forestillingen «Kvinne kjenn din kropp» i samarbeid med det danske teateret Mungo Park, oppsetningen «Fire begravelser og et bryllup», og et prosjekt vi foreløpig har gitt arbeidstittel «Snåsamannens hender».

Stillasen på utsiden, lyden av slagbor og trommelkabler i gangene er ikke helt ulikt teatersjefens egne tanker. Det må satses lidenskapelig, nytt og friskt. Holde tradisjonen og samtidig gi litt gass. Kanskje er Teater Ibsen inne på et nytt spor.