13 desember tom erik thorsen

Denne lørdagens julekort kommer fra sjefredaktør i Varden, Tom Erik Thorsen, som har sendt en personlig historie han vil dele med Litteraturgarasjens lesere.

 

God jul, gode garasjefolk! 

Hver bok har sin verdi. På sin måte. For leseren. For alltid. Eller bare der og da. Jeg velger meg et relativt trykkpresseferskt eksempel på et verk som har gitt meg noe. Som har rørt noe i meg. Som, på et nokså underlig vis, har ført meg litt nærmere min identitet. Hvor klissete enn det måtte framstå.

Min oldefar gikk i land i 1946. Han ble krigsseiler sånn omtrent under overfarten fra Jaffa i Israel til Alexandria i Egypt fra 8. til 9. april 1940. Aden, Madras, Singapore, Hongkong. Med flybensin fra Burma. I konvoi etter konvoi mellom New York og Cuba. Gjennom hele krigen.

Krigsseilere kunne ikke ta med familien ombord. Skipsførere kunne antagelig det. Min krigsseiler, skipsføreren, hadde kone og barn – altså min farmor – med til sjøs. Ikke hele tiden. Men nok til at det ble historier i fleng for en liten gutt med store ører. Sjøkrigshistorien er en del av min historie. Som for så mange andre.

Det er her Jon Michelet treffer så godt med En sjøens helt. Jeg blendes ikke av språket. Hjertet banker ikke raskere av seilerens eskapader i land. Men det er når Skramstad beskriver de ulike skipenes kapteiner jeg begynner å fundere. Hvordan var min oldefar på brua? Hva sa han på konvoikonferansene? Hvordan var samholdet ombord? Hvordan var følelsen av å oppholde seg konstant på et flytende mål? Hvordan er det egentlig å vite at det hele tiden kan ligge ubåter på lur? Hva gjør dette med et menneske? Hva tenker en som har vært i ukesvis på havet når han går i land i en trygg havn – om enn bare for en stakket stund? Hvordan påvirker det et menneske å se andre skip bli torpedert og mannskapet bli oppslukt i et flammehav?

Jon Michelet har fått tusenvis av henvendelser som følge av bøkene. Tidligere krigsseilere og etterkommere hjelper ham med kildemateriale og tibakemeldinger. Michelet beskriver et voldsomt engasjement. Også fordi mange krigsseilere etter krigen aldri følte at de fikk den takken de fortjente da de satte livet på spill. Bøkene rives bort.

Jon Michelet har truffet noe med sitt fembindsverk om krigsseileren Halvor Skramstad. I ganske mange. Jeg er en av dem.

Fra hengekøya på poopen,

Tom Erik