DØDDAMEMEDBLOD

I

Tekst: Per Erik Buchanan Andersen

Jeg liker Hedda. Hun var så forut for sin tid. Utålmodig og tydelig. Nå har hun joggebukse og flatt hår. Hun ligger i fanget mitt på en av benkene i parken. Det er synd egentlig. Hun kunne virkelig blitt noe helt spesielt. Huden hennes er tam. Parken er geometrisk, en trekant hvor spissen peker nedover gågata og ut i elva. Ibsen troner på sokkel, og bak sildringen fra fontenen hører jeg en sirene forsvinne sørover mot Smieøya. Liker Hedda godt. Stryker gjennom det matte håret. Høstløv flekker til det grønne gresset, den lyse tiden er i ferd med å dø bort. Oppover forbi Café Stockmand kommer en mor med barnevogn.

– Jeg klarer ikke møte noen lenger, sier hun. -Jeg prøver å komme meg ut, men alt blir bare verre. En lyd, en fugl som letter, skyggen fra en bil. Knyter seg inni magen et sted. Jeg sitter i mørket hele natten uten å sove.
– Jeg vet det, sier jeg. Fortsette å stryke henne. Lyset i lyktestolpene slår seg på.
– Jeg prøver å spise. Prøver å puste normalt, sove vanlig. Høre når folk sier noe bra, men det hjelper ikke. Akkurat som om de snakker om en annen. En som ikke er meg.
– Ja.
– Eneste jeg vil prate med er deg. Eneste som forstår hva jeg vil.
– Forteller du om meg?
Hun setter seg litt opp, samler seg. – Det beste var om det skjedde en ulykke, om noe bare skjedde. Hun ser mot barnevognen og moren. – Om det bare skjedde noe. En buss, noe jeg ikke kunne noe for. Jeg kunne knust alle bena eller blitt lam, det spiller ingen rolle. Jeg vil ikke mer. Nei, forteller ikke om deg. Deg vil jeg ha for meg selv.
– Det skjer ikke noen ulykke, Hedda. Tar du pillene dine?
– Bare de jeg får av deg. De hjelper litt. Hun ler plutselig.
– Og så har jeg jo pistolen.
– Her, sier jeg, henter en solo fra den brune vesken, skrur av korken og rekker henne flasken.
– Du lukter så godt, Hedda, sier jeg og snuser henne i håret.
– Du hadde noe så fint over deg.

– I går kledde jeg meg naken på balkongen. Hun tar i mot tabletten og vipper på soloflasken.
– Nå er jeg slik.

Hun sitter med leppene adskilt. Sommeren holdt seg lenge, mennå har kulden sneket seg inn i septemberkvelden. Hun ser mot fontenen og statuen av Peer Gynt og bukken før hun sakte legger hodet ned mot lårene mine igjen.
– Tror du det er farlig?
– Jeg vet ikke. Roligere enn nå. Jeg vet ikke. Kanskje bedre. Vinteren kommer snart.
– Samvittigheten er til slutt verre enn angsten. Tror du de kommer til å savne meg?
– Ja, alle vil savne deg. Jeg passer på deg.

Hun ligger som en fugleunge i fanget mitt. matte øyne, stryker hånden oppover låret mitt. Jeg ser pulsen svakt under den bleke halshuden.
– Det er deilig nå, hvisker hun.
Jeg bøyer meg mot øret hennes. -Du er deilig.
Fingrene hennes på innsiden av lårene mine. Pekefingeren stryker meg mellom beina. Neglene er flisete, neglbåndet bitt. Jeg lar henne stryke litt, før jeg tar forsiktig tak om de tynne skuldrene.
– Ikke nå, sier jeg og løfter henne opp. -Nå må jeg gå.
– Vil ikke være alene mer.
– Jeg passer på deg.
– Vil ikke være alene. Kommer du tilbake? Hun presser hånden mot underlivet mitt.
– Ikke nå. Hjem å være sove-Hedda. Jeg passer på deg.
– Vil ikke mer.
– Jeg kysser henne i tinningen.
– Nei, sier jeg. Reiser meg. Stryker henne lenge over håret, ser henne inni øynene. Gjentar stille.
– Nei.

