Kategorier
Poesi

Den Frie Forma

paal helge haugen

IBSEN OG HAMSUNDAGENE I GRIMSTAD- APOTEKERGAARDEN

Paal-Helge Haugens Anne (1968) høres ut som sakterullende høyballer nedover fra Valle i Setesdal til kystbyen Grimstad. Rullende ‘R’-er. En fønvind som drar meg seg fortid, strå, stri og åkerrader ned til nåtidens urolige urbanitet.  Haugen var en banebryter for den frie diktformen i de radikale sekstiårene. Langdiktet eller punktromanen Anne har blitt stående som et ikonisk verk i norsk lyrikk, og banet vei for en rekke poeter. Under fremføringen i Apotekergaarden hadde han med seg hardingfelespilleren Daniel Sandèn-Warg. Musikken, de rullende ordene og den suggererende, knappe formen fikk fremførelsen til å føles som en salme.

Tørr kort hoste riv i bringa

I de fragmentariske tekstene må leseren selv forestille seg Anne som vi møter i den intense perioden da hun går fra barn til voksen samtidig som hun brytes hun ned av tuberkulose. Tekstene skildrer sykdommen og samtiden. Haugens essens er det enkelt ords virkning. Knappe setninger med religiøse undertoner. Beskrivelser av menneskets fortvilelse og lengsel – det nære – satt opp mot avstanden i kalde faktarammer med resepter og medisinbruk. Og hele tiden disse rullende ‘R’-ene.

Trøyt, andedrag, graset, frukttre, fluger, myra, knivar, mørkret.

I Morgenbladet den 15. august skrev professor i psykologi Siri Erika Gullestad en kronikk om den kalde formen i behandlingsspråket  som skaper avstand mellom pasient og behandler. Noe har blitt ved det samme. Og noen timer etter Haugens fremføring av sine tekster fra 1968 skal Ruth Lillegraven på scenen og lese fra diktromanen ‘Urd’ som fikk Brageprisen i fjor. Urd har også fortidens historie og tuberkulose i seg, er skrevet i fri form, men kobler seg også til nåtid og fremtid. Noen tråder spinner videre.

Dei begerforma bladane har sterk, raud farge    

Det er rosemaling og snirkler i det setesdalske språket, men Haugens tekster har ingen staffasje eller overflødighet – de har presissjon. Det gir en følelse av generasjoners samhørighet å sitte i en omgjort Apotekergaard og høre en snart sytti år gammel høvding rulle ut sine ord som bondens seige og gjentagende bevegelser i åkeren.

Tekst og foto: Per Erik Andersen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..