this is the end 2

Mats Tverraaen. Foto: Litteraturgarasjen

Akkurat nå sitter nitten år gamle Mats Tverraaen fra Bamble på en rekruttskole et eller annet sted i Norge. Mats har tidligere gjort seg bemerket med litterære tekster på Ungdommens Kulturmønstring både lokalt og nasjonalt. Fra en av de intense og inntrykksrike somrene som hører ungdomstiden til, med nyoppdagelse av kultur- og kunstreferanser har Mats sendt oss sin versjon av brytningstiden med et reisebrev fra han og kameratenes reise gjennom Europa. Teksten publiseres i uredigert form.

—————–

This is the end
Beautiful friend !
This is the end !
My only friend, the end ! !
Of our elaborate plans, the end !
Of everything that stands, the end !
No safety or surprise, the end !
I’ll never look into your eyes…again.! !

Stemmen til Jim Morrison svever over baren i The Flying Pigs kjeller der vi skriver førsteutkastet over et glass smuglet absint, Harry og jeg. Olav har lagt seg for natten i vente på toget i morgenen. Han forlater meg, klokken fire, for å møte søsteren sin i Praha. Ingen annen sang kunne beskrevet øyeblikket bedre, dette er virkelig enden. Det er ikke bare turens slutt, det er slutten på et kapittel I mitt liv. For noen uker siden forlot jeg videregående, forlot hun jeg hadde tilbragt i underkant av tre år med og nå, i dag kom nyheten om farmor. For noen dager siden så jeg mailen fra en venn som ønsket lykke til på turen, han siterte den italienske artisten, poeten og anarkisten Fabrizio de Andre; «Av diamanter gror det intet. Roser gror på møkk». Dette sitatet slår meg like hardt hver gang jeg tenker på det. Turen begynte for i overkant av to uker siden, på samme måte som den slutter, med en glass over The Doors The End. Vi hadde diskutert muligheten for en tur med interrail før, men det var da brikkene falt på plass. “La oss dra på interrail!” Olav hadde brast inn i leiligheten til en venninne og dratt meg opp, på et brøkdels sekund ble det bestemt, vi skulle dra.

Vi forlot Oslo 2. juni, etter en natt hos Maiken, en god venn og et medlem av gruppen. Vi hadde mistet toget til Oslo første dag, andre dag ble vi satt tilbake flere timer. Vi forlot Oslo, en halvtime inn i Sverige måtte vi snu, et resultat av strømfeil i Svenske jernbanelinjer. Buss ble spandert fra Halden til Gøteborg, vi krysset grensen tre ganger på halvannen time. Fra Gøteborg var det togstreik i sør Sverige, og vi måtte ta buss til København, full pris. Dag én av interrail bestod av to timer tog, åtte på buss. Vi tenkte; til helvete med Hamburg, og ble i København for natten. Jeg hadde funnet et hostell i København; “CPH DownTown.” Da vi omsider fant frem satt folk på gaten med øl og sigaretter. Vi snublet inn med digre sekker og Olav brøt ut; “Dette er en bar!” jeg smilte og nikket.

“Hvordan fant du dette?” Jeg bare lo og gikk mot resepsjonen.

“Yes we do have a couple vacant beds, 412, bed eight and nine, here’s the key.” Vi la fra oss tingene våre og satte oss ute med røykerne, det var slik vi møtte Harry. Harry likner en Dean Moriarty, da jeg skriver blir vel jeg Sal Paradise og Olav minner om Stan Shephard, samtidig var vi alle karakterene. Vi utvekslet backpackernes hilsen: “Hi, my name is “ en håndhilsen etterfulgt av; “where are you from?” “Let’s go to Christiania!” var en av de første tingene Harry sa etter hilsenen, vi var enige og tilbrakte vår første natt ravende i fristaden. Senere stod vi utenfor hostellet i en sirkel der vi høflig sa nei til en joint. Vi trengte ikke thc, vi var høye på frihetsefølelsen og uvitenheten om fremtiden.

