ruth lillegraven 1

Ruth Lillegravens stemme synger mellom bokhyllene. Ordene smyger seg inn øregangene og får oss til å tenke. Til å fundere over nære ting. Store, vanskelige ting. Når hun leser fra «Manillahallen» kan man ikke annet enn å stoppe opp og lytte.

Vi har stengt mørket ute. Befinner oss på Porsgrunn bibliotek der forfatter Ruth Lillegraven skal bokbades av kultursjef Gina Winje. De sitter på en liten scene, men samtalen går som om det er to godt kjente som endelig møtes igjen over et glass. Det er gjensynsglede å spore i samtalen om den forrige diktsamlingen «Urd» som Lillegraven fikk Brageprisen for. Og det er nysgjerrighet rundt hennes siste bok «Manillahallen». En diktbiografi om Birgit, en kvinne Lillegraven ble kjent med først via Facebook og som deretter ble til vennskap. Vi møter Birgit i boka, Berit i virkeligheten. Et gledesbarn født i 1946. Det skinndøde barnet som ble lagt i kuvøse. Enebarnet som var guttejenta som ble voldtatt som 12-åring. Hun som etterhvert utviklet anorexi og havnet på Modum Bad med en kroppsvekt på bare 38 kilo.

Ikke Se&Hør-bok
– Men det var på Modum Bad det snudde. Oppholdet der og timene i oppholdsrommet i Manillahallen som reddet livet hennes, forklarer Lillegraven. Berit ønsket ikke at dette skulle bli en Se&Hør-bok og sammen fant de en form og en tone boka skulle ende opp med. – Noe har jeg forsterket og andre deler har jeg tonet ned. Men dette er et glimt av et liv. Den inneholder noen hopp jeg tenker leseren kan fylle ut sjøl. Jeg valgte en spørrende form i møtet med Berit og hun fortalte en historie som inneholder kjærlighet, smerte, sorg og glede. Det er faktisk en del humor i boka selv om temaet er alvorlig, mener Lillegraven.

Biografidikt
Bokbader Gina Winje beskriver «Manillahallen» som en nyskapende sjanger – biografidiktet. – Boka inneholder mange små dikt. Jeg ser etter hvert at bøkene mine inneholder sterke kvinner. Det har ikke vært en bevisst plan. Mulig neste bok handler om en mann. Men jeg er stolt over at det finnes så mange kvinneskikkelser i Norge som kunne vært løftet fram. Jeg har ikke hatt noe feministisk utgangspunkt i bøkene mine, heller ikke denne. Jeg skriver om mennesket, forklarer Lillegraven og gir oss noen smakebiter på stemninger og korte dikt fra boka. Dikt der naturen er viet plass. Dikt med rytme, flyt og setninger med snert. Som diktet om rognebærtreet. Granvindiaklekta kjennes trygg og god. – Hvor finner du det vanlige livet?
– I «Manihallen» har jeg «rappet» et liv, svarer Lillegraven og ler. – Jeg er veldig nysgjerrig av meg.

Tekst og foto: Astrid Borchgrevink Lund
Les også «Skjebnetråder fra Lillegraven»

«Lange liv i kortform»
«I sentrum av poesien»

ET GLIMT AV ET LIV: Forfatter Ruth Lillegraven(f.h.) i samtale med kultursjef Gina Winje om «Manillahallen» og Lillegravens forfatterskap. (Foto: Astrid Borchgrevink Lund)