-Majoriteten har gjengvoldtatt demokratiet, roper Stockmann idet skarpe lyskastere rettes mot publikum. Teater Ibsen har med sin oppsetning av Henrik Ibsens «En folkefiende», nok en gang bevist at sannhet krever mot.
På premieren i Skien i kveld ble vi igjen påminnet verdensdramatikerens stadige aktuelle tema – kampen mellom sannhet, kapitalen og arbeidsplasser. Såpass at publikum nærmest vrir seg i stolen.
Hva gjør du når du varsler om kritikkverdige forhold og dine fortrolige og nærmeste vender seg mot deg?
Personlig integritet
Teater Ibsens 2015-tolkning av Henrik Ibsens «En folkefiende» (1883) er en frisk og inntrengende pekefinger mot flokkmentalitetens ansvarsfraskrivelse. Instruktør Maren E. Bjørseth har skrellet vekk nostalgien og vitalisert Ibsens problemstillinger omkring kapitalmaktens interesser og den personlige integritet.
Doktor Katrine Stockmann (Hanne Skille Reitan) oppdager at vannkilden til byens nye spa-bad er forgiftet – vi kjenner rammefortellingen, men instruktør Bjørseth klarer å løfte viktigheten av enkeltmenneskets selvstendige tenkning til å gjelde både i lokale saker og varsling i internasjonal storpolitikk.
Etisk betydning
Anmeldelsene av urpremieren av Ibsens stykke i Christiania Theater var heller lunkne og kritiske, selv om Aftenposten meldte noe nølende at stykket var «ikke uten etisk betydning». Sparkene mot den kompakte majoritet var ubehagelige også den gang.
Tett på
Scenografien i Teater Ibsens stykke er nærmest post-minimalistisk. Rene linjer, få rekvisitter, electronicamusikk, og hele scenegulvet er et gitter over den giftige sump. Scenograf Marjolin Brouwer har laget et fikst og effektivt spillerom. Doktor Stockmann er en kvinne som står alene mot maktens menn. Det trykkes ikke på feminisme- og likestillingsknappene, men en kvinnelig Stockmann er en tøff og aktualiserende effekt. Stykkets første del er relativt replikktro mot originalen. Når hovedrolleinnhaver Reitan midtveis retter blendende lys mot publikum og anklager oss for å holde sannheten tilbake, får dialogen mer spenst og tempo. Replikkene blir mer lekne og har mer brodd. Stykkets tematikk; viktigheten av å ta stilling, trykkes på oss. Hanne Skille Reitans, lange, troverdige monolog gjør det ubehagelig å sitte i salen. Hun spiller energisk og solid.
Ingen sfinx
Det er befriende å se at Ibsen ikke er en sfinx med støv på, og at det fortsatt kan være kunstnerisk dybde i meningsbærende og konkrete tolkninger av hans samfunnsdramaer. Teater Ibsens nyeste versjon av «En folkefiende» henfaller ikke til direkte satire eller parodi, noe som gjør at stykket får sting og gir et spisset inntrykk. Forestillingen er teaterets femte tolkning av Skiens store sønn på like mange år under kunstnerisk ledelse av Anders T. Andersen. Den forrige var Noras kamp i Et Dukkehjem. Etter forestillinger i teaterets egen sal, skal ensemblet på turné med stykket i Telemark og Vestfold.
Å stå alene opp mot overmakten som en varsler er ikke enklere nå enn for 130 år siden. Sannhet er tøffe saker. Mobben finnes fortsatt og den er like nådeløs, både i kapitalen, media og folkedypet.
Tekst: Astrid Borchgrevink Lund og Per Erik Andersen
Foto: Dag Jenssen/Teater Ibsen
Litteraturgarasjen 