Vi forlot dette Skandinavias bohem paradis for Hamburg, der vi tibragte en time før vi dro til dette tiårets bohem hovedstad, Berlin. Vi skulle møte Harry der et par dager senere. Da trikken skled til et stopp i Kreutzberg sa vi i kor; “Dette er stedet!” smilende fant vi veien til hostellet der vi ble mottatt av Martin, briten bakk resepsjonen. Lobbyen var rolig og fylt med en følelse av at alt var ok, uansett hvem du var. Edelweiss ble kveldens mål. Vi tok en øl utenfor da en langhåret finne med gitar satte seg ned ved boret vårt, backpackernes hilsen ble utvekslet. Han skulle spille gitar på jazzklubbens jamsession den kvelden. Vi fullførte ølen og gikk opp for å se. Det som fulgte var en fantastisk konsert, bestående av ukjente musikere som ikke engang kjente hverandre, kunst i sin reneste form. Konserten fortsatte og tilskuerne, lik musikerne ble oppslukt av musikken og dens evige eksistens i øyeblikket. Det er kunsten i det hele, dens eksistens i øyeblikket, og kun øyeblikket. Det var øyeblikket jeg tok motet til meg og sa hei til jenta jeg senere skulle finne ut var fransk. Hun kalte seg Catherine, fordi det franske navnet var umulig å uttale. Olav hadde gått hjem noen minutter tidligere, ikke videre fornøyd med mitt valg om å ta det rolig og ikke dra ut på klubber. Han hadde dratt for å møte folk på hostellet, (disse folkene het Andrew og Sarah og kom fra Philadelphia.) Ironien tok over da Catherine bød meg bli med henne og vennene til en klubb, eller tre. Det meste av kvelden gikk denne gjengen av internasjonale beat-helter rundt i øst-Berlin på let etter en klubb. (Veien er livet.) Vi tok en time på en metalbar før halve gruppen dro hjem, og den beste halvparten dro til en annen klubb på andre siden av elven fra hostellet mitt. En av medlemmene i min halvpart var fra Austin, Texas, ta notat av hans eksistens. Jeg kan ikke danse, det var allikevel det jeg gjorde i flere timer da vi gjorde det beste av en dårlig klubb. Den kan ikke ha vært så verst da klokken var seks og jeg var på vei hjem. De andre forlot for sitt hostell og jeg for mitt, gående i tredve minutter for å finne en seng.

Pannekaker, appelsinjuice og en kopp kaffe. Dette var min bestilling den morgenen, Sarah og Andrew bestilte det samme, Olav spiste egg. Frokost. Jeg krabbet i seng klokken seks, vekte Olav klokken ti og frokost en halvtime senere. Dette var den første dagen med det vi i Praha skulle kalle Sights-Beering, det vil si sightseeing med øl. Vi gikk til Brandenburger Tor, en halvtimes gåtur. På veien passerte vi det som visstnok ble brukt til å frakte øl; rør. Den påståtte historien var at disse ble brukt under Oktoberfest et år da de trengte en spennende måte å gi folk øl. Her jeg sitter med Harry vet jeg fortsatt ikke om dette var sant, men det var en god historie uansett. Da vi kom frem ble det tatt bilder før vi åpnet ølen i en nærliggende park og nøt formiddagen. Vi returnerte til hostellet. Vi ler da vi går gjennom døren, Olav og jeg tier med ett da vi ser hvem som sitter ved baren; Harry. Vi gir ham en god klem og som den nå utvidede gjengen finner sin vei til Görlitzer park der vi setter oss ned på det grønne grasset. “Vent litt.” sier Harry og var plutselig borte. Da han returnerte var det med en liten plastpose med grønt innhold som han, og våre amerikanske venner røkte opp. Kveldens plan var å klubbe, kveldens sannhet var en alkoholisert tåke som tok sted på hostellet og endte med søvn i køyesengene våre. Man drikker ikke flere Long Island Ice Teas over kort tid, om man drikker en. Neste dag ble en klumsete avskjed på Berlins hauptbahnhof da vi skilte veier med Sarah og Andrew. Harry ble med til Praha, hans begrunnelse for det korte oppholdet i Berlin var at han skulle returnere om en uke. Toget til Praha bestod for det meste av tørre kommentarer og glede over det vakre landskapet, bak lukkede ører, fylt til randen med musikk.

Harry tenner en røyk imens jeg går til baren etter to glass Guiness, de har bare det importerte ølet på boks i The Flying Pigs bar. Jeg returnerer til boret vårt og med sneipen i geipen holder Harry opp flasken med Absinthe Brainwash. Han holder opp flasken formet som en hodeskalle i en gest som minner om Hamlet, men det er Nietzsche han siterer. “To do is to be.” Jeg ser sigarettglødengjenspeilet i den grønne vesken og svarer; “well, I guess we are, as all we do is to do and never stop.” “Amen.” Vi skåler og skriver videre.

Praha, Olav dusjer og Harry sover, jeg leser i lobbyen da Alex, en søt New Yorker setter seg ned. Hilsenen. Hun sier det er folk i kjellerbaren, jeg er invitert og henter en renvasket Olav. Vi lar Harry sove. Da vi kommer ned er det ikke Alex jeg setter meg ned med, det er ikke plass. Vi setter oss ned med Texas Garrett, en polakk og en nederlender som jeg endte opp med å kalle Saul, etter en t-skjorte. Vi hilser før Saul spør det viktige spørsmålet; “Vil dere ha øl?” svaret er åpenbart og vi blir spandert på. Da ølen er tømt og vittige historier fortalt var det på tide med påfyll. Vi hadde hørt rykter om den sagnomsuste grønne feen og ettersom dette var lovlig i Tsjekkia ble dette en lokal delikatesse som måtte smakes. Da den kroatiske bartenderen tilberedte drikken spurte han om noen av oss skrev en reisedagbok. Han tente på sukkerbiten. Jeg fortalte om denne artikkelen og han forklarte at han trengte artikler til reisebloggen sin. Mot en artikkel om Berlin fikk jeg en gratis øl. Senere ville han si at han var svært så fornøyd med skriveriene mine. Der sto jeg med to glass, fullførte det ene og fulgte med det neste. Vi satte oss med de andre og samtalene fortsatte.

