Kategorier
Kronikker/debatt

Musikkens død

fredrik b 3

av Fredrik Brattberg

I prosjektet ”The Beethoven Journey” har Leif Ove Andsnes spilt inn samtlige av Beethovens piano konserter på Sony. I Aftenposten skriver Mari Ørstavik følgende om Andsnes siste utgivelse: Det er stramt og uten de store overraskelsene, og særpreget er først og fremst den upåklagelige, organiske plettfriheten. Maren Ørstavik gir Andsnes terningkast 5. Beethovens pianomusikk er kanskje den mest innspilte av all pianolitteratur, en skulle tro at dette stilte ekstra krav til nyskapning og originalitet, men den gang ei. Kanskje det har noe å gjøre med det Maren Ørstavik senere skriver, at Det er så riktig som jeg kan tenke meg, og det er fabelaktig. For her har anmelderen, som mange innen klassisk musikkverden, en forestilling om at det finnes noe som er riktig.

Teater og musikk er i følge Aristoteles de to kunstgenrene som står hverandre nærmest. En av de mest vesentlige likhetstrekkene er at både teatermanuset og partituret skal tolkes to ganger, først tolkes manuset av regissør og skuespillere, deretter av publikum. På samme vis tolkes partituret først av dirigent og/ eller musikere, deretter av lytterne. Dette er dramatikeren og komponisten seg bevist og skaper dermed store tolkningsrom, på en helt annen måte enn hos en forfatter av romaner eller hos en kunstmaler, som skaper kunst som kun skal tolkes av betrakteren. Utøverne av teater og musikk har derimot utviklet svært forskjellige kulturer når det kommer til å benytte seg av dette tolkningsrommet.

Når en teaterregissør arbeider med en klassisk tekst, som Ibsen, Shakespeare eller Tsjekhov, er målet å belyse teksten på en ny måte. Hva som er forfatterens intensjoner, hvis han i det hele tatt har noen, er tilsidesatt til fordel for hvilke muligheter som ligger i teksten. Regissøren har to sentrale grep til rådighet, som begge kan sette stor dominans på teksten og vri dens mening i retning regissørens personlige tolkning. Det ene grepet er å kutte i tekst. Det sier seg selv av det tas store avgjørelser, hva kommer til tolkning av verket, når man, som man så ofte gjør, kutter ned Shakespeares og Ibsens stykker med en tredjedel. Det andre grepet er å underbygge teksten, for eksempel ved bruk av scenografi og casting. Et dukkehjem spilt av muslimske skuespillere tilføyer teksten en annen mening enn hvis skuespillerne er etnisk norske.  Eller å underbygge teksten ved å legge til handling. Et godt eksempel på hvordan handling kan forandre tekstens mening er Anatolij Efros sin oppsetning av Romeo og Julie, hvor avslutningsscenen, som vanligvis viser en kjærlig forening mellom slektene Montague og Capulet, har et helt annet utfall. Mens slektene forteller hvordan de nå er venner, hvordan de nå skal sørge sammen, så sies dette mens de frydefullt glinser med knivene og pistolene som de har skjult under jakkene. Og hva er det da regissøren sier, jo, så langt unna Shakespeares intensjoner som overhode mulig, at hatet vil fortsette, i det evige. At ikke engang kjærlighet han slukke fiendskapet.

Mens teaterregissøren er på jakt etter de mulighetene som ligger i teksten, er den utøvende musikeren (eller dirigenten) langt på vei på jakt etter å imøtekomme hva han/ henne antar er komponistens intensjoner for verket. Vi kan aldri vite hvordan Bach forestilte seg utøvelsen av sine verker, så det hele blir selvfølgelig et tolkningsspørsmål, men vi kan, for eksempel, med stor sikkerhet vite at han ikke forestilte seg dem spilt med fri rubato, da en slik fri rubato oppsto under romantikken, og av den grunn er rubato nærmest fraværende i enhver Bach innspilling. Og vi kan med stor sikkerhet si at han ikke forestilte seg sine keyboard verker spilt med videre bruk av pedal, da tangentinstrumentene på Bach sin tid ikke hadde noen velutviklet forte pedal på linje med dagens instrumenter, så derfor, av denne enkle grunn, spilles Bach med minimal bruk av pedal. Jeg nøyer meg med disse to eksemplene, men listen er lang, over hvordan spille Mozart, hvordan spille Beethoven osv., sett i komponistenes historiske lys.

