19 desember superfredag

 

Merete Franz – Tilværelsens uutholdelige letthet

merete franz

Merete Franz er tekstforfatter, oversetter og en av ildsjelene og pådriverne i Litteraturhuset i Skien

Kjære Litteraturgarasjen

Nesnesitelná lehkost bytí. Die unerträgliche Leichtigkeit des Seins. Tilværelsens uutholdelige letthet.

Milan Kundera har uttalt: «Romanforfatteren er ikke historikernes løpegutt. Det er ikke hans sak verken å fortelle historien eller å kommentere den, men snarere å oppdage de ukjente sidene ved menneskets eksistens.»

Nettopp det er det Kundera gjør så godt. Selvsagt med sin egen historie som bakteppe: Praha-våren, utestengelsen fra kommunistpartiet, publikasjonsforbudet og eksiltilværelsen i Paris.

Jeg leste Tilværelsens uutholdelige letthet på tysk mens jeg bodde i München (et litt langt steinkast fra Praha) som 20-åring. Romantittelen alene var nok til å ta pusten fra meg, og ikke minst var den mitt første møte med tsjekkisk historie og kultur. Romanen er en bok om frihet, selv om den utspiller seg i et diktatur. Om kjærlighetshistorien til Tereza og Tomáš ville stått sin prøve den dag i dag, er kanskje lite trolig. Men etter min mening er denne boken en av de viktigste bøkene fra det omveltende 1980-tallet.

Tomáš er kirurg, Tereza servitør. De blir kjent i Praha og lever livet lykkelig helt til de russiske panservognene ruller inn i byen i 1968. Lykken ender i en katastrofe.

Livet er et annet sted er tittelen på en av Kunderas andre lesverdige romaner. Denne tittelen er også betegnende på forfatterens livssituasjon. Kundera har levd i eksil i Paris siden 1975 og måtte tidlig innse at hans Tsjekkoslovakia var tapt for alltid.

Milan Kundera var grunnen til at jeg begynte å studere tsjekkisk ved universitetet i Wien på midten av 1990-tallet. Det ble flere reiser til Praha og Tsjekkia, og flere bøker av Kundera.

Veselé Vánoce! God jul!

Merete Franz
Litteraturhuset i Skien

 

Stian Johansen – Bergeners

stian_55sh

Stian Johansen er poet og journalist, for tiden boende i Boston. Han er bokaktuell i høst med Jeff tweedy, liksom.

Favorittbok: Bergeners, av Tomas Espedal. Gyldendal 2013.

Det kunne nesten vært hvilken som helst bok av Espedal. Men det var denne jeg leste i romjula i fjor, da jeg trodde jeg nærma meg slutten på første gjennomskriving av mitt første prosamanus, som jeg hadde begynt på et par måneder tidligere.

Jeg leste Bergeners, og ble særdeles inspirert og oppløfta. Fikk mot til å gå enda lengre inn i

stoffet. Mot til å eksperimentere, slippe løs. Til å inkludere dikt, leksikonartikler, en novelle, prosastykker som ikke passa til de prosastykkene manuset allerede hadde.

Espedal inkluderer selv dikt og brev i sin roman. Brev til forfatterkolleger, for eksempel. Forfriskende.

Jeg fikk mot til å følge manusets banale åre enda lenger. Til å inkludere skriveprosessen i manuset. Køle på, og heller barbere etter hvert.

Som det står i en annen bok av Espedal, nemlig i Biografi (epitafer):

Jeg må i det hele tatt være forsiktig med hva jeg leser.

Det minner meg om at jeg må være mer uforsiktig med hva jeg skriver.

Ett av flere espedalske sitater, som etter hvert ble mottoer for manuset. Et manus som etter å ha lest Bergeners, ble dobbelt så langt. Og antagelig mye bedre. Skrevet på noen få uker. I litterær rus.

Uansett er manuset mitt bare noe råttent høstløv under Doc Martins-skoa til Espedal. Ikke sant?

Gyldendals vaskeseddel: Beretningen begynner i New York City, på det lekre Standard Hotel, og ender på Askanischer Hof i Berlin, et hotell som nok har sett bedre dager. Mellom verdensbyene er Bergen. Bergens gateløp og hus, og menneskene som går i dem og bor i dem. Med James Joyces Dubliners som diskré kunstnerisk reiseledsager går Tomas Espedal gatelangs i sin hjemby. Han noterer, reflekterer, skriver dagbok og tegner portretter av byen og menneskene der. Han skriver fortellinger og noveller, møter forfatterkolleger og andre bergensere. Han hører anekdoter og skriver brev. Han lengter ut, og han lengter hjem.

