glødelampen

(Den 4. august er det 155 år siden forfatteren Knut Hamsun ble født i Vågå i Gudbrandsdalen.)

Tekst: Per Erik Andersen

Han var den beste. Ingen tvil om det.

Sytti år etter andre verdenskrig ligger det fortsatt et tynt forstummelsens teppe over Knut Hamsuns forfatterskap. Vi, vanlige nordmenn, assosierer instinktivt navnet  sterkere med landssvik og forræderi enn Sult, Pan, Markens Grøde og Landstrykere. Det er liksom fortsatt litt vanskelig med Hamsun.  Jeg konstaterer at Hamsun var Tyskland-sympatisør på sin hals, det hadde mange grunner, men jeg lar det likevel ligge. I forhold til litteraturen han skapte i yngre år er det uvesentlig,
for han var den beste,
ingen tvil om det.

Noe nytt var emning i brytningstiden i 1880-årenes Kristiania. Kulturimpulsene fra Europa begynte å fotfeste i den unge nasjonen. Nasjonalromantiske malerier og bonde-sagaer ble forkastet av de unge frie, tenkerne, bohemene, kunstnerne.

Det er to verk fra denne brytningstiden som ikke bare er nasjonale, men internasjonale pilarer og vendepunkter i europeisk kunst. Det første var Edvard Munchs Syk pike (Det syke barn/Studie) som han stilte ut til stor forargelse og skandale på høstutstillingen i 1886. Maleriet, med sine konturer og uskarpe strøk ble av datidens viktigste kunstkritiker, Anders Aubert kalt «et halvskrapt, kassert utkast.» Kritikken gikk sterkt inn på Munch, men mente likevel at maleriet var ”Et gjennombrudd i min kunst.” Om arbeidet med maleriet, sa han senere:

«Sygt barn» var en heftig blanding av tankeløst arbeide – inspirert – og lang tids nervøs overveielse. Min puls var enten heftig til voldsomme nerveatakker – eller langsom med grublende melankoli.»

Da ‘Syk pike’ ble stilt ut første gang slang ikke Hamsun timevis og dagevis gatelangs i Kristiania på leting etter mat, losji, mynt og berømmelse. Den fattige og mislykkede forfatter hadde dratt til Amerika for finne forståelse for sine ideer og litteratur der. Da det heller ikke lykkedes spesielt godt, var han et par år senere igjen å finne på gatehjørner, i nedslitte skur i hovedstaden. Uten penger, uten mat og uten forlegger.

Sult_hd_image

Sult (1890) er ikke bare tidenes mest banebrytende norske roman, men også internasjonalt sett det første verk i modernistisk litteratur. Endringen som senere fulgte med Hamsuns måte å skrive og tenke litteratur på var som utviklingen fra talg til elektrisk lys. Det var noe helt nytt, en bok som i ettertid ble en slags ‘bibel’ for forfattere som Hemingway, Joyce og Kafka. Boken pekte i en ny retning og åpnet for et relativt ukjent univers i litteraturen. Det ubevisste sjeleliv. En selvbiografi  skrevet av en lutfattig, innbitt og selvopptatt nordmann.

I et brev til Georg Brandes etter utgivelsen skrev Hamsun:

Jeg har undgået den sædvanlige digtning med giftermål og landture og forviklinger hos grossereren – det er alt for billigt for mig. Det, som interesserer mig, er min sjæls uendelige bevægelighed, det sære, ejendommelige sindsliv, nervernes mysterier i en udsultet krop.

Boken er uten reel handling, den spinner rundt tankene og handlingene til en navnløs hovedperson som går rundt i Kristiania og sulter. Vi vet ikke hvor han kommer fra, men aner etter hvert at han ikke kun sulter av nød, at hans tankerekker, uforutsigbare og selvmotsigende krumspring er av eksistensiell art, et opprør mot det bestående og menneskets destruksjon og selvoppholdelsesdrift.

Som moderne psykolog skal jeg belyse og forhøre en Sjæl. Jeg skal belyse den på kryds og tvers, fra alle Synspunkter, i hvert hemmeligt Hul; jeg skal spidde den vageste Rørelse i den paa min Naal og holde den op til min Lupe.»  Jeg vil skrive om «Blodets Hvisken og Benpipernes Bøn, skrev Hamsun og tangerte med dette Munchs ideer og tanker.

Intenst innbitt på å få antatt sin kunst lyver han på seg historier og planer. Og får han noen kroner, gir han dem like gjerne bort. I raseri, skam eller pur glede.

mysterier hamsun

Der ‘Sult’ ender med at den fortvilede, utærede og steile kunstnerspire tar hyre på en båt for å unslippe Kristiania, begynner Hamsuns neste mesterverk «Mysterier» med at hovedpersonen ankommer i båt til en liten sørlandsby iført sin ‘avstikkende, gule drakt.» Hovedpersonen er en av de mest ikoniske i norsk litteratur, sjarlatanen, bløffmakeren, den romantiske, paranoide og sannhetssøkende Johan Nilsen Nagel.  Og som i ‘Sult’ er hovedpersosnen en betydelig del av forfatteren selv. I Mysterier drar Hamsun sin psykologiske forskning på menneskesinnet til sitt ytterste. Og der, gjemt innimellom Nagels pels, fiolinkasse, falske telegrammer, blåsyreflaske og svermerier. Inni der et i sted, i alle de forskrudde påfunn, merkelige uttalelser, fabling og fantasering. Inni selvmotsigelsene og det uventede, så er det jeg som leser fornemmer et ekko av gjenkjennelse. I alt det absurde gjenkjenner jeg noe i meg selv, kanskje noe av søvnens og drømmens logikk. Hamsun trenger så dypt inn i språk, skam og sinn at han klarer å formidle hvordan den menneskelige hjerne kan virke. Hvordan vi hele tiden setter totalt forskjellige tankerekker og inntrykk sammen, noe som gir oss en personlig lengsel, helhet, forståelse, noe, noe som minner om livet.

pan hamsun

Nagel ser selvmordet som det endelig svaret, og hovedpersonen i ‘Pan’, løytnant Glahn er delvis av samme oppfatning. Les Pan høyt for noen du elsker nå i august. Les skildringene av nordlansnettene og Edvarda og Glahns umulige kjærlighet i sommerens dovne time. Pan er en hyllest til erotikkens og forelskelsen deilighet og irrasjonalitet. Glahn skyter seg i foten for å halte slik doktoren gjør. Han Glahn tror at Edvarda holder mer av enn ham. Han tar sitt begjær ut over andre kvinner, og blir på samme tid syk og lykkelig over å bli forsmådd. Pan kan leses som et poetisk tilnærming til begjæret, livet som oppstår i april, blusser og blomstrer gjennom sommeren, for så å dø hen i høsten.

Setter vi sammen den navnløse forfatteren i ‘Sult’, Johan Nilsen Nagel og løytnant Glahn ser vi konturene av 1890-tallets geniale Hamsun. Den vitale, virile, sinte og nyskapende kunstneren. Femti år før krigen. I tillegg til å være saftig, vittig, sarkastisk og sensuell i sine historier, skapte Hamsun i sine første bøker en glødende tråd mellom linjene det er umulig å forbli upåvirket av. Han senere verk er frodige nok, men har en mer tradisjonell og folkelig fortellerform.

Han er den beste. Med ‘Sult’, ‘Mysterier’ og ‘Pan’ skrev Hamsun bøker som fortsatt, og ikke på lenge, finner sin like i norsk litteratur. Ingen tvil om det.