IBSEN OG HAMSUNDAGENE I GRIMSTAD- APOTEKERGAARDEN
OM MORGENEN – TIDLIG, fortsatt i mørke – våkner jeg og er en amøbe. Forsvinner i søvnen igjen til vekkerklokka ringer. Jeg går gjennom alle utviklingens stadier, hver morgen kryper jeg opp fra havet, ut av dyna, gror bein å gå på, beveger fingrene, reiser meg på to, tar på meg klærne og blir langsomt en mer og mer kompleks organisme: Jeg pusser tennene. Alt sammen mens hjernen folder seg ut mot et stadig sterkere og mer smertefullt lys: bevisstheten. Den slår til når jeg har sittet i cirka fem minutter ved kjøkkenbordet og drukket kaffe.
Slik åpen Frøydis Sollid Simonsens poetiske debutroma «Hver morgen kryper jeg opp fra havet». Bokas hovedperson skal snart ha eksamen, har blitt dumpet og mistet en onkel, men det er ikke de ytre rammene i romanen som er de viktige. Hovedpersonen undrer seg i urban, frisk naivistisk stil over sammenhengene i universet, fysikken og livet. Og hovedpersonen er en luring, en smarting og en litt nerdete frekking. Her får du fakta og tankespinn om alt fra universets opprinnelse til livet på facebook.
Simonsen er like mye tegneserieskaper som poet, og som følge av utdannelse og flytting ble ikke førsteboka som var ferdig for et par år siden utgitt på Gyldendal i fjor høst. Streken i tegningene, og formen i diktene hennes er tilsynelatende enkel, litt spe, men Frøydis er litt lurere enn de andre, litt beskjedent frekkere. Gjennom sine undrende dikt skaper hun et stort rom med morsomme og kunnskapsrike sammenkoblinger. Simonsen har oppholdt seg både i Oslo, København og Malmø, og den fikse, urbane, skrå mysingen på livet skinner gjennom.
Hver dag kryper jeg opp fra havet er både en vakker og til tider ustyrtelig morsom diktdebut.
Jeg har prøvd å rette ryggen i det siste, i offentlige transportmidler som t-banen, bussen, jeg har stått med løftet hode og trukket skulderbladene sammen mot midten, som jeg har lært, i grønnsaksavdelingen på Kiwi, i undertøysavdelingen på Lindex. Jeg har prøvd å «ta plass i verden» foran togtabellene på Oslo S.
Jeg så en sky som lignet en ryggrad, den hang over Torshov. Jeg lurte på om det var min, i og med at jeg mangler en.
Tekst og foto: Per Erik Andersen
Litteraturgarasjen 