RØRA BADEPLASS 1

Jeg hadde fått haik og satt og dinglet på lasteplanet på den støvete, smale veien ned Presteallèn, videre opp Lillegårdskrysset, forbi Mygghollet, Døvika og suste bortover prærien og hestehavna. Få var ute på veien denne varme søndagen. Gresshoppene gned lårene inntil hverandre og svalene fløy høyt. Verden var grønn. Inne i byen stod lufta nesten stille og folk tørket pannene. Jeg hadde fått haik og satt og dinglet på lasteplanet på den støvete, smale veien ned Presteallèn, videre opp Lillegårdskrysset, forbi Mygghollet, Døvika og suste bortover prærien og hestehavna. Få var ute på veien denne varme søndagen. Gresshoppene gned lårene inntil hverandre og svalene fløy høyt. Verden var grønn. Inne i byen stod lufta nesten stille og folk tørket pannene med håndbaken, gikk inn i skyggen eller dro til kysten. Jeg skulle også ut til kyst og saltvann, men ikke for å slikke sol.
Fyren bak rattet hadde store never og tenner som luktet fordervet kjøtt da han tilbød plass i forsetet. Det ble raskt avslått. Lasteplanet var å foretrekke. I dèt vi passerte Kjerkebukta, badeplassen vi alltid pleide å velge hvis vi ikke gadd å gå helt til Røra, fikk jeg en følelse av å bli iakttatt. I sidespeilet så jeg ham glise før bilen økte farten mot Bjønneslandet. Men jeg skulle jo av på badeplassen. Veien humpet, hjertet banket, men brått stoppet bilen like ved Stamlandgården. Noen kuer tygget seg over veien og jeg så snittet til å hoppe ned og løpe den samme veien som vi hadde kommet. Ospebladene vred seg nervøst idet jeg speidet etter Clyde der ute på vannet. Bare han kom snart. Badegjestene var i ferