IMG_2520

FARLIG Å BLI GAMMEL: Alderdom er fortsatt tabubelagt i vårt samfunn, mener Runar Bakken. Vi er redde for å bli gamle og vi skjuler vår frykt.

 

Tekst: forfatter og Dosent ved Høyskolen i Telemark, Runar Bakken.
Foto: Per Erik Andersen

Munnhellet: «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle» – som angivelig Cicero skal ha formulert for rundt 2000 år siden – rommer både vår frykt for alderdom og vårt paradoksale forhold til livet; vi vil leve så lenge som mulig, men tanken på å skulle eldes og bli skrøpelig, virker truende. Simone de Beauvoir støtter seg til Sartre når hun i det omfattende verket Old Age (1972)karakteriserer alderdommen som et urealiserbart fenomen. Alderdommen er urealiserbar fordi den bare inntrer som et resultat av at vi lever. Alderdommen er som vår egen skygge; forsøker vi å løpe fra den, følger den bare etter. Vi kan innbille oss at vi tar kontroll over aldringsprosessen ved å spise sunt, og sørge for at vi beveges kroppslig og mentalt, men det er et prosjekt som er dømt til å mislykkes. Å ha som mål å gå til fots over Alpene, reise til ukjente steder, bygge opp et politisk parti, eller lese seg gjennom Ibsens samlede verker, er prosjekter med åpen utgang; den type prosjekter kan vi lykkes med. Alderdommen ligger utenfor vårt liv; den eksisterer mer hos de andre, men ikke for en selv; vi fødes, lever og dør, og kan ikke gjøre noe med dette grunnvilkåret.

Alderdom og degenerering
I litteraturen som omhandler biologisk aldring, slås det fast: Huden blir mindre elastisk, håret gråner, underhudsfettet minsker og huden får rynker, kroppen synker sammen som følge av mindre beinmasse. Nyrene renser blodet mindre effektivt, blæra blir mindre elastisk, og tømmes mindre effektivt. Fordøyelsen fungerer dårligere, hjertets pumpeevne reduseres, likedan lungekapasiteten. For å parafrasere Karl Ove Knausgård i første bind av «Min Kamp»; for kroppen er livet enkelt. Den fungerer så lenge den kan. Så stopper den. Før eller siden, en eller annen dag og nesten uavhengig av hvordan vi behandler den, stopper kroppen å fungere. Kort og godt: Udiskutable harde fakta om felles skjebne, og kanskje da også felles trøst. Men hva betyr det for den enkelte plutselig en dag å oppdage grå hår, og å lekke urin i godt lag en fredagskveld? Det er de høyst konkrete kroppslige erfaringene med å eldes som gjør at vi i frykt forsøker å skjule tegn på aldring. Vi tenker ikke særlig over det, men det å nappe eller farge grå hår, har sin referanse til aldring. Sagt på en annen måte: Det å nappe ut, eller farge grå hår, er en direkte måte å «fortelle» at alderdommen er noe vi forsøker å skjule for oss selv og for omgivelsene (1) .Det er en åpenbar sammenheng mellom grå hår og alderdom, men hva er betydningssammenhengen mellom grå hår og frykt? Det handler om grenser, og motsatt; mangel på grenser.

Å eldes innebærer en trussel om å miste taket på seg selv
Dosent Runar Bakken

Livet og grensene
Grenser er fundamentalt viktig. Vi tenker med referanse til grenser: «Ett sted må grensen gå», sier vi, når vi for eksempel bedømmer et menneskes handle- eller væremåter. «Nei, nå går det over alle grenser», kunne foreldrene våre si den gangen vi som gutter lot håret gro og det ble langt. Grunnen til at de sa det, var at på 1960-tallet hørte langt hår sammen med det å være jente og kort hår med det å være gutt. Selv om slike grenser forandrer seg over tid, lærer hver generasjon å sortere og ordne sin egen tilværelse i forhold til hva som til enhver tid hører, og ikke hører sammen. På den måten skapes fordommer; grenser. Fordommer og grenser angir det «eksistensrommet» vi forholder oss til. Det fordomsløse og grenseløse ville være å se og forholde seg til alt som like greit; langt hår, kort hår, skittent hår, hår på legger og i kvinneansikt, hår i suppa og hår i dusjsluket. Slik forholder det seg ikke. Vi forholder oss til de til enhver tid eksisterende grensene på en så selvfølgelig måte at vi ikke merker det før vi trer ut av denne ordenen og inn i en annen, for eksempel inn i Calcuttas bakgater(2). Der er «tingenes orden» er en helt annen. Det er også tingenes orden gamle og skrøpelige mennesker kan miste evnen til å opprettholde i forhold til sin egen kropp og sine nære omgivelser.