Etterhvert som kvelden ble mørkere gikk turen til en bar. Det eneste jeg kan beskrive baren med er hvordan designet minte meg om Alien filmene. Ingen spesielt interessante hendelser på denne baren annet enn hvordan jeg sølte en halv øl på buksene mine. Som en vennskapelig gest ble det fylt av de andres glass. Neste dag tok vi trikken inn til gamlebyen der vi fant en bygning vi faktisk hadde planlagt, dagen før, en tatoveringssjappe hvor Tsjekkeren tok i bruk en to millimeter stor hullmasknín på hvert øre. (Dette er en litterær overdrivelse da stedet var særdeles hygienisk og profesjonelt.) Etter dette gikk turen over Charles broen og til slottet det vi besøkte et klokketårn. Det har blitt påstått tre hundre trappetrinn opp til toppen, vi løp de første hundreogfemti. Gratis grillmat på hostellet ble kveldens middag etterfulgt av Karlovy Lazne, Sentraleuropas største klubb av sitt slag. Klubben består av fem etasjer med hver sin musikkstil. Jeg følte meg hjemme på etasjen med gammel musikk, det var også her jeg møtte en viss person fra Austin, Texas. (Ja, det var han jeg møtte i Berlin.) Vi lo og skilte veier. Natten gikk som de vanligvis går, nevneverdige ting som hendte var; Olav ble tilbudt Kokain av svensker (han takket høflig nei), noen stumpet en sigarett på armen min og vi var hjemme klokken halv syv. Frokost, vi spiser ute. Jeg spiser mislykkede speilegg og Olav spiser Cornflakes uten melk. (Product placement not intended.)

Etterhvert kommer en bakfull gammel mann ut i bar overkropp, han legger seg på magen på bakken. Dette er Grandpa Dave fra San Diego. Han var en av de eldste, med en alder av hele trettito. “Want some cornflakes?” kommer det fra Olav, “Give me one.” Sier Dave trøtt. Olav legger ett flak i munnen hans og han hopper energisk opp. Vi bryter sammen i latter.

“Popeye!” kommer det fra Taylor, en av de mange kanadierne på hostellet. Da Dave ber om fler kaller vi han en grådig amerikansk kapitalist, halveis på fleip. Vi gir ham flere flak. Senere stopper vi innom en butikk etter øl, formiddagen går til sights-beering med omtrent tolv stykker. Vi har en pust i bakken da mobilen min ringer. “Farmor er på sykehuset.” Sier faren min, det var alvorlig. Vi blir enige om å rute turen nærmere hjemme og fortsetter sightseeingen med sterke tanker i bakhodet. Etter slottet for andre gang besøkte vi John Lennon muren, der jeg møtte ingen ringere enn; Austin, Texas igjen. Utrolig.

På kvelden gikk toget til Budapest. Vi var på vei til togstasjonen da Harry forsvant inn i en butikk og kom ut med absinten. Detaljene med toget er kompliserte og vil bli beskrevet enkelt: det var komplikasjoner men vi kom frem.

Rommene ble vasket i Budapest og vi fikk ikke nøkler før klokken var to, klokken var ti da vi kom frem. Jeg leste mail og Olav sov på Wombat’s stillerom. Stille under den høylydte snorkingen. Det var her jeg fikk høre om Farmors ønske om å se meg. Rørt av dette og med manglende ord gikk jeg en tur på en time (Olav sov gjennom det hele). Jeg ville helst sett den vakre byen under andre omstendigheter. Vi fikk rommet og ble kjent med Michelle, som vi delte rom med. Sammen gikk denne trioen til slottet i Budapest, en tur fylt med dårlige ordspill og tørr humor. Vi så utover byen før vi snudde og gikk tilbake.!

Vi spiste middag på en fancy restaurant for lommerusk og gikk til en ruinbar. Stedet var fantastisk, vi kom i kontakt med fulle nordmenn som vi fort brøt kontakten med. Vi satt i andreetasje med noen tyskere da de bestilte en hookah, en vannpipe. Vi ble tilbudt, og vi prøvde, hostet og lærte teknikken. Det var en opplevelse. Da vi senere ble bedt om å bevege oss til første etasje fant vi et ståbord og ble kjent med et par jenter fra LA.

