krokus i skråningen

KROKUS I SKRÅNINGEN: En småby er en storby, bare mindre.

Tekst: Per Erik Andersen

Det står en by av safran i hagen. Det blir snart vår, står det i avisa i midten av mars. En småby er en storby, bare mindre. Tørt støv virvles i grå folder langs fortauskantene i Storgata. Restene fra i høst, fjorårets grus. Sentrum må børstes. Jovisst. I fet overskrift: Sopebilen kommer! Nye sykler står stilt opp utenfor Scushi. Det skal være oransje i år. Fargen i 2015 er oransje. På tapeter, kjøkken og sykler.

Den tilhører sverdliljefamilien og gir seg aldri. Kommer tilbake i klynger hver sesong. I bedet på fremsiden er de fiolette, men her bak i solskråningen kryper en flokk guloransje opp av jorda. Det trengs sytti tusen safrankrokuser for å få en kilo krydder.

Sentrumsforeningen har fått bukt med vandalene som parkerer bilen i to timer, flytter den ti meter og parkerer på nytt. Slik kan vi ikke ha det! argumenterer den kompakte majoritet. Med så lite folk i sentrum, skriver Aslaksen i et innlegg, kan vi ikke la folk parkere to ganger uten å betale for det. Maks to timer parkering per dag. Folk rekker sine ærend på to timer, sier Aslaksen. Vi har sett dem vi; sytten personer som flyttet bilene sine utenfor Schanckebygget. Uten å betale! Vi vet hvem dere er. En by er en by, man kan ikke bare ta seg til rette. Krokusene ligger i dvale – en løk under overflaten hele vinteren, for så å sprenge seg gjennom skorpen og blomstre når varmen kommer. Avisa sitter på sikre kilder. Sopebilen kommer snart.

I vinduet hos Josefines har utstillingsdukkene femtitallskjoler som visstnok kommer fra England og enda lenger. Hun til venstre med strutteskjørt i knehøyde og blomster i rosa, lilla og turkis, og hun til høyre har appelsinfarget, tettsittende kjolestoff med hvite prikker. Damer kommer til og med utenbysfra for disse kjolene. Pastellfargede vesker og spisshælede sko. Sjeldne å få tak i. Har sett dem på nettet. Fra Britania.

Solen er skrå og folk blidere i steget selv om de må flytte bilene sine. Det trekker fra sentrum. Aslaksen teller biler mens almuene spirer i Minneparken. Utenfor kulturhuset soper noen gutter brygga for å få skateboardet til å rulle, og på Anders Vangens plass står en utenlandsk, liten kvinne i syttiårene med fotsid rød kåpe og askefarget hår. Hun smiler mot et kamera. Trekker fra tilbudsplakater, lunsjmenyer og ølkraner. Juicebar og kaffe fra India. Rekker nesten ikke over alt på to timer.

Det er et bilde på baksiden. Noen har funnet en blomst. Nå kommer vi og soper gatene, roper de i på side fire og helt inne på meteorologisk institutt. Joda, helt sant, det er straks vår, det står i PD. Urmakerbutikken på Nordentorget er byttet ut med japansk fastfood. Innehaveren har et bilde av seg selv og kronprinsen på veggen. Noen prøver en sykkel med motor. Bli litt sunnere. Ta av noen kilo og la bilen stå. Sykler og sashimi. Det er slikt sentrum skal være, sier Aslaksen. Det gjelder å legge vinteren bak seg og komme i form.  Satse på fremtiden. Tømme gamle parkeringsplasser og feste gule strimler under vindusviskeren til folk som ikke kan innrette seg. Sope gatene rene.

Gjøre som i storbyen. Være litt oransje og ta seg et glass hvitvin på en kafe. Mellom tørre strå og råtten løv folder kronbladene på de gule blomstene seg feminint ut midt på dagen. Små sverdliljer. En liten påskeby i skråningen. Joda, i år også. Jorda lukter varmt krydder.