stålampa2

Det er lys i lampen lille mor. Illustrasjon: kine Lilløy Andersen

 

En monolog av Jon Fosse eller en fiolinsolo av Bach blir jo bedre hvis det står en stålampe i bakgrunnen. Alle har fått med seg det.

Tekst: Per Erik Andersen

De siste månedene har jeg sett standup, teater, bokprat, en kammerkonsert i en bakgård, diktopplesing og visesang på en kjellerscene, alt med samme fellesnevner; stålampa. I Stavern i juli så jeg den samme stålampa på arrangementer på tre forskjellige steder samme dag. Den ble fraktet rundt av frivillige for å skape den riktige kulturelle stemningen, og det funket som satan.

I det nye stats-kulturbudsjettet skal det egentlig ikke skje noen ting har jeg forstått. Bare kutte litt, fryse og stramme litt inn. Bli litt mer elitistisk liksom. Det er jo så mange som skal mene noe, så departementet har mest lyst til å lage en liten gruppe på fire, fem kjente som har et møte første mandagen i måneden, så slipper vi å styre noe mer med den kulturen. Ifølge minister Widvey skal kulturen spisses. Vi skal skape flere verdensstjerner innenfor arkitektur, data og dans. Det skal kuttes i pressestøtte og heller satses på talent slik som i Olympiatoppen. Norsk kultur skal bestemmes av færre, bli egenartet – bli et varemerke.

Men stopp litt, her kan vi jo rasjonalisere og spisse på en gang. Finne synergieffekter og vinn-vinn-vind-vin-situasjoner. Vi har jo allerede noe som er egenartet og varemerkebyggende i norsk kultur, og nei, jeg tenker ikke på bestefedre fra Vestlandet som spiser rosa geitost i candy-crush dresser fra Moods of Norway. Jeg tenker på fakkelmerket som varsler at her kommer kultur så det monner. Lysfontenen som brukes på selvfinansierte, rare, halvdårlige arrangementer i dunkelt opplyste cafeer på en onsdag. Vi som sitter med loddblokker og stempel ved døra og har budsjettert med 120 besøkende, krysser bein og armer for åtti, og så kommer det bare 18 i kveld igjen, og halvparten var familie så vi kan nesten ikke ta betalt. Vi har et kulturelt varemerke, vi. Gutter med sort innfatning, blazer med innsving og tredagers, og jenter med ullskjørt, tykke strømpebukser og svakhet for pisking – av melk i kaffen. Vi er allerede spisset vi. Har vår egenart. Den kulturelle stålampa. Hvis du dytter en grønn plysjstol fra femti- eller sekstitallet og en deilig stålampe med brune frynser på skjermen, så blir det kultur uansett.

På slutten av syttitallet sto flotte gulbruneskjermer med Beatlessveis ved siden av godstolen borte i hjørnet. Det var ålreit det. Og så sendte Willoch jappene og synthmusikken på oss og fikk alle stålampene kastet ut eller gitt bort til Skrot-Tor til fordel for neonlamper og vannsenger. Tjue år har vi brukt på å finne dem frem igjen fra søppelhauger, utdaterte hytter og ulovlige hybler i kjelleren. Endelig har folket tatt kulturen tilbake, så er det jaggu i gang med samme mølla igjen. Talentspeidere og Olympiatopp. Kan ikke lese opp langdikt i kondomdrakt vet du, eller toppe formen til julemessa med vinholdere i macrame. Nytter ikke det. Blir ikke noe dybde av det. Sats på oss, det koster ingenting. La oss som holder på i det små få fortsette som før. Poenget var vel å gjøre minst mulig. Lag en ordning, klipp en snor, gi oss et fond, Den Kulturelle Stålampa (DKS), hvor alle søknader om støtte uansett blir forkastet, tariffer og freelance-honorarer neglisjert, hvor vi garantert ikke får noen underskuddsgaranti, bare en subsidiert autentisk stålampe fra tante Torhild borte i hjørnet. Et stabilt nullsatsingsfond. Please ‘a, Widvey, ikke vær så trangsynt. Light my standlamp.

(Kronikken ble første gang publisert i Litteraturgarasjen nr. 3-2014 i november)