Jeg liker byen når jeg ser den herfra. Den går nedover. Brostein mellom stramme fasader, og munningen der nederst. Jeg vet hun ser etter meg. Jeg snur meg ikke. Hun gjør som jeg sier. Kommer seg nok hjem til Snipetorp. Har piller og pistol i skapet. Svake jenter, oppfører seg som ofre alle sammen. Gjennom vinduet til Folque skimter jeg en mørkhåret kvinne med en bok og publikum som kikker på henne. Jeg hører ikke hva hun sier. Nede ved Langbryggene tar jeg opp sigarettpakken og teller. Tretten. Da er det tolv igjen. Blue Master. Tom barnevogn, tenker jeg, men føler ikke raseriet like sterkt som med de første. Som med Svanhild. Nå er det mest sorg. Jeg tenner en. Bort fra vannsøylene og belysningen i Bryggevannet svømmer en enslig and. Hedda var klar nå. De finner henne vel hjemme. Med de hvite lårene og nattkjolen, dagboken og scrabble-spillet. Ingenting i avisene, ingenting. Så ungdommelig og lett. Hun kunne virkelig fått til alt. Flotte Hedda.

II

De har funnet Solveig nå. Innerst i Voldsfjorden. Ingenting mistenkelig står det. Jeg leser igjen. Det er over et halvt år siden Solveig. Jeg måtte hjelpe litt til. Holde henne under. Se øynene hennes under overflaten da hun var tom for luft, og lungene begynte å ta inn vann. Det er så lite som skal til for å rive i stykker et liv. Kan man virkelig stole fullt på kjærligheten mellom foreldre og barn? Jeg spurte Helene om det på Bjørkøya. Inger på Breviksbrua. Åse i Døvika. Jeg har hatt dem hos meg alle sammen. Ingen visste at de gikk til meg, men de kom. Jeg behandlet dem som døtre. Badet dem, matet dem, leste for dem. Elskerinner og døtre. Fikk dem til å klippe ut papirdukker av seg selv som vi la i et skrin. En etter en. Jeg samler deg her, sa jeg. Alle reagerte likt. De lo. Solveig begynte å bli farlig. Bambling, velvillig og fortvilet. Spurte om hva jeg egentlig gjorde med henne, hva det var for noe i pillene. Ingen mistenkelig står det i avisen. Det har ikke stått noe om de andre.

(saken fortsetter under bildet)

jjjj

 

Agnes er en sort sommerfugl. Hun liker at jeg kutter i kroppen hennes med en lommekniv. Snitt meg, ropte hun sist gang og vred seg i dynen. Snitt meg. Jeg møter henne i Reynoldsparken like ovenfor det nye kulturhuset i Porsgrunn. Jeg har nye hansker og nytt skjerf.

– Dette stedet er en skatt, sier hun og sparker i løvhaugene ved de rustbrune buene. Det blinker i nesa hennes fra gatelyset.

Hun biter av den siste sashimien, rekker meg halve.
Fingervanter, sorte negler.
– Nei takk.
– Jeg tenker alltid på døden sammen med deg. Det er så befriende. Hun slikker seg på fingrene og kaster en favn av de oransje bladene opp i lufta. Hun er for blid tenker jeg. Alt for blid. Hun stiller seg helt inntil meg. Mascara, sort skjerf, skinnjakke. Jeg hater nesedobber, de er skitne. Hun puster meg i ansiktet. Jeg kjenner en svak lukt av rå laks.

– Vet du. Jeg har ei venninne. Hedvig. Jeg er sikker på at vi tre kunne finne på mye gøy.

Jeg dytter henne hardt unna uten å tenke.

– Hallo, hva skjer! Hun tar et støtteskritt. Ser overrasket og dumt på meg.
– Du lukter fisk. Jeg har vondt i hodet.

Jeg trekker pusten to ganger. – Beklager Agnes, sier jeg, ser i bakken. Blir litt. Migrenen.

– Stakkars deg. Hun truter munnen, lager barnestemme. Har du så vondt i hodet ditt? Jeg som tenkte vi skulle ha det gøy og kose.
Jeg ser utover elven. – Det skal vi, sier jeg sakte. – Beklager igjen. Jeg trenger litt luft.

Jeg tar armen hennes, hun smiler. Vi går noen meter langs bredden nedover mot sentrum. Alt for blid, tenker jeg. Trekker pusten. Hodet dunker. Nye hansker.
– Jeg liker ikke den nye parken, sier jeg.
– Hvorfor ikke? spør hun.
– Liker ikke buer. Liker linjer og oversikt. Kulturhuset er fint. Det er tydelig. Vet du, sist vinter så datt ni gamlinger og brakk lårhalsen på den betongplata vi går nå. Det blir blankere is på betong enn på asfalt.
– Ni lårhalser. Hun ler høyt. -Gamle kalkuner.