Are you a lucky little lady in the City of Light!

Or just another lost angel?

Jeg siterte The Doors, de forstod ikke referansen til LA Woman. En slibrig italiener ålte seg opp bak den av jentene som satt nærmest meg. Hun var åpenbart ikke komfortabel så jeg la en arm rundt henne. Det var da han la an på meg. (Jeg har langt rødt hår over halve ansiktet og det var mørkt.) Jeg dro håret bakover og så ham inn i øynene. “Dude, I’m a guy.” sa jeg, “He’s my boyfriend.” kom det fra jenta. Han ble satt ut og bare løp avgårde. Hun var takknemlig for dette, så takknemlig at hun returnerte tjenesten med et kyss. “I love you hair…” sa hun, jeg takket. “You have a girlfriend?” “Not in Budapest.” lo jeg, ikke i Norge heller. “Can you be my boyfriend tonight?”

“Sure.” og hun kysset meg igjen, og igjen. (Dette er en underdrivelse og burde beskrives av andre enn meg av flere grunner.) Forholdet varte til hun kastet opp på do og dro hjem. (Jeg er tydeligvis ikke en Mr Mojo Risin’.) Olav returnerte en tjeneste fra Berlin og ble Harrys og min ledsager hjem.

Vi var sultne og ventet femten minutter utenfor en pizza restaurant før vi fikk vite at de var tomme for pizza. Vi gikk sultne hjem. Neste dag forlot vi Budapest for Wien, en natts stopp før vi dro videre til Amsterdam.

Vi tar en pause fra skrivingen og snakker med Babsy, vår østeriske venn som vi møtte her Amsterdam. Hun drikker ikke. Vi forlater skrivingen og jeg fortsetter hjemme.

Vi ankom Wien og uvitende som vi er gikk vi av på hauptbahnhof, første stasjon i Wien. Jeg husket bestemt at hostellet var i nærheten av stasjonen, joda det var den, bare feil stasjon. Etter en time hoppet vi metroen til riktig side av byen og fant hostellet, hvor jeg skrev en liten facebook artikkel om turen.

Amsterdam, via Aachen og Herzogenrath. Det er ingen grunn til å nevne disse byene annet enn hvordan vi gjorde narr av stedene. Vi hadde sett filmen In Bruges (Verdt å sjekke ut.) Og omskrev en av linjene: “Aachen is a shithole,” la på en dårlig Dublin aksent og vi lo, hver gang. Det var opprydding etter en storm i Nederland og heller enn å være ved hotstellet til det planlagte ni, var vi der to. Det første hostellet var fullt og vi fant veien til The Flying Pig, der det meste av denne artikkelen ble skrevet. Olav gikk og la seg, med øl sosialiserte Harry og jeg med de få som satt våkne på røykerommet. (Alle typer røyk.) Det var rett før frokost da jeg måtte underholde en søvnig Harry som trengte hjelp til å våkne til frokost. Han hadde en skål cornflakes og gikk til sengs. Jeg var alene, i en gruppe fremmede. Dette hadde ikke vært et problem tidligere men det var telefonen hjem som gjorde det vanskelig. Farmor var borte. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere, jeg betalte for en ekstra natt og gikk en tur rundt kvartalet. Da jeg kom tilbake vekket jeg Olav for frokost, det var her jeg fortalte ham om hendelsen. Han viste ikke hvordan han skulle reagere og vi satt målløse sammen. Dagen gikk til sightseeing. På kvelden gikk vi til Red Light District med Babsy, vi kom, vi så, vi snudde i døra. Olav gikk til sengs for å rekke et tog tilbake til Praha klokken fire neste morgen. Det var her vi forlot skrivingen. Neste dag gikk vi rundt med planer om å se Van Gogh museet, da vi så køen snudde vi. Jeg var en betaling fra å få blekk under huden men et bankkort som ikke tok ut i utlandet hindret meg. På kvelden forlot jeg det hele og her sitter jeg alene etter midnatt og skriver det hele ned med The Doors i bakgrunnen.

This is the end
Beautiful friend
This is the end
My only friend, the end
It hurts to set you free
But you’ll never follow me
The end of laughter and soft lies
The end of nights we tried to die
This is the end

Ettertanker:
Denne artikkelen er ikke bare en historie om en reise mellom land, det er en historie om en reise i
mitt eget sinn. Dette er en overgangsfase for meg, ting sklir mellom fingrene mine og jeg føler at
jeg mangler kontroll over det hele. Det er akkurat derfor en slik tur på veien føles så godt, man har
seg selv å stole på. Neste tur skal vi ha mer tid på hvert sted men allikevel var det den
kontinuerlige bevegelsen som gav turen sin sjarm. Det er derfor jeg vil avslutte med et sitat av
beatikonet Jack Kerouac: “Veien er Livet.”