Jeg har lest Tomas Espedal de siste årene. Om igjen. Jeg kommer mest sannsynlig til å lese alt om igjen. Igjen og igjen. Tror jeg. For å lære.

Og, siden denne teksten er til en julekalender: om noen kommer over de første bøkene til Espedal, gi lyd. Jeg vil ha dem. Lese. Studere.

Hva er en favorittbok? Den som jobber overtid et sted i kroppen mens man blir bedt om å velge sin favorittbok?

Stian Johansen

 

Anna Aniksdal Vik – Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Anna-300x300

Anna Aniksdal Vik er en av driverne av Kollaboratoret, et tverrfaglig kollektiv med arkitekter og kunstnere.

En av mine favorittbøker er Johan Harstads «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?» (Personen du elsker er 72,8% vann.)

«Ikke alle vil lede en bedrift. Ikke alle vil være blant landets dyktigste idrettsutøvere, være medlem av de forskjellige styrene, ikke alle vil ha de beste advokatene på laget sitt, ikke alle vil våkne opp om morgenen til jubel eller katastrofer i overskriftene. Noen vil være sekretæren som blir sittende igjen ute når møtedørene lukkes, noen vil kjøre bossbilen, også i påsken, noen vil obdusere den femtenårige gutten som tar livet av seg en morgen i januar og som blir funnet i vannet etter en uke. Noen vil ikke være på teve, være på radio, være i avisen. Noen vil se film, ikke spille dem inn. Noen vil være publikum. Noen vil være tannhjul. Ikke fordi noen må, men fordi noen vil. Enkel matematikk. Så der satt jeg. Her. Her, i hagen, og jeg ville ikke være noe annet sted i verden.»

Boka forteller om Mattias som på tross av en fabelaktig stemme heller vil være gartner, og gjør alt han kan for å forbli en nr. to. Han ble født samme natt som månelandingen, med Buzz Aldrin som sitt store forbilde.

Hjemme har kjæresten gått fra ham og gartneriet gått konk, så han bestemmer seg for å bli med kompiser en uke til Færøyene. Allerede på båten skjærer det seg, og etter dette slutter Mattias å virke. Det skal vise seg å bli lenge til han kommer hjem igjen.

På tross av sin stillferdige fremdrift var boka bemerkelsesverdig engasjerende. Den glir rolig frem over 633 sider med måneferder, regn og grønt landskap, og gjorde intrykk utover det vanlige.

Da jeg hadde lest ut boka ville jeg dra rett til Færøyene. Det har foreløpig blitt med tanken. Men da Buzz Aldrin var æresgjest på Astrofestivalen på Blindern i 2007, da dro jeg.

Mvh Anna Aniksdal

 

Mona Rød – Songar

mona2

Mona Rød har deltatt på flere av Litteraturgarasjens skrivekurs. Hun er poet og årets Telemarksmester i poesislam.

Hei og takk, gode garasjefolk!

En av mine favorittbøker er Jon Fosses diktsamling «Songar.»

Det er så fint å bla opp i boka, og ta med seg et svingende musikalsk dikt ut i en lys dag eller ut i ei mørk natt. For meg presenterer Fosse her forståelige, alvorlige, underfundige, morsomme og vakre sangdikt. Som for eksempel dette som han kaller «Første hundesong»:

Vi er to hundar i livet
Vi luktar og ler og vi vil
Vi er to hundar i livet
Vi finst og vi er ikkje til

Vi har våre kroppar ikring oss
Vi er dei og er ikkje dei
Vi tenkjer og tenkjer og tenkjer
og veit ikkje kva vi skal sei

Vi er to hundar i livet
Vi sleikjer og slåst og vi vil
Vi er to hundar i livet,
i kvarandre finst vi to til

Julehilsen fra Mona Rød.

 

Hilde Fiskum – Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede

hilde Fiskum

Hilde Fiskum er salgs- og informasjonsleder hos Teater Ibsen

Min favorittbok er KVINNEN SOM KLEDTE SEG NAKEN FOR SIN ELSKEDE . Forfatter er Jan Wiese, og romanen var hans debutroman som kom ut i 1990.

Romanen er ikke spesielt tykk, men den fenget meg fra første side, og gjorde at jeg bestemte meg for å bare lese ett kapitel hver dag – slik varte den store leseropplevelsen i flere dager! Da jeg ble 40 år fikk jeg boka i gave av Frøydis Straume, og hun hadde tatt kontakt med forfatteren slik at jeg i tillegg til boka også fikk et dikt fra selveste Jan Wiese.

Hva boka handler om vil jeg ikke røpe, men er sikker på at flere enn jeg kan kjenne på stemningen, og kanskje få lyst til å gjøre det samme som kvinnen gjorde….