Denne kulturen har også skapt et svært ekskluderende miljø, et ekskluderende miljø for de (få) utøverne som måtte finne på å gjøre sine tolkninger ut ifra partiturets iboende muligheter fremfor å primært jakte på komponistens intensjoner. Et godt eksempel på dette er Glenn Goulds Beethoven-innspillinger. Når Glenn Gould spiller Bach er han innenfor kulturens norm, da er han, kan man kanskje si, på jakt etter hvordan Bach selv forestilte seg utøvelsen. Bachs partiturer er uten tempoangivelser, uten legatobuer, stakkato eller dynamikk, så her kan Gould få utløp for sin kreativitet, ved selv å bestemme tempo, ved selv å bestemme dynamikk osv. For hvem vet om det ikke er Goulds tolkninger som ligger tettest oppimot Bachs. Men når Gould beveger seg over i romantikken, og han har samme innstilling til notebildet, hvor han velger utradisjonelle tempoer, legger til stakkatoer, eller legatobuer der hvor Beethoven ikke har skrevet det inn, ja da møter han et samlet kritikerkorps som hevder han kun er ute etter å latterliggjøre komponisten. Hans innspillinger blir kun veid opp mot hva som er historisk korrekt, om han har dekning for sine valg, og musikkviterne viser fullstendig mangel på evne til å stille seg selv det enkle spørsmålet: Er dette god musikk?

Hvorfor er det så mye mindre respektfullt av Glenn Gould å tillegge stakkatoer i Beethoven enn når regissører, som de så ofte gjør, kutter ut hele fjerde akt i Peer Gynt? Og hvorfor anklages han for å latterliggjøre komponisten når han spiller første sats på Appassionata i halvt tempo, når regissørene Vinge og Müller hylles for sin sytten og en halv times lange oppføring av Vildanden?

Å bli klassisk musiker krever enorme tekniske ferdigheter, og det er for det meste folk med spesielle kjennetegn som kan opparbeide seg slike egenskaper. Og et av disse kjennetegnene er besittelsen av en moderat eller en liten porsjon kreativitet. Et kjent fenomen er hvordan ideer avler nye ideer, eller hvordan bare et enkelt ord kan sette i gang fantasien og være startskuddet for en hel historie. For et kreativt menneske kan lyden av en C , en G og en A, spilt etter hverandre, være nok til å automatisk sette fantasien i sving, til å forestille seg en melodi med disse begynnende tonene. (En slik prosess kan man høre portrettert i åpningen på Liszt sin h-moll sonate, hvor sonaten begynner med en tone. Så noen flere. Tonene virker neste tilfeldige, uorganiserte, før de til slutt forenes i et melodisktema.) Det sier seg selv at en kreativ hjerne, som i timevis skal spille skalaer og øver teknikk, vil, på grunn av lyden fra instrumentet, stadig komme på ideer og da helle velge å følge dem, skrive dem ned, bearbeide dem, fremfor å legge dem til siden til fordel for tørre teknikkøvelser. På denne måten er det nærmest en naturlov at den kreative hjerne aldri vil opparbeide seg tilfredsstillende ferdigheter til å bli utøvende musiker av noe særlig format.

Men hva så med Liszt og Chopin, de var jo kreative hjerner og fremragende instrumentalister? For om lag hundre år siden skjedde det en mutasjon, hva angår musikeren. Før det var musikeren både komponist og utøver; en pianist ville normalt fremføre de store komponistene, samt noen egne komposisjoner eller transkripsjoner. Under en slik kultur ville instrumentalistene, under studietiden, tillate seg å avspore, bruke tid på de ideene som måtte dukke opp. En kan forestille seg at Liszt utviklet sine tekniske ferdigheter i forbindelse med komposisjon, da han først skrev noter som var teknisk vanskelige å spille, for så å måtte anstrenge seg for å øve dem inn etterpå. På denne måten var det mulig for de kreative å holde ut med strabasene, med de uendelig antall timene med tørr teknikk. Utøverrollen var da langt mer dominert av kreative hjerner, og utøveren, under fremførelsen av andres verker, var trolig mer opptatt av å bruke sin kreative side og dermed jakte på det potensialet som ligger i notebildet til forskjell fra nåtidens mer skoleflinke instrumentalister som, så pliktoppfyllende, jakter på komponistens intensjoner.

