Rytme

Rytme – et element i skapelsen og forståelsen av kunst

et essay av Fredrik Brattberg

Mer enn en gang har jeg erfart, i mine år som fri og frank, å snakke med en kvinne som fremstår vakker, frisk og intelligent, for så å bli med henne ut på dansegulvet og finne ut at hun ikke eier rytme. Med ett ser jeg henne ganske annerledes. Det er liksom noe galt med henne. Og ikke bare noe galt, men noe grunnleggende galt. Det er ikke som andre feil man måtte ha, ikke som å ha et temperament, som man kanskje kan lære seg å kontrollere, eller som hull i allmennkunnskapen. Åh nei, dette er liksom noe som sitter i selve kjernen av dette mennesket. Og hennes barn vil igjen arve dette, dette rytmeløse, og vil jeg har barn som står på dansegulvet og ikke klarer å bevege sine føtter jevnt frem og tilbake? Svaret er nei, og dermed blekner hun. Hun fremstår ikke like frisk og intelligent lenger. Hennes tiltrekningskraft ebber ut.

Enkelt er smartest
I den moderne klassikeren ”Tenke fort og langsomt”, av nobelprisvinner i økonomi, Daniel Kahneman, kan man lese om et av hans spennende eksperimenter: Han ville undersøke hvilke type tekster som fremsto mest pålitelige, eller, egentlig, hvor leseren rett og slett skulle anslå forfatterens intelligenskvotering. Han hadde lagd noen teksteksempler hvor alle tekstene hadde samme innhold, samme informasjon, men de varierte i skrivemåte. En av tekstene besto av faguttrykk, fremmedord og avanserte setningsoppbygninger. En annen av enkle ord og enkle setninger. Og da, når noen forsøkspersoner skulle bedømme forfatterens IQ, så, mot all formodning, ble forfatteren av den enkle teksten ansett som smartere. Evnen til å fortelle noe enkelt og forståelig vitnet om større intelligens enn evnen til å benytte seg av faguttrykk og fremmedord. Overraskende nok. Men det som overrasket aller mest var en tredje skrivemåte, en skrivemåte hvor innholdet ble presentert med rytmisk snert. Og det viste seg at evnen til å skrive rytmisk overgikk alt annet, man anslo denne forfatteren til å være mye smartere enn de andre.

Alt som gjentas fem ganger eller mer får en effekt av noe uhåndgripelig.

Improvisasjonens skjønnhet
Å bedømme et annet menneske utfra deres evner for rytme, er det fullstendig feil? Er det hele renspikkede illusjoner, eller har evnen til rytme et slektskap med en persons intellektuelle evner?

En musiker som improviserer står hele tiden ovenfor flere tusen reelle valgmuligheter og beslutningene, om hvor å flytte fingrene, må komme lynraskt. Det ble sagt at Chopin og Liszt improviserte like vakkert som de komponerte. Og den kanskje mest avanserte komposisjonsformen, fugen, hvor mellom tre og fem melodier flettes inn i hverandre, ble mesterlig improvisert frem av komponister som Back og Händel. Hvordan er dette mulig? Jo, ved hjelp av rytmen. Hvis improvisatoren begynner å tenke, hvis han går ut av rytmen, ut av tempo, og begynner å reflektere over sine mange tusen valgmuligheter, ja da vil det hele falle sammen. Improvisatoren er ikke i stand til å tenke før beslutningene må tas, tempo tvinger frem avgjørelser.

Og på samme vis er det med skriving: Kjell Askildsen ble blind på nittitallet. Jeg hørte et radiointervju med ham for litt siden, og han ble spurt om hvorfor han hadde sluttet å skrive. Askildsen, som alltid har skrevet for hånd, fortalte hvordan skriving nå var umulig, at han bare klusset det til, at han ikke kunne skrive på rett linje osv. Intervjueren sa at han kunne diktere. Og Askildsen svarte, klok av mange år med skriving, at nei det gikk ikke, han sa: Skrivingen sitter i hånden. Og hvorfor det, kan jeg videre prøve å svare på, jo fordi hånden danser, den danser mens den skriver, og det er rytmen og tempo som driver teksten fremover, på samme måte som med en musiker, som en improvisator. For setninger blir ikke til ved jevn og trutt progresjon, de kommer plutselig, som en storm, som improvisasjon, to tre setninger i ett jafs, og så stopper man. Og så prøver man igjen å finne tilbake til skrivingen, til rytmen, og så, når man finner den, så kommer nye to tre setninger.

