5 desember espen ihlen

Få har laget mer god mat og lært Grenlandsfolk mer om nye smakssamensetninger og kortreiste råvarer enn kokk Espen Ihlen. Etter mange år på Friisebrygga Mat & vin har han de to siste sesongene vært med å gjøre Langøya hovedgård til et økologisk smakssenter. Inniblant julemenyer har han sendt oss dette kortet fra Bamblekysten.

 Min favorittbok

I 19-20 års- alderen ble jeg bergatt av den såkalte Beat Generation, med personligheter som William Borroughs, Alan Ginsberg, Lord Buckley og Ken Nordine. Og be-bop, «the beat to be», jazzen med Charlie Parker ,»he was not old enough to drink, but he could play, like a God», og ikke minst Edd Byrnes`herlige «Kookies Mad Pad». Og opp i alt dette; Jack Kerouac.

Kerouac var «cool», et mysterium,en rocka utgave av Elvis og James Dean, og mannen bak «On the Road». Jeg ville være Jack.

Jeg fant en slitt, engelsk pocketutgave i en støvete brukthandel på Oslo øst, og leste den umiddelbart.

Historien(e) om Sal og Dean som reiser rundt i etterkrigstidens USA, et USA plaget av kommunist- og atomkrigparanoia, og en søken etter det komfore. Sal og Dean stod utenfor.

“Sal, we gotta go and never stop going ’till we get there.’
‘Where we going, man?’
‘I don’t know but we gotta go.”

Sal og Dean krysser kontinentet, møter allskens mennesker, i alle lag og bakgrunner, på godt og vondt. Og hører jazz. En herlig reise på søken etter oss alle,og seg selv,  noe som har inspirert meg i ettertid. Alltid.

Noen år etter første gjennomlesning befant jeg meg i India, i lange tog drevet av digre, gamle engelske damplokomotiv
​.I hånden hadde jeg den samme, slitte utgaven av «On the Road».  På tog igjennom jungel, ørken og byer av pappesker og bølgeblikk.

Endelig var jeg Jack.

Jeg var «On the Road»

 

 

Espen