Tekst: P. E. Andersen
Lyrikeren Liv Holtskog gikk bort i sommer, og ble gravlagt den 4. august på sin åttiårsdag. Diktets venner og Jan Køppen Petersen i Skien planla i vinter en hyllestkveld sammen med Holtskog selv. Det ble ikke slik, livet strakk ikke til, men landets eldste poesiforening arrangerte den 3. september en verdig og fin minnekveld for den viktige poeten fra Gvarv i Telemark.
Holtskog debuterte i 1966 med samlingen «Kanskje ein» og bygde sine dikt rundt de nære ting; livet i bygda, på gården, naturen og hverdagslige hendelser som hun skapte musikalsk og symbolsk dybdepoesi av.
På minnekvelden var det Astrid, Livs datter, som fremførte et utvalg av morens dikt og fortalte fra dikterens liv. I tillegg til poesien var det gripende å høre Astrid Holtskog fortelle om moren og faren som traff hverandre og var sammen fra tidlige tenår. De sådde en edelgran på tunet, som tidlig delte seg og vokste med to frodige stammer. I flere år var edelgrana den største belyste julegrana på Gvarv, men de siste åra begynte noen av greinene å briste, og nå sist vinter knakk hele den ene siden av i en vinterstorm.
«Om eg ikkje får skrive, blir eg sjuk,» sa Liv Holtskog. Og skreiv gjorde hun. Atten diktsamlinger, den siste «I eitt med vinden og vatnet» i 2007. Som akkompagnement til datterens diktfremføring på minnekvelden, spilte harpisten Malgorzata Milewska Sundberg stykker som Liv selv var med på å velge ut tidligere i år.
*Tittelen er en strofe hentet fra et av Holtskogs dikt.
Samla og eitt
No har eg rulla ut pergamentrullar
med levd liv
frå tid bak tid
slik havet speglar himmelen
Veit de no kvifor de kjenner
at alt det viktige
som hende dykk før
da de var samla og eitt
ligg i fortidas foldar
Liv Holtskog
fra samlingen «Gje meg ikkje noko som liknar» (1994)
Litteraturgarasjen 