Jeg har kontroll igjen. – Blogger du fortsatt? Spør jeg.
– Nei, etter jeg traff deg har jeg nesten ikke skrevet på nettet. Jeg trenger det ikke lenger.

– Tenkte kanskje at jeg skulle blogge deg.
Hun snur seg mot meg og i et glimter tvilen og mistenksomheten i blikket hennes.
– Skal du blogge meg? Stemmen går litt opp på slutten.
Dobbelt ordpoeng, tenker jeg.
– Ja. Tenkte at du fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Du er jo alltid så blid. Jeg henter opp lommekniven. Gir henne den. Snur meg mot elven.

– Det har vært så utrolig mye sild i elva i år, sier jeg. Det har kokt helt opp til Lahelle. Og etter silda kommer sei og makrell. Du kan se den feite, blanke buken deres når de kaster seg rundt i overflaten. Ta av futteralet, Agnes.

Et kaldt drag siger nedover elven. Snart vil det regne. Hun tar av futteralet.
– Vaker det så stor fisk helt oppi her? Her er det jo bare brakkvann. Hva skal du blogge om da – kroppen min?
Hun bretter ut bladet og gir meg kniven. Ser utfordrende på meg.
– Makrellen og seien spiser seg mette og dorske på småsild, svarer jeg.
– Og finner de ikke veien ut igjen så dør de vel på bunnen her da. Jeg skal ikke blogge om deg. Jeg skal blogge deg.
Jeg drar skinnjakka oppover underarmen hennes.

– Blogge deg som en fisk.

Jeg stikker kniven dypt ned i håndleddet hennes, drar hardt oppover langs underarmen, så hardt jeg kan. – Rå laks. Jeg ser at spyttet mitt treffer kinnet hennes. – Ikke snakk om Hedvig, hveser jeg.
Trykket i kroppen hennes kollapser i løpet av noen få sekunder. Jeg bikker henne over den belyste jernbjelken på bryggekanten og utfor i det hun faller sammen, ser ikke vannflaten engang, hører bare et svakt plask.

På nettet har jeg sett at det står et webkamera ved rådhuset, så jeg snur og går tilbake forbi Skagerakbygget. Raseriet koker i meg. Småsild. Dette var over grensen. Dette var ikke rent Det er spor. De kan finne blod. Kaste hansker, kaste sko. Jeg teller lyktestolpene og de hvite stripene i gangfeltet ved Lilleelva. Småsild. Må finne på noe som dekker over, noe vanlig, hvit, sort, hvit sort, to tre, fir. Jeg går inn på Statoil, sier jeg skal ha en kopp kaffe. Sier jeg har vært på kino, 1001 gram. Den burde han se. Du har ikke lyst til å prøve vår nye lakseburger, spør den kvisete Statoilgutten mens maskinen lager kaffe.
– Den var bra. Symmetrisk og ren film. Nei takk, sier jeg og tar koppen. Handler om kjærligheten mellom far og datter.

Jeg tømmer kaffen i en hekk like bortenfor, putter koppen i lommen. De første dråpene kommer. Bilen står på baksiden av Funnemark. Nei, man kan ikke stole på sine barns kjærlighet. Kan aldri stole på noen. Hvorfor i helvete nevnte du Hedvig. Helvetes taperhore. Rive dere i stykker. Småsild. I det jeg starter motoren husker jeg en strofe av et dikt jeg kunne en gang; Og derfor taust du dukker, dybt i den mørke fjord. Og bølgen kold seg lukker, og sletter ut ditt spor.

III

Det har vært noen fra kripos på labben her og spurt om medisiner. Agnes har gjort meg forsiktig. Store avisoppslag og Oslo-politi. Jeg har avbestilt timer i flere uker fremover. Thea, Nora, Rebekka. Aldri mobil, aldri sms. Bare beskjeder fra hovednummeret. Jeg er den som alle vet hvem er, og som ingen legger merke til. Jeg forsvinner i korridorene, finnes bare mellom linjene. De snakket om medisinene på vaktrommet, men ingenting er registrert borte herfra. De skriver ikke noe om Solveig, ikke noe om Statoilgutten. De har ingenting. Jeg bretter sammen avisen. Kontoret er nøytralt, skrivebordet tomt. En stol foran og min med høy rygg. Vindu til høyre, et lukket skap borte i hjørnet. Det er alt.

Det begynte med Kjærlighetens komedie. Jeg leste den om igjen da jeg traff Svanhild på seminar. I to år hadde jeg bare lest hans tekster. Jeg var sikker på at grunnen til sviket lå gjemt der et sted, inni stykkene hans. Svaret på løgnene. Hedvig var så opptatt av dem. Jeg leste og leste før jeg skjønte at de var like svake nesten alle sammen. De forlatte, de som sto alene og ville bryte ut, men som aldri klarte det. Det er de som lever falskt. Svake, lette å lede.

