pirquet på cafe

JUBILANT: Litteraturgarasjen gratulerer Leonard Cohen med 80 årsdagen 21. september med denne teksten.

”Nå har jeg smakt på blodet ditt”, sier hun. Det smaker jern og noe søtt, men mest det harde. De brede skuldrene, musklene som holder henne fast, blikket som ikke slipper tak under buskete, mørke kattebryn.

To tynne striper på underarmen, det ene litt lenger enn det andre. Tanken hadde ikke falt inn da han en time tidligere hadde lagt verdens minste lommekniv på disken i Plogveien og bedt ekspeditøren pakke den pent inn. En kvinnelommekniv, rød så klart, Victorinox classic swiss army knife. Men nå, i en verden med hvite duker og kelnere med vest, brune, engelske sofaer og rose på bordet, hadde det snudd. Hun nikket så vidt til en forfatterkollega og satte seg ved bordet hans. Det var fortsatt lunsjtid og lokalet luket svakt av kanel og kaffe. De hørte summingen av folk ved nabobordene mens snøfiller dasket vått og tungt mot vindusflatene.  Gjester passerte, noen smilte. De kunne like gjerne vært blant snøflakene der ute. Eller seilende løvetannfallskjermer en sommerdag.

Hun ble glad for gaven, han så det. Men det var ikke derfor han dro ut kniven fra det sorte etuiet med rødt på vranga. Hun hadde lagt den fra seg på bordet ved siden av koppen med cortado, og han vippet ut kniven fra det mørkerøde skallet med kors. Den virket så lett i hånden hans, druknet nesten mellom de grove fingrene. Det syntes ikke som om knivbladet ville sett merke engang, der han dro stålet mot den tynne huden på håndleddet, ved siden av pulsåren. Bare så vidt to lyse striper slik det blir etter fly mot høy himmel – de som visker seg selv ut, som om noe aldri har skjedd. Stripene ble sakte tydeligere, dypere i fargen før de sprang ut i rødt. Blod krøp forsiktig over snittkanten, ventet litt før det trakk seg ut på den gylne huden. Ble liggende der.

”Få smake”, sa hun, holdt blikket hans. Trodde ikke helt det skjedde, at han satt der med blodstriper på armen som han gned mot det hvite skjorteermet. Nei, det gjør ikke vondt, svarte han idet hun bøyde seg ned mot armen, kysset kuttene og håpet ingen så. Kjente for første gang smaken av blod fra en mann som klarte å berøre selv de gangene han ikke var i nærheten.

Det hadde vært noe med det overrumplende kysset den første kvelden som hadde gjort at hun svarte ja til å møte ham en gang til, på et nøytralt sted. Det føltes trygt og samtidig annerledes, nesten skummelt. Bare det å sitte slik, kysse hastig og ømt på umerkelig vis. Nippe til kaffen, lese et dikt fra Leonard Cohens ”Lengselens bok”. Snakke om hva han og Cohen har til felles – kjærligheten, døden, poesien og det sterkeste – fasinasjonen for kvinnen. Den evige boringen i det feminine. Den sulten hun frykter.

Han løfter opp ipaden fra skinnveska, finner videoen med Cohens varme, grove stemme syngende på ”A thousand kisses deep”. Melodien er som en puls. En puls som pumper blod rolig rundt i kroppen. Bortsett fra det som slipper unna. Det som trenger gjennom skallet, huden, kuttet. Rytmen kiler i magen, glir ned heisen og fester seg mellom beina. Blir værende der en stund. Det pumper. De snakker fortsatt om Cohen, diktene hans og kvinner om hverandre, som perledråper en tåkefull morgen før sola sprekker det opp. Det minner om noe. Et langt perlehalsbånd hun bar utenpå herreskorta sist gang de møttes, sammen med det sorte slipset han tilfeldigvis hadde glemt igjen. Han likte dem, perlene, og det sorte, lange tøystykket hun visste han hadde tenkt å binde henne med, men lot være. Kledde istedet av henne, lot perlene bli. De fikk danse mellom brystene før det lange kjedet byttet plass og han tvinnet det rundt den mest synlige viljen på kroppen sin. Perlene ble til et bredt bånd på den nakne huden. De skinte i takt med bevegelsene ut og inn mellom beina hennes.

”I`m turning tricks¸I`m getting fixed, I`m back on Boogie street”.

Hun kjente det pumpe. Kjenner det fortsatt der inne på restauranten mens de snakker om kvinner og det smaker jern, søtt og litt eddik. Helst bør hun trekke seg, drikke opp og dra, takke for selskapet og stikke av i snødrevet. I stedet har hun smakt på blodet hans, ikke én, men to ganger.

Idet hun reiser seg for å gå, svimler det. Kvalmen strammer i halsen og han sier hun er blek. Men før det, for hun ble sittende litt for lenge, sa han:

”Nå har du satt merke på meg.”

Tekst og foto: Astrid Borchgrevink Lund

 

 

 

 

e-posten er kontrollert for virus på vegne av UNIC Nettverk AS (http://www.unic.no), med sikkerhet fra Comendo!