Våre eldste musikktradisjoner, folkemusikk og klassisk musikk, er i ferd med å bli, eller har allerede blitt, museumsgjenstander. Folkemusikken har ikke utviklet seg minimalt de siste femti årene. Det eneste den har oppnådd er en kryssklipping med andre genre, hvor den rockes eller poppes opp, men hardfingsfeleslåtten, for eksempel, har ikke hatt noen selvstendig utvikling. Det samme kan sies om utøvelsen av de store komponistene. Man spiller Beethoven i dag slik man spilte Beethoven for 30 år siden. Dette til sammenlikning med hvordan teatret har utviklet seg, for dem som har sett en moderne Ibsen-oppsetning og husker de gamle fjernsynsteatrets produksjoner, da ser man i hvilket ulikt tempo de to kulturene har forandret seg.

Dette, og med tanke på at utøverne knapt er interessert i å spille samtidsmusikk, men legger sin prestisje i å gjøre nok en innspilling av Beethovens pianokonserter, den ene likere enn den forrige, så er dette kanskje begynnelsen på, nettopp, musikkens død.

2 svar på “Musikkens død”

Du er veldig pessimistisk, Fredrik Brattberg, men det du skriver om, er viktig! Musikkken dør aldri så lenge mennesket ekstisterer, så det kan du ta helt med ro! Dessuten sammenlikner du ulike estetiske uttrykksformer på en noe ovefladisk måte, og Aristoteles ( ca.300 år før Kristus) og hans poetrikk kan leses på flere måter, vi er i 2015 nå.(Aristoteles valgte forøvrig å begå selvmord ved hjelp av planten Aconitum, (på norsk heter den Tyrihjelm.) fordi de påstod at han, bokstavlig talt, hadde tatt rotta på Alexander den store…)

Pedalbruken til Andsnes irriterer deg. Har ikke hørt innspillingen, men har faktisk vært på Ringve, og husker hvordan mine pianolærere, deriblant min mor, advarte mot pedalene, det var først og fremst anslaget som telte, ikke farten, og skygg unna demperen, demp sjæl! Hadde ikke noen fortefortissimo-pedal den gangen…A journey gjennom Beethoven må vel bety noe sånt som en reise i tid? Skulle Andsnes spilt Sonate Patetique på el-piano?? Stakkaren brukte vel et allminnelig konsertflygel, antar jeg. Men det hadde vært artig å høre Patetique på synteszicezer…OK, du prøver deg med innledningen til Sjebnesymfonien i innlegget ditt. Radio London brukte også den strofen. Nå er det alvor, dette er krig, men vi gir oss ikke!! Men på grunn av en pliktkritikk i Aftenposten? Slik jeg leser kritikken, synes dama at denne tolkningen av Ludwig er tradisjonell, forutsigbar, uangripelig og drit kjedelig. Men Andsnes har dog satt Norge på verdenskartet, akkurat som Flaggstad i sin tid gjorde, men ikke med Ludwig.Og Ludwig ville muligens ha vært mye enig i med deg i essensen. Han hadde musikken sin inni hodet, vet du, og han skrev ned toner han hørte etter at han ble døv. Historien om mennesket bak musikken er ikke å kimse av.

Shakespeare, Molliere, Racinne og Holberg er gode gamle eksempler på litterær fornying i sin tid, men at musikken og Sony ikke har endret seg på 50 år, er en drøy påstand! Her er det mye du har valgt å glemme, for eksempel Arne Nordheim og Geirr Tveit, begge er nå avdøde…Hva med Sæverud og f.eks. Rondo Amoroso, også piano. Pluss-pluss. Hører man Folkemusikk-halvtimen i NRK , får man med seg mye nytt, særlig vokalt, men ikke på klaver. Problemet er vel at alt som blir godt mottatt kommersialiseres-markedet skapes av publikum, publikum skapes på ulike måter i ulike deler av verden, men skapes gjør det- å selge og kjøpe er ikke et primærbehov.Det er ballasten til publikum som teller-påstår jeg.

Når det gjelder folkemusikk- hva med Sigmund Groven, ikke 50 år siden? Munnspillet er et nå nesten glemt instrument, tror jeg.( Blokkfløyten også, mange får dårlige vibrasjoner bare de hører ordet! Det er kanskje ikke så rart.) Men Vamp er i mine ører folkemusikk. Alexander Rybak er da ikke 70 år??!!

