I sentrum av poesien

IBSEN OG HAMSUNDAGENE I GRIMSTAD- APOTEKERGAARDEN

Ruth Lillegraven har i ung alder blitt en tonegivende autoritet for den nye poesien i Norge. Hennes siste bok «Manilahallen» som ble utgitt denne uken er et dristig prosjekt. I diktromanen skildrer hun en voksen kvinnes kamp mot anoreksi og skammen rundt sykdommen. Lillegraven er en ordsmed som klarer å formidle sine historier med alvorlighet og troverdighet uten at det blir sentimentalt.

Anoreksi er fortsatt en tabusykdom, en tilstand leger og psykiatere helst ikke vil ta i. Anoreksi er også et komplekst utslag av det statlige og samfunnsmessige sunnhetstyranniet vi hele tiden blir oppmuntret til, sier psykiater og forfatter Finn Skårderud som har sluttet i det offentlige helsevesen for å åpne sitt alternative anoreksibehandlingssenter, Villa Sult nå i september. Da de første tilfellene av anoreksi ble oppdaget i USA på sekstitallet, ble sykdommen først kalt Doctors daughters syndrome, fordi de ikkespisende jentene ofte kom fra ressurssterke middelklasse. De egentlige årsakene til sykdommen var og fortsatt er vanskelig å fange. Media overflømmes av mat, trening, dietter og perfeksjonisme, og et element i anoreksien er at den blir et rom for både å bevise og beskytte sin utilstrekkelighet.

I den prisbelønte diktsamlingen ‘Urd’ fra 2013, var det spesielt Lillegravens skildringer i ‘Soga om Seselja’ som ble fremhevet. I poetisk form viste hun oss livet til den oppdiktede syersken Seselja på vestlandsgård på begynnelsen av nittenhundretallet. I ‘Manilahallen’ er prosjektet utvidet og dristigere. Vi er i nåtid, temaet er betent og historien sann. Med poetisk musikalitet viser Lillegraven det stygge og vonde i en vakker form. Diktene flyter fremover og utover og forteller like mye om det som ikke er skrevet. Mange romaner og flere forfattere, flest kvinner, har fått en posisjon i det norske litterære miljøet de siste årene etter selvbiografiske utgivelser om selvskading og sykdom. Manilahallen er annerledes. Det er ikke lillegravens egen historie vi får servert, prosjektet er litterært i en videre forstand, og avstanden fra forfatteren til stoffet gjør at prosjektet funker. Med sine viktige kvinneportretter har Ruth Lillegraven med Urd og Manilahallen stilt seg i sentrum av norsk samtidspoesi.

Tekst og foto: Per Erik Andersen