Svanhild var med. Vi spilte teater. Latet som vi hadde et forhold og skulle gå fra hverandre ‘mens leken var god’. Det er bra for selvfølelsen, hvisket jeg til Svanhild og ga henne piller som gjorde angsten sterkere og trøstet henne gjennom. Man vil jo hjelpe sine barn, elske sine barn samme hvor syke de er. Det er jo det foreldre skal.
Jeg vet at det ikke gjør at jeg får henne tilbake, jeg vet det, men å være der for dem i den totale hjelpeløsheten demper noe i meg. Når livet ble skjørt hadde de bare meg.

Jeg svarer ikke når det banker på. Går bort til vinduet. Ny scene. Ute i hagen står en statue av en naken kvinne med gule sko og rød hatt. Borte i røykeskuret sitter en eldre kar i rullestol. Det banker igjen og døren åpnes bak ryggen min.

– Hei, det er bare meg. Jeg vil ikke forstyrre, men jeg, vi kan ikke kansellere. Jeg må ha den timen.

Jeg snur meg. – Hei, Nora, er det deg, sett deg ned.

Nora har mørke skygger under øynene. Hun blir stående foran skrivebordet. -Jeg må ha den timen – skjønner du. Jeg må… snakke med deg.
Nora er den vakreste. Den sterkeste. Etter tre flasker rødvin danset hun flamenco for meg i bare truse, dunket hodet i dørkarmen inn til kjøkkenet mitt og lo.

Jeg løfter frem stolen for henne. Hun setter seg. Den freidige munnen, haken litt frem, morske øyenbryn, håret til alle kanter, kjenner parfymelukten hennes, Midnight Poison. Nora har ikke en føflekk på hele kroppen.

– Jeg kan ikke vente i mange uker. Du må følge meg opp.
Jeg setter meg på kanten av skrivebordet. Vipper med den ene skoen. Snakker sakte.
– Nora. Jeg skal ikke bli sint, men du vet at du ikke bare kan komme inn slik.
– Jeg kan ikke vente. Jeg må ha timen min.
Jeg reiser meg. Fugler i bur, tenker jeg. Høsten er her nå. Legger en hånd på skulderen hennes, lar den ene fingeren gli over siden av halsen hennes før jeg igjen stiller meg borte ved vinduet.
– Parfymen. Har du pyntet deg i dag? Tror du det hjelper. Er det pillene du tenker på? Jeg ser ut mot statuen.
Hun venter en stund før hun svarer.

– Det også. Men jeg har tenkt litt. På oss. På deg. Jeg vet noe om deg.

Endelig. Der kommer det, vendepunktet. Jeg ser en glo falle fra sneipen til rullestolmannen. Midnight Poison. Det måtte bli Nora.

– Har du hatt en datter? spør hun.
Dagslyset er ekstra skinnende i oktober. Som om det må skynde seg før mørketiden kommer. Rød hatt og gule sko. Samle dem i en eske. Todimensjonale papirbiter.

-Det er klart du vet noe om meg. Du vet mye om meg. Vi vet mye om hverandre. Jeg har ikke tid akkurat nå, men vi kan møtes i kveld hvis du vil. Gå en tur og snakke litt. Vi kan ta en tur til Dammane i Brevik.
Jeg merker hun blir glad. Får nok lyst til å legge armene om halsen min, men Nora gjør ikke det. Ikke her.

– Fint, sier hun bare. Det er bra. Klokka sju?
– Klokka sju.

Duften fra huden hennes henger igjen når hun lukker døren. Jeg bretter opp avisen en gang til. Stakkars Agnes, tenker jeg. Forholdet etterforskes. Foreløpig ingen spor. Selvmord utelates ikke. Mørke, sorte, dumme lille Sushi-Agnes.

Jeg vipper opp vinduet på gløtt, tenner en sigarett. Pakken er halvfull, bra. Rullestolmannen er borte. En kråke på taket til bygg 52. De vet ingenting. De kjenner ikke igjen navnene deres. Det famler i blinde, ser ingenting. Jeg ser på en statue med gule sko. De tror de leter etter en mann.

Åpne buret og sette henne fri. Jeg låser opp den nest nederste skuffen, henter noe ut og låser igjen. I kveld er det Nora.

Illustrasjoner: Kine Lilløy Andersen