Hva jeg regner som favorittbok har vekslet med tidene. Årstider, alder, hvor og når en bok ble lest, hvem man omgikkes og diskuterte hva man leste med, til og med humøret – og hukommelsen – spiller med når favorittbok skal nevnes.
Og jeg har vel egentlig en drøss med favoritter. Bjørneboes trilogi om bestialitetens historie satte uuslettelige spor i meg som ung leser. Hermann Hesse åpnet noen nye rom i hodet, og gjennom Singer – favoritten var Trollmannen fra Lublin – skaptes fascinasjon for en hel kultur. De russiske klassikerne, osv osv. Her velter det inn med gode leseminner.
Men i dag velger jeg John Steinbeck. Jeg tenkte jeg ville lese ham igjen, noen tiår etter at vi møttes første gang, og fant fram Vredens druer i hylla. Tror jeg valgte den fordi jeg tenkte den hadde relevans, med dagens voldsomme flyktningestrøm, med europeisk arbeidsledighet og fattigdom og de mange forsøkene på å knuse arbeidstakernes rettigheter. Det blei en sann svir av en tur sammen med familien Joad fra Oklahoma til California. Å igjen følge deres nedturer og oppturer mens de aldri helt gir opp ga stor leserglede. Steinbeck er jo en forteller av Guds nåde! Så utover vinteren blir det nok gjensyn med både Øst for Eden og Dagdrivergjengen og kanskje noen til av Steinbecks utrolig flotte fortellinger.
Glemte å si at mitt eks av Vredens druer er utgitt i Lanterneserien i 75, men har beholdt Omres oversettelse fra 1950. Og det er jo litt gøy for en Porsgrunnsgutt. Omre er som alltid stilsikker, selv om man kan jo merker på språket at oversettelsen er mer enn 50 år gammel. Men historien sitter fremdeles som en påle!
God jul fra Trond
Litteraturgarasjen 