I 1976 så jeg Jesus Christ Superstar i London – himmel og hav for en opplevelse, scenografien og musikken og «castingen» – (er det lyssetting?)- alt fungerte optimalt! Ingenting har heller kommet opp mot den første oppsetningen av Wolfgang først på åttitallet, og ingen kommer opp mot Lasse Kolstad som Don Quixote og Rolf Just Nilsen som Sancho Pancha eller Nils Sletta som Peer Gynt.

Interessant at du trekker så klare paralleller mellom tonale strofer og audiotive/semantiske/rytmiske og visuelle men å hevde at romaner skiller seg fra lyrikken i sine sjangerforventninger, er jo mildt sagt noe forenklet! Har du lest «Pan» av Hamsun? Har du lest «Sletten» av Obstfelder? Har du lest «Bedøvelse» eller «Engel av nylon» eller «Når du våkner»?? Alle er under 50 år gamle.

Anbefaller Yonnondio(ISBN 0-385-385-29179-5) av Tillie Olsen, og her er en bit av noen av kritikkene: «Hash poetry and bitter fidelity to lives that are now forgotten, or never known, except by hearts that once comprahending suffering never forget it.» «Although set in the depression of the thirties…» «Timeless and hautingly timely…» «Rhytm, poetical and political»,»… must not,cannot be restricted to a particujar time or period»

Ble også sammenliknet med antikkens Fugl Fønix, som steg opp av sin egen aske og fløy. Temaet er vel blant annet sentralisering, overlevelses-evner og morsrollen i krisetid.

Nå skal estestiske fag nok en gang nedprioriteres i den offentlige skolen, hva slags publikum skaper det på sikt?

Ny innfallsvinkler til musikk er ikke nedprioritert på våre universiteter, den heies fram – inntil videre.

Kirsten Berit Sannes Hagen, mye spennende i det du skriver.

Jeg prøver her å sammenlikne to enorme fag (musikk og teater) i en kronikk, som har en typisk lengde som kan passe inn i avisen, og flere enn deg (faktisk!) har anklaget meg for å gi en litt enkel og litt overfladisk fremstilling. Jeg er den første til å skrive under på det. Med denne kronikken ønsker jeg å lage noen tanker hos leseren, og så må leseren tenke videre selv, på hvordan dette passer inn med de andre kunnskapene leseren sitter med, og eventuelt kan man diskutere dette ytterligere vider, som her i kommentarfeltet.

Du skriver at mye har forandret seg siden Aristoteles, som jeg påpeker hevder musikk og teater er de sjangrene som står hverandre nærmest. I denne kronikken belyser jeg en bestemt likhet, og det er at både teatermanuset og partituret tolkes to ganger, først av utøverne, så av publikum. Jeg antar at den som lagde melodiene ikke alltid var den som spilte dem på Aristoteles sin tid heller. Så dette fenomenet har nok ikke forandret seg stort.

Du snakker om nyskapning de siste årene og lister opp Sæverud og Geirr Tveit. Dette er komponister. Og innen komposisjon har det skjedd mye. Kronikken tar for seg utøverrollen, altså dem som tolker andres verker. Jeg mener det har vært lite utvikling blant dem.

Jeg skriver i kronikken at folkemusikken har utviklet seg minimalt, hvis man ser bort ifra eventuelle kryssklippinger med ander sjangere. Altså jeg mener at den har hatt en lav selvstendig utvikling. Du viser her til Rybak og Vamp. Dette er folkemusikk kryssklippet med andre sjangere. Jeg mener at dette ikke bygger på like stor originalitet, da folkemusikken tar elementer fra andre sjangere istedenfor å finne dem på selv. Og angående Groven, så ja, han gjør ting på sin originale måte. Jeg mener det finnes tydelige personligheter innen folkemusikken, men at det er vanskelig å vise til en samlet utvikling, altså en (eller eventuelt flere) retning miljøet har beveget seg siste tiårene.

Du sier at jeg skriver ”at romanen skiller seg fra lyrikken i sine sjangerforvetninger”. Her tror jeg du blander sammen forskjellige kronikker og forskjellige forfattere. Jeg skriver ingenting om dette.

Jeg skal undersøke Yonnondio! Høres spennende ut. Takk for tipset.

Og enig, synd estetiske fag nedprioriteres i skolen. Vi får håpe på rødgrønt neste gang.

Alt godt

Fredrik Brattberg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..