ingvild h rishøi

 

-Jeg vil gi leseren en følelsesmessig opplevelse. Jeg har fortsatt ikke fått noen til å le.

Elva har fått den skarpe fargen som alltid kommer når løvet i Rådhusparken gulner og vinden virvler ørsmå tornadoer over brosteinen i Storgata. Inne på biblioteket i Porsgrunn har forfatter Ingvild H. Rishøi tatt plass for å fortelle om bøkene sine. Hvordan skape følelser hos leseren og hvorfor hun ville bli forfatter. Vi, som har funnet veien til «Bokpraten» mens solen står på sitt høyeste på tampen av september, er heldige. For Rishøi forteller mer enn villig om hvordan hun skriver, hvorfor hun sluttet som featurejournalist i Dagbladet og Dagens Næringsliv og om det å stjele.

Klesvask eller skriving
– Det første jeg skrev var et plagiat av Astrid Lindgrens «Madikken». Jeg drømte om å bli forfatter, men der jeg bodde ønsket alle å bli jurister. Så jeg laget min egen vri og sa at jeg ville bli journalist. Slik ble det også, inntil jeg ble syk og måtte slutte. Livet er kort og jeg ville gjøre noe som virkelig kjentes riktig. Men som alle vet, det er mye lettere å sette på en klesvask enn å sette seg ned for å skrive. Med god drahjelp fra min bestemte venninne og ikke minst Aschehougs forfatterskole, satte jeg likevel i gang med å skrive. Målet var å skrive «den store romanen», men jeg fant etter hvert ut at jeg elsket novelleformen. Det å kunne jobbe med hver enkelt setning er gøy. Og det skader heller ikke å vite at leseren ofte bruker mer tid på en god, finslipt novelle der hvert ord og dialog er nøye gjennomtenkt, enn en hel roman, innrømmer forfatteren som har gitt ut tre novellesamlinger og en barnebok.

Sår tekst
Den første samlingen «La stå» ble hovedbok i Bokklubben Nye Bøker i 2007, mens den andre, «Historien om fru Berg» ble nominert til Brageprisen og Ungdommens kritikerpris. Det er den siste samlingen «Vinternoveller» hun deler med oss publikum på bibliotek. Der møter vi blant annet Alexa og moren i novellen «Vi kan ikke hjelpe alle». Teksten er sår. -Jeg leser skjønnlitteratur for å blir rørt, for å få en følelsesmessig opplevelse. Men hvordan vise følelser, spør Risøy og svarer selv:
Karakterer under press
-Det må vises gjennom eksempler i teksten.  Show, don’t tell. Konkrete handlinger i teksten eller hvordan noen kler seg. Det er dette som er underteksten i stoffet. Men det er ikke bare i litteraturen vi finner undertekst, den er overalt. Dette er virkemidler jeg stadig blir mer opptatt av. Også stjeler jeg litt da. Finner små ting i virkeligheten og gjør det om til mitt eget. Jeg liker å sette karakterene mine under press fra mange kanter slik at det blir spennende for leseren.

Tekst og foto: Astrid Borchgrevink Lund