Det tredje nummeret av litteraturgarasjen papirmagasin er straks i handelen. Ønsker du som bedriftskunde å være en av våre støttespillere og forhåndsbestille magasinet til dine ansatte, kan du lese om ordningen Pilarer i Telemark her.
Vi har mange spennende saker å by på i Litteraturgarasjen nr 3-2014. Vi møter bikere, zombier, forfattere, kunstnere, pensjonister, mordere og politikere. Blant annet kan du lese om dette:
Lokker med Djevelens giftering
Her finnes det fortsatt en levende interesse for myter, sagn og gammel folketro. Det har aldri vært så gøy å skrive en bok som denne, sier Rivertonprisvinner Vidar Sundstøl fra Bø.
Syv bøker i løpet av ni år, og om få måneder kommer den neste, «Djevelens giftering». Sundstøl har forflyttet seg både fra Minnesotatrilogier og utgravinger i Alexandria til et fiktivt sagn om gamle-lensmannen på Dalen som både var ond og korrupt. Han ble invitert til djevelens bryllup der han etter hvert havnet i slagsmål med selveste brudgommen. I basketaket forsvant djevelens ring og den dag i dag gror det ingenting på den plassen. (Les hele intervjuet med Vidar Sundstøl i Litteraturgarasjen nr. 3 2014)
Alderdom og det grenseløse
Dosent ved Høyskolen i Telemark er aktuell med boken «Frykten for alderdommen». I vårt papirmagasin deler han noen av forskningsarbeidet og tankene i boken med kronikken Alderdom og det grenseløse:
Munnhellet: «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle» – som angivelig Cicero skal ha formulert for rundt 2000 år siden – rommer både vår frykt for alderdom og vårt paradoksale forhold til livet; vi vil leve så lenge som mulig, men tanken på å skulle eldes og bli skrøpelig, virker truende. Simone de Beauvoir støtter seg til Sartre når hun i det omfattende verket Old Age (1972)karakteriserer alderdommen som et urealiserbart fenomen. Alderdommen er urealiserbar fordi den bare inntrer som et resultat av at vi lever. Alderdommen er som vår egen skygge; forsøker vi å løpe fra den, følger den bare etter. Vi kan innbille oss at vi tar kontroll over aldringsprosessen ved å spise sunt, og sørge for at vi beveges kroppslig og mentalt, men det er et prosjekt som er dømt til å mislykkes. Å ha som mål å gå til fots over Alpene, reise til ukjente steder, bygge opp et politisk parti, eller lese seg gjennom Ibsens samlede verker, er prosjekter med åpen utgang; den type prosjekter kan vi lykkes med. Alderdommen ligger utenfor vårt liv; den eksisterer mer hos de andre, men ikke for en selv; vi fødes, lever og dør, og kan ikke gjøre noe med dette grunnvilkåret. (Les hele kronikken i Litteraturgarasjen nr. 3)
Hjemme i bøkene
Hun var fast bestemt på å bli skuespiller, flyttet fra Porsgrunn etter videregående og har presentert norsk litteratur verden over. Etter snart fire år som kultursjef, sitter Gina Winje på Osebakken på kveldene og skriver på en mastergrad om hjemsted.
– Jeg leste ‘Gå’ av Tomas Espedal. ‘Gå’ handler overhodet ikke om å gå, det handler om å finne veien hjem igjen.
Det er ruskete høstvær på Osebakken, og hunden Luca følger med i vinduet når jeg går gjennom hagen og banker på. På det store bordet i rustikk tre på kjøkkenet ligger forskjellige bøker og notater i ryddige bunker. Manilahallen av Ruth Lillegraven, en diktsamling av Gunnar Eklelöf.
Litterær bakgrunn
– Jeg kommer fra et litterært hjem, sier Gina Winje
og skjenker te.
– Far oversatte bøker, Hesse, Kafka. Vi hadde omtrent aldri en middag uten at det ble diskutert bøker og litteratur, og jeg skjønte nok ikke at det var litt sært. Hadde jeg en gutt på besøk som svarte ‘Donald’ når far spurte hva han hadde lest i det siste, så var ikke det helt riktig svar. (Les mer om Gina Winje i portrettet i Litteraturgarasjen nr. 3 2014)
Papirdukkene
En thriller fra Grenland
Jeg liker Hedda. Hun var så forut for sin tid. Utålmodig og tydelig. Nå har hun joggebukse og flatt hår. Hun ligger i fanget mitt på en av benkene. Det er synd egentlig. Hun kunne virkelig blitt noe spesielt. Huden hennes er tam. Parken er geometrisk, en trekant hvor spissen peker nedover gågata og ut i elva. Ibsen troner på sokkel, og bak sildringen fra fontenen hører jeg en sirene forsvinne sørover mot Smieøya. Liker Hedda godt. Stryker gjennom det matte håret. Høstløv flekker til det grønne gresset, den lyse tiden er i ferd med å dø bort. Oppover forbi Café Stockmand kommer en mor med barnevogn.
– Jeg klarer ikke møte noen lenger, sier hun. -Jeg prøver å komme meg ut, men alt blir bare verre. En lyd, en fugl som letter, skyggen fra en bil. Knyter seg dypt inni magen. Jeg sitter i mørket hele natten uten å sove.
– Jeg vet det, sier jeg. Fortsette å stryke henne. Lyset i lyktestolpene slår seg på.
– Jeg prøver å spise. Prøver å puste normalt, sove vanlig. Høre når folk sier noe bra, men det hjelper ikke. Akkurat som om de snakker om en annen. En som ikke er meg.
– Ja.
(Les hele novellen i Litteraturgarasjen nr. 3 2014)
Ønsker du å støtte Litteraturgarasjen eller forhåndsbestille ett eller flere eksemplarer av vårt nye magasin, send en epost til redaksjonen@litteraturgarasjen.no.
Litteraturgarasjen 