Alderdom og det grenseløse
Innenfor den europeiske kulturtradisjonen er tingenes orden knyttet opp til at vi som barn umerkelig lærer å avgrense vår innside fra vår utside. Fra vi er ganske unge, oppfatter vi det som stygt å tygge maten med åpen munn, og innenfor grensen av det «pene», eller «dannede» å tygge maten med lukket munn. Det vekker vemmelse om vi i stedet for å svelge en munnfull vann, spytter det ut i glasset, for så å drikke det igjen. Vi lærer tidlig å holde innsiden vår for oss selv, men babyer, små barn og gamle skrøpelige mennesker har det til felles at de ikke makter å holde innsiden for seg selv. Melken krysser barnets kroppsgrenser idet den suges inn, for så å krysse kroppens grense igjen på vei ut i form av tiss og bæsj. På et eller annet tidspunkt kan gamle og skrøpelige miste evnen til å avgrense sin innside fra sin utside. Kroppen tenderer mot det grenseløse, og det indre kan tyte ut og legge seg på utsiden i form av for eksempel svette, avføring, urin, og når de åpner munnen kan usammenhengende tale være vanskelig å forstå for andre mennesker. Å eldes innebærer en trussel om å miste taket på seg selv, ikke makte å holde seg selv sammen i egen avgrenset person og i samsvar med den til enhver tid gjeldene kulturelle orden.

IMG_2507

MANGE ASPEKTER: Det å eldes innebærer endringer på mange plan, fysisk, mentalt og rollemessig, sier Runar Bakken.

 

Kong Lear og det grenseløse
Kong Lear av William Shakespeare kan «leses» som menneskets bevegelse mot den grenseløse tilstand. Vi fødes og lever som små barn i en grenseløs oseanisk tilværelse hvor vi ikke er i stand til å skille innside fra utside, og når vi endelig kan «stå på egne bein», begynner den motsatte prosessen: Kroppens aldring innebærer en gradvis reise tilbake til det grenseløse. Denne skjebnebevegelsen har Shakespeare uttrykt i et lite dikt:
Min alderdom listet seg inn på meg;
en dag var jeg falt i hans klør.
Han tok meg med til et annet land,
og der var jeg ikke som før.

Alle kulturer sorterer på forskjellig vis ut det grenseløse i forhold til det avgrensede, kaos i forhold til orden. For gamle mennesker, som ikke lenger makter å forhindre at det indre – i vid forstand – flyter ut over sine grenser, representerer denne tilstanden noe farlig. Det farlige gestaltes i Shakespeares Kong Lear av en gammel olding. I dramaets begynnelse er ikke Kong Lear grenseløs gal, men alderdommen fremstilles med galskapens trekk: Han deler sitt kongerike mellom sine døtre, og han krever verbale erklæringer om at de elsker ham. Selv om han som konge er vant til pompøse overdrivelser med hensyn til smiger, velger han å tro på to av døtrenes smiger, mens han steiler herskesyk overfor Cordelia – den tredje datteren – som ikke vil være med på dette forfengelige senile spillet. Han gjør henne arveløs! Kong Lear skal leve vekselsvis hos den ene og den andre av døtrene. De to hyklerske døtrene følger ham tett, for å kunne vite når tiden er inne til å slå til. Parallelt spiller Gloster ut sin blinde tillit til sin «uekte sønn» Edmond, og skjeller ut sin egen sønn Edgar, og Lear og Edgar dømmes av Gloster og Lears to døtre til å måtte vandre rundt i en ugjestmild natur; forlatt, avsondret som «en fremmed art». Shakespeare knytter med dette ikke visdom til alderdommen, men mer galskap – villfarelse. Lears fortvilede situasjon viser menneskets tragiske forlatthet. Når galskapen i alt Lear har satt i gang og viklet seg inn i, går opp for ham, er det for sent. Han er for gammel til å bruke sannheten til noe. Men som i Ødipus hever disse sannhetsinnsikter ham opp og over ham selv. Øyeblikket hvor han nærmer seg det sublime, er også øyeblikket hvor han nærmer seg den grenseløse tilstand: Han vinner Cordelia tilbake, men det er ikke henne, men hennes lik han knuger i armene sine. Han har da selv ingen annen utvei enn døden.

