IMG_2252

FARS BOKHYLLE: Kultursjef i Porsgrunn, Gina Winje har levd i og med litteraturen siden barndommen. Nå holder hun på med en sakprosa-mastergrad om hjemsted som betydning i kulturen.

Hun var fast bestemt på å bli skuespiller, flyttet fra Porsgrunn etter videregående og har presentert norsk litteratur verden over. Etter snart fire år som kultursjef, sitter Gina Winje på Osebakken på kveldene og skriver på en mastergrad om hjemsted.

Tekst og foto: Per Erik Buchanan Andersen

– Jeg leste ‘Gå’ av Tomas Espedal. ‘Gå’ handler overhodet ikke om å gå, det handler om å finne veien hjem igjen.

Det er ruskete høstvær på Osebakken, og hunden Luca følger med i vinduet når jeg går gjennom hagen og banker på. På det store bordet i rustikk tre på kjøkkenet ligger forskjellige bøker og notater i ryddige bunker. Manilahallen av Ruth Lillegraven, en diktsamling av Gunnar Eklelöf.

Litterær bakgrunn
– Jeg kommer fra et litterært hjem, sier Gina Winje
og skjenker te.
– Far oversatte bøker, Hesse, Kafka. Vi hadde omtrent aldri en middag uten at det ble diskutert bøker og litteratur, og jeg skjønte nok ikke at det var litt sært. Hadde jeg en gutt på besøk som svarte ‘Donald’ når far spurte hva han hadde lest i det siste, så var ikke det helt riktig svar.

Ville ut
– Jeg vokste jo opp i byen her, og jeg skulle bli skuespiller, det var ingen tvil om det. Det var aldri noe tema om jeg skulle dra ut. Foreldrene mine flyttet hit fordi moren min også ville jobbe, og den gang var Porsgrunn et av de få stedene hvor det var jobb å få for et ungt par med flere barn. Etter et år på Romerike folkehøyskole fikk jeg jobb på Rogaland teater og samtidig flyttet foreldrene mine til et idyllisk småbruk i Vegårshei. Far drev med birøkt, oversatte enda mer, drev med grønnsaker, mor studerte stedsnavn på dette nye stedet de flyttet til, ved siden av lærergjerningen, mens jeg fortsatte å studere, psykologi og litteratur.

IMG_2247

INSPIRET AV NUPEN: Jeg kom overt et nydelig trykk av Kjell Nupen i sommer som het «Hjemsted». Det måtte jeg ha.

Drømte om dramaturgi
– Interessen for litteratur var der hele tiden. Jeg tok grunnfag, deretter kulturstudiet i Bø, før jeg fikk jobb av Jan Bull på Telemark Teater. Jeg hadde lyst til å bli dramaturg.
Luca bjeffer på en lyd ute i gaten og Gina Winje plystrer bestemt. Det er bare isbilen, og Luca legger seg igjen.
– Der lærte jeg mye, Bull var dyktig, men jeg måtte ha mer, og flyttet til Oslo. Fortsatte med studier, jobbet som informasjonssjef i Aschehoug, informasjonssjef i Kulturbyen Bergen og tilbake til forlagsverdenen, før jeg etter hvert begynte som direktør i NORLA.

– Hva er NORLA?

– Norwegian Litterature Abroad. Det er en post på statsbudsjettet nå, men var opprinnelig et mandat fra forfatterforeningen og forleggerforeningen for å presentere norsk litteratur i utlandet.

Indiske Sofie
I tiden min i Aschehoug jobbet jeg i mange år med Jostein Gaarder. Hans bøker, med Sofies verden som spydspiss, har betydd enormt mye for norsk litteratur. Og han har gjort en kjempejobb som ambassadør også for en rekke andre forfattere, blant andre Per Petterson. En av mine oppgaver i NORLA var å starte en satsing for norske bøker i India. Vi var på besøk der i forbindelse med at Josteins bok, Appelsinpiken, var oversatt til hindi. I en bakhage traff vi en nydelig indisk, ung mor og bokhandler. -Du må hilse på datteren min, sa hun til Gaarder, -hun heter Sofie. Og selv om historien er rørende, tror jeg Jostein har opplevd den mange ganger. Han har vært og er fortsatt viktig for norsk litteratur i utlandet.

Jeg likte meg i NORLA – plukke ut de riktige norske titlene og informere om det i utlandet. Satse på at man hadde med seg årets Bragevinner. Jeg var bevisst på å få kvinnene frem, og gjorde en jobb på det. NORLA har høy integritet i utlandet og det er jeg stolt av å ha vært med å bygge opp. Men man blir også ydmyk av å se hvor godt vi har det i dette landet. Man skal ikke langt før både forfattere og oversettere lever under helt andre kår.

