Min favorittbok
I fjor bodde jeg noen måneder i Madrid, og tenkte det var en gyllen mulighet til å lære seg spansk. Jeg fikk tips om at det å lese en barnebok jeg hadde lest på norsk kunne hjelpe. Derfor gikk jeg til en bokhandel og fant El Maravilloso medicina de Jorge (Georgs magiske medisin), av Roald Dahl, leste den og lærte meg blant annet ordet for bestemor, abuela, og ord som cerdo, vaca og pollo, og de spanske ordene for en masse husholdningsartikler. Nå ville jeg videre, og full av overmot gikk jeg løs på en annen forfatter jeg kjente godt, Jorge Luis Borges.
Jeg har lest Borges siden jeg var atten. Fredrik Wanderup skrev om ham i Dagbladet i 1999, i anledning det som ville vært 100 årsdagen hans, at Borges var den viktigste inspirasjonen for den magiske realismen, at han var politisk kontroversiell og konservativ, men likevel var det viktigste forbildet for forfattere som Garcia Marquez og Cortazar. At han var noe så sjeldent som en argentiner som ikke interesserte seg for fotball. Jeg så på det gule fotografiet av den gamle, blinde Borges med stokk. Jeg gikk og lånte en bok på biblioteket. En antologi med Borges-tekster. Den het ”Borges fra A til Z”. Den var noe annet enn alt jeg hadde lest før.
Tenk deg ei lekekasse full av alle slags leker. Playmo, Lego, porselensdukker, He-Man-figurer, barkebåter, Brio-tog, snurrebasser og Barbie-dukker. Et barn tømmer lekene utover gulvet og lar alle sammen være med i den samme leken. Slik gjør Borges. I lekekassa hans ligger hele verden, med myter, religioner, litteratur, filosofi, geografi, metafysikk… Tekstene kan se ut som essays eller artikler, men være detektivhistorier. De kan se ut som gaucho-fortellinger fra pampasen i Argentina, men være filosofiske utgreinger om evigheten. Korte tekster hvor både fantasi og virkelighet får være med på leken slik at det av og til er vanskelig å skille dem fra hverandre[1]. Slik er den magiske realismen.
Om man leser Borges på spansk, eller norsk, eller engelsk (Borges selv mente all litteratur var best på engelsk) ramler man inn i den samme verdenen, hvor verken historien, geografien eller naturlovene er helt som i vår egen. Og det minner oss på at alt vi kan tenke oss finnes der ute, at vi kan ta tak i det og sette det sammen som vi vil og i fantasien skape oss de historiene vi vil ha. Slik skaper vi også virkeligheten.
God jul fra Even
———
[1] Og siden fotnoten er et av Borges´ favorittgrep passer det med en her: Da jeg leverte særoppgave om Jesus på videregående henta jeg informasjon fra Borges-teksten ”Tre versjoner av Judas”. Jeg skjønte ikke at det var noe Borges hadde dikta opp. Det skjønte ikke lektor Holte heller, og ga meg toppkarakter…
Litteraturgarasjen 