Skitne ting

5 notater om Stig Sæterbakkens «Dirty things», 2009 (en anbefaling)

5 notater om Stig Sæterbakkens
“Dirty things”, 2009 (en anbefaling)

Tiende dagen i tretti grader sol på det Gule Galleriet i Stavern. Sommerbyenes smilehull. Jeg leser om skitne ting. Stig Sæterbakkens essaysamling «Dirty Things» fra 2009 og føler meg annerledes enn den endeløse strømmen av turister som flyter oppover gata. De tenker sikkert det samme om meg.

1.
Sæterbakken skriver om Peter Handke lenge før Ibsenprisen. Om hvordan han ga Vesten en ørefik før alt gikk galt. Finn syv feil skriver Sæterbakken og kobler sammen hjernetrimoppgavene som var vanlig bakerst i blader og magasiner for noen år tilbake med Edgar Allan Poes forfatterskap. Finn syv feil på ett av to tilsynelatende like motiver, kryss av og vinn en premie, en Apache-sykkel, kanskje. Slik gjør vi hele tiden, mener Sæterbakken. Iakttar de andre, eller den andre, og leter frem feilene på instinkt. Også jeg gjør det, der jeg sitter og selv mener jeg foretar viktigere ting i verden med min bok og min Carlsberg enn de sommerbrune og pastellfargede andre som surrer som dovne vepser mellom boder og dårlige tavernaer i sommervarmen. De kjøper hodeskaller i plastikk og Agat. Lefler med døden. Det er ikke like in med et stykke råtnende kjøtt rundt halsen. Døden bør ha tørket. I Poes «The fall og the House og Usher» fra 1839 beskriver forfatteren et tilsynelatende solid og godt fundamentert hus med en nesten usynlig sprekk nedover hele fasaden. Kimen til det groteske. Jeg finner feilene på dem alle sammen. En lang kar på andre siden av veien ser ut som fyren som henter vann ved verdens ende i Askeladdeneventyret. En har den usikre rastløsheten man finner hos drevne drankere når han griper glasset med Frydenlund – den skjørt tildekte skammen. Skjeletter er skjønnhet og dødt kjøtt drar man ikke med seg hjem. Ei skryter litt for høyt om sin brors bedrifter som eiendomsmegler på bordet ved siden av, og jeg krysser av. Seks igjen. Inne ved bardisken klager en fremmed mann til meg på kona si. ‘Hu har blitt feit og sur’. De har vært en uke i Egypt. Kryss. Five to go. Andre krysser sikkert av for meg.

2.
Det trenger ikke være infamt eller ondskap. I møte med nye mennesker skanner vi i løpet av den første halvtimen den andres lyter. De svake punktene. Vi trenger å få bekreftet denne ufullstendigheten sier Sæterbakken i et essay om fotografen Peter-Joel Witkin. Mennesket trenger harmoni. Og disharmoni. For mye av det ene gir en lengsel etter det andre. Vi klynger oss til feilene fordi det perfekte er umulig. Vi klarer ikke leve med bare det ene. Som Cohen sier i ‘Anthem’: «There is a crack in everything. That’s were the light gets in.» Den absolutte skjønnhet finnes ikke uten en form for krakkelering.

Sæterbakken tar utgangspunkt i Jarvolls hang til å skrive om urinering for å beskrive underlivet til en kvinne som tisser i gresset.

3.
«Jeg har aldri helt stolt på folk som ikke drikker», sa Sæterbakken på TV – og skole etter skole avlyste forelesningene han skulle holde for ungdom på videregående via den Kulturelle skolesekken høsten 2007. Og alle skjønner hva som menes med spissformuleringen. Gjennom alle tider har mennesket hatt et behov for å ruse seg. Være påvirkelig. Av poesi, musikk, erotikk, vin, trening, kosthold. Personer som påberober seg å være helt rene er det noe farlig ved.

Jeg registrerer dette nesten umerkelig myke klikket i det jeg tar en slurk av halvliter nummer to. Denne ørlille forskyvningen av virkelighetsoppfattelsen, den svake vinklingen av perspektivet som alkoholen gir, og tenker at disse andre rundt meg må få lov til å ha sine feil og sin ferie de også.

Empati er lagret i humle og malt. Sommeren forskyves til å bli et varmt smilehull. Og selv i et sommerblidt smilehull er det også et hull.

4.
Essayet om forfatteren Svein Jarvoll handler om det obskøne i tekstene hans. Hvordan Jarvoll gjennom gjentagelser, oppramsinger og presiseringer gjør vulgære scener og setninger til god og interessant litteratur. Gjentagelser? Det eneste ordet jeg kan gjenta i denne teksten er smilehull. Jeg får bruke det en gang mot slutten.

For et par uker siden satt jeg ved samme bord som nå med en kamerat jeg lytter til. Han bruker komposisjonens og musikkens regler når han skriver. En melodilinje som stadig gjentas, med bare en liten endring, en liten tilførsel, får etter hvert en effekt av noe uhåndgripelig. Noe større enn seg selv. Det har visst noe med hjerteslag og rytme å gjøre. Den deiligste og best dreide dama er utradert på et blunk hvis hun ikke kan bevege seg på dansegulvet. Sæterbakken tar utgangspunkt i Jarvolls hang til å skrive om urinering for å beskrive underlivet til en kvinne som tisser i gresset. Hvordan det første ekstra trykket får huden til å utvide seg, mørke felter utvider seg på begge sider og han får assosiasjoner til et dødningehode. I en sprekk i solen ser jeg for meg et honninggult sommerbilde. En leende, lett beruset kvinne på vei hjem som tisser i gresset bak en statue. Jeg ser lyset og skyene og stråene. Smilehull. Hører lyden.

5.
Inni det livet jeg forsøker å leve finnes liv jeg prøver å leve. Og inni det livet finnes et liv jeg gjerne vil leve. Og inne i det igjen. Hvem av dem jeg er, eller du er, vet vi ikke, men vi prøver. Vet ikke om det er lag utenpå eller innenfor, ovenpå eller under. Men Gud og Djevel som vi prøver. De, livene, eller lagene, består av bilder som aldri ble tatt, men som blir fremkalt igjen og igjen. Fotografier som vi gnisser, gjentar og speiler oss selv og andre i, og som i sin tydelige ufullstendighet kanskje gir oss ro. Får oss til å sove. Månen går ned i natten. Witkins fotografier er strødd med avhugde kroppsdeler og innvoller. Cèline sier NEI til livet og litteraturen, nei til alt, mener at all litteratur skrevet etter 1932 er kopier av ham selv. Velvet Underground gjentar og gjentar sin dødslengsel. Sæterbakken blir full og bakfull, og gjestene på den gule kafeen blir yngre og yngre etter hvert som kvelden siger på. Pensjonistene faller av i skumringen. Fedrene med førtifotere sprekker i titiden. There’s a crack… Ungdommen, rene og glatte kommer stimlende. Slenger en hamsterbleie under leppa og lengter etter mørket.

Empatien i meg stiger fortsatt, og jeg tenker at i morgen blir det sikkert like varmt. Jeg lar boken ligge på et turkisfarget bord. Midnatt. «Les Sæterbakken», sier jeg til en unggutt med RayBan-brillene fortsatt på. Ser et vrangbilde av meg selv i brilleglassene. Spytter i det halvtomme glasset. Svelger en slurk før jeg går.

Smilehull.