Jeg er i en fase hvor jeg ønsker å
undersøke randsonene i kulturen. Kulturen i byen, byen i kulturen.
Det som gir en helhetsfølelse

Vende hjem
– Men på et tidspunkt begynte du å se mot Porsgrunn igjen. Hvorfor det?
– Jeg begynte å bli lei av all reisingen, ønsket etter hvert å kjenne røttene gro. Jeg har vært kultursjef her i drøye tre og et halvt år nå. Det er en krevende og utfordrende rolle. I forhold til hva jeg har gjort før, så har det å se kulturlivet fra kultursjefstolen, men også fra Porsgrunn i stedet for Oslo, gitt nye perspektiver.

– Forklar nærmere.

– Jeg har begynt et slags forskningsprosjekt som spør om hvorfor er kultur viktig i en by? Hvordan nærmer man seg det som ikke er det institusjonelle. Hva gir en by identitet, og hvordan finner den uttrykk? Det er tønner av «gull» i lokalkulturen, i tillegg til det institusjonelle. Bokpraten på biblioteket på torsdagene; invitasjonen til å ta med matpakka og få et boktips eller møte en forfatter i lunsjen, er et godt eksempel på «lokalt gull» !

– Ja, og nå sirkler vi oss inn mot mastergraden du har begynt på ved siden av kultursjefstillingen. Når begynte det?

– Jeg fikk en bråstopp da jeg brakk beinet i fjor vinter, og måtte holde meg i ro i veldig lang tid. Lårbeinsbrudd er ikke spøk. Kanskje fikk noen av de prosessene som allerede var i gang lov til å få større plass? Hva skaper en hjemfølelse? Hva er ‘hjemme’? Stedets og hjemstedets filosofi har på en eller annen måte noe å gjøre med jobben min, med det å skape rom for kultur i en by. Mange forfattere skriver litteratur om nettopp dette; det hjemlige som en premiss for å være i verden, eller det nødvendige i å ‘vende hjem’, forbli hjemme, eller det motsatte; det nødvendige i å reise ut. Disse temaene opplever jeg som viktige i livet, i jobben og i litteraturen. Da jeg flyttet til Porsgrunn startet et nytt kapittel. Jeg følte ikke helt det samme behovet for at noe nytt måtte skje hele tiden. Jeg er jo et fagmenneske, men har etterhvert barnebarn, og ser både eget liv og kulturen jeg er en del av i lengre linjer enn før, kanskje? Man fyller jo livet med forskjellig innhold i forskjellige faser, og nå er jeg et sted hvor det er mulig å undersøke randsonene i kulturen; kulturen i byen, byen i kulturen. Det som gir en helhetsfølelse. Følelsen av å være hjemme. Vil du ha en kopp te?

Winje lager ny te og viser meg rundt i huset. Mannens keramikkverksted, arbeidsrommet med bokhyller og divan oppe på loftet, et trykk hun kjøpte i sommer med tittel «Hjemsted» av Kjell Nupen før hun begynner å fortelle om Istanbul.

IMG_2257

GINAS VILJE: Når jeg sitter og ser utover elven som slynger seg ut mot Frier, tenker jeg at vi har så mye vakkert og spennende i Porsgrunn. Ikke bare sentrum. Oklungen, Bergsbygda og andre steder har perler av både kultur og natur.

Lyden av Istanbul
– Istanbul er en rik by, en litterær by, en smeltedigel. Overveldende. En av de byene jeg alltid har lyst til å vende tilbake til, også for å kunne være ordentlig borte, helt utilgjengelig i en by hvor livet er helt fullt. En slik stille uke i Istanbul viser seg vanskelig å få til i praksis, derfor ble det å skrive denne ønskede erfaringen, i form av et essay, en helt ny og lærerik erfaring. Det å skrive er en måte å tenke på. For meg blir det å skrive en del av reflektere over jobben, og akkurat nå tenker jeg at det finnes et annet essay et sted, Lyden av Porsgrunn. Må man ut for å komme hjem?

Stanna kvar
– Jeg ser nok annerledes på Porsgrunn nå enn for noen år siden. Det er fint, tenker jeg – det er å bli kjent… «Det krävs mot at stanna kvar», sier den svenske forfatteren Kristian Lundberg, det er Tomas Espedal som siterer ham i oppfølgingsboka til ‘Gå’, «Imot kunsten». Et uhyre interessant forfatterskap, Espedals altså, for en som er opptatt av å undersøke hva det vil si å være hjemme. Det er mitt livsprosjekt nå, tror jeg,
Stanna kvar.