GALSKAPENS SPEIL: Ola Otnes (f.v.) som Harry og Jan Ø. Wiig som Harry i Teater Ibsens oppsetning "Hjem".

FORRYKTE SPEILBILDER: Ola Otnes (f.v.) som Harry og Jan Ø. Wiig som Jack i Teater Ibsens oppsetning «Hjem».

Speilrefleksjoner av noe som tilsynelatende ligner vanlige liv er instruktør Stein Winges innfallsvinkel i Teater Ibsens oppsetning «Hjem» av den britiske dramatikeren David Storey.

Tekst og foto: Per Erik Buchanan Andersen

Er de smått demente eller bare på ferie? Det kan virke som et rehabiliteringssted på landet, hvor fem mennesker får tiden mellom måltidene til å gå med småsnakk om trivialiteter. Jack (Jan. Ø. Wiig) holder karakteren oppe ved stadig å skryte på seg nye verdensvante historier og jobbkarrierer. Harry (Ola Otnes) er opptatt av de små tingene i livet. Marion (Sylvia Salvesen) er infam og kynisk, og Katty (Kari Onstad) vil ha oppmerksomhet og kjærlighet. Den unge Alfred (Marcus Jovany Igland) vil helst bare få utløp for sin aggresjon.

Ligner på vanlighet
Jack og Harry finner fellesskap i å snakke forbi hverandre om ingenting. Snakke rundt galskapen. De beskytter seg mot virkeligheten ved å snakke seg vekk fra paranoia og angst; om været, om personer og hendelser som aldri fant sted. Slik gjør jo de fleste. Publikum blir en del av stykket gjennom speilene på den enkle scenen. I speilene reflekteres bare de andre, ikke en selv.

Det å leve sammen er ikke naturlig, men allikevel.

Winges galskap
For det dreier seg selvfølgelig om galskap når Stein Winge er instruktør. I fasett etter fasett blir vi vist karakterenes irrasjonelle vrangforestillinger, og at vi er på en lukket mentalavdeling. David Storeys «Home» ble vist første gang i London i 1970. Storeys litterære stil nevnes ofte sammen med Samuel Becketts surrealisme og Harold Pinters bruk av pauser og stillhet. Kvinnefigurenes sexistiske språk var nok mer sjokkerende i originalutgavens samtid, men Winge har klart å bevare den tidløse forvirringen og absurde humoren som ligger i de halve setningene, antydningene – realitetsfraskrivelsen som speiler normaliteten.

KJÆRLIGHET OG DØD: Kari Onstad spiller den oppmerksomhetshungrige Katty.

KJÆRLIGHET OG DØD: Kari Onstad spiller den oppmerksomhetshungrige Katty.

Kjærlighet- og dødslengsel
«Fordelen med sen lunsj er at det blir kortere til kaffe»,
utbryter Harry, og ser på armbåndsuret når Marion friker ut. Sylvia Salvesen tilfører som alltid dybde og troverdighet med små kroppsbevegelser og ansiktstrekk til sin rolle, men kanskje er det Kari Onstads tolkning av den kjærlighets- og dødslengtende Katty som får galskapen til å spile best på scenen.

Fremstå som normal
«Hvis et menneske ikke kan være hva det er. Hva er da vitsen med å være noenting», sier en karakterene og oppsummerer dialogen på lukket avdeling. Som alle oss andre prøver de etter beste evne å fremstå som normale, …men allikevel.

Teater Ibsen spiller «Hjem» i Skien frem til 30. oktober, deretter omkring i Telemark og Vestfold frem til 18. november.