Frykten for det grenseløse
Det er flere tilstander og overganger i livet som oppfattes som farlige – eksempelvis overgangen fra barn til ungdom, hvor spesielt unges håndtering av eget begjær i forhold til rus, mat, seksualitet kan virke truende på foreldre. Det grenseløse som en menneskelig tilstand, kan generelt – og til en viss grad – sammenlignes med psykosen; assosiasjonenes frie og uhemmede flyt – hvor det ikke lenger er mulig å holde virkeligheten fast i noen form for gjenkjennelig meningsstruktur. Vann kan for den psykotiske gjøres om til vin, og snø til risengrynsgrøt. Det grenseløse er ensbetydende med hallusinasjonenes og galskapens verden. Den totale grenseløsheten er i slekt med det voldelige, ekstasen og døden – hvor alle meningsstrukturer og former sprenges i stykker. Å hengi seg til den religiøse ekstasen, til den seksuelle ekstasen, kan for en kort stund være å sprenge sine egne grenser – men det kan ikke være normaltilstanden. Det holder vi ikke ut. Døden representerer en konkret og kroppslig, og billedlig uttrykt som den endelige grenseoppløsningen.

Alderdommen forstått som den siste perioden hvor vi lever i overgangen mellom liv og død, der truer livet med å gå i oppløsning. Den bevisste eller ubevisste kampen vi fører mot den aldringsprosessen som starter når vi er cirka 30 år, er trolig en av de sterkeste om enn paradoksale kreftene vi kjenner. Med grunnlag i den dype frykten for å gå i oppløsning, driver noen mennesker en intens kamp mot alle synlige tegn på aldring. Noen trener og spiser sunt, andre produserer den vakreste musikk, billedkunst, dramaer som Shakespeares Kong Lear. Andre igjen gir opp kampen, og driver med utstrakt selvskading på sofaen foran fjernsynet. Det er ikke lett, noe Walt Whitman uttrykker på sin måte:

Mens jeg sitter her og skriver, syk og gammel, er det som bekymrer meg og trykker meg ikke minst, at årenes tyngde og
klager, det gnagende mismot, smertene, sløvhet, forstoppelse, den flerbeinte kjedsomhet skal snike seg inn i mine daglige sanger.

————

Noter:
1. En slik tolkning kan selvfølgelig underlegges en diskusjon om hva som er pent og stygt; at mørkt hår er vakrere enn grått, stram hud vakrere en slapp hud og lignende. Men slike estetiske vurderinger har alderdommens degenerative kroppslige tegn som referanse, noe som legger premissene for den estetiske bedømmelse.

2. Grensesprengende eller grenseoverskridende kunstuttrykk utfordrer de til enhver tid gjeldene grensene som vi lever våre liv innenfor.
Det med andre ord ikke vanskelig å sjokkere, eller provosere; det er bare å blande sammen ting som ikke hører til samme orden. For eksempel mat og avføring.

Fakta: Runar Bakken
Runar Bakken er dosent ved Høgskolen i Telemark, og har blant annet skrevet bøkene: Modermordet (2001), Mann i ingenmannsland (2004) og Englevakt (2009). Han har deltatt i makt- og demokratiutredningen og medforfatter til boken: Maktens Samvittighet (2002). Han har bidratt til etableringen av senter for omsorgsforskning ved høgskolen i Telemark hvor han har ledet ulike forskningsprosjekter og skrevet en rekke forskningsrapporter og artikler.
Aktuell med boka «Alderdom og det grenseløse». Forlag: Res Publicas

frykten for alderdommen

 

(Kronikken ble første gang publisert i papirutgaven av Litteraturgarasjen kulturmagasin november 2014)