Og på samme vis er det med tenkning i seg selv: Hadde vi studert Albert Einstein idet han tenkte ut relativitetsteorien, da hadde vi trolig sett ham sittende stille, med et blikk ut i løse luften. Stille, forsteinet. MEN: Et sted, i en av fingrene, i en av føttene, i øyelokket, et sted vil vi trolig finne bevegelse. Og denne bevegelsen, av hva slags karakter er den? Jo, pennen mellom fingrene som rulles. Rulle, rulle. Eller en finger som tapper. Tappe, tappe. Rytme, rytme. Eller kløing på leggen. Kløe, kløe. Rytme, rytme. Tenke, tenke.

Idéer oppstår av rytme
En idé er ikke et produkt av et langt og logisk resonnement. En idé er noe som oppstår, i løpet av et sekund, som en lyspære som tennes. En idé er på så måte en gave fra ubevisstheten. Og for å komme i kontakte med ubevisstheten kan rytmen spille en sentral rolle. Skal man holde tempo, ja da må avgjørelsene komme på løpende bånd. Som en musiker som improviserer, som en forfatter som skriver to tre setninger i ett jafs, som en filosof som tenker tanker etter fingerens tappende rytmer. Og når avgjørelsene MÅ komme, ja da strekker ikke bevisstheten til og ubevisstheten kobles inn.

Rytme spiller en viktig rolle i kunstverkets tilblivelse og den spiller en viktig rolle når kunstverket skal forstås. Betrakteren har ingen dansende hender eller tapping med blyanten, men får hjelp av rytmen som er tilstede i selve kunstverket, rytmen i språket, rytmen i penselstrøkene, rytmen fra tonene, rytmen i sceneskift osv. osv.

Telle mynter
Min lærer i komposisjon, Wolfgang Plagge, utsatte meg for et morsomt tankeeksperiment. Han la tre kronestykker på bordet. Hvor mange ser du, spurte han. Tre, sa jeg. Riktig, sa han. Flink elev. Så la han ut fire. Og han spurte, hvor mange. Fire, sa jeg. Nok en gang riktig. Så la han ut fem. Vel, jeg svart raskt på det også, men poenget hans var: Fire kronestykker evner vi å se umiddelbart. Men fem, da må vi telle over. Eller, som vi gjerne gjør med fem, vi grupperer, i to pluss tre. Altså, ser vi en samling med fem mynter eller mer, ja da kan vi stirre på dem i evigheter uten å vite antallet. Vi er nødt til å gruppere og telle. Men stirrer vi bare på dem, disse fem myntene eller mer, så vil vi likevel, ubevisst, kunne anslå sånn halvveis hvor mange det er. Si det ligger tretti mynter på bordet, og du kikker på dem, uten å telle, og noen hadde spurt deg, etterpå, hvor mange mynter det var, så hadde du svart at det var mindre enn førti og mer enn tjue. Men hvordan har du kommet frem til dette? Ja, det kan du ikke svare på. Der forblir du språkløs. Det er magefølelsen, ubevisstheten som har gitt deg svaret. Og jeg tenker at en liknende effekt oppnås når man bruker rytme i visuell kunst. At alt som gjentas fem ganger eller mer får en effekt av noe uhåndgripelig. Bevisstheten forvirres av noe det ikke klarer å fastslå, uten å telle og gruppere, og ubevisstheten kobles så inn. På den måten åpner vi opp og inntar resten av kunstverket deretter.

En leser kan ikke stoppe hvor som helst. En setning har en rytme, og den etterstreber leseren å ivareta. Og på samme vis, når man ikke kan stanse når som helst, når leseren drives fremover, av rytmen, ja, da er en ikke i stand til å oppfatte alt med bevisstheten. Og på samme måte er det med musikk. Musikk suser av gåre, lytteren har ikke mulighet til å stanse, til å stoppe opp og høre noen toner om igjen, men må innta verket i den gitte hastighet, i det gitte tempo. Innholdet er levert fra en ubevissthet til en annens. Skaperens ubevissthet er kommet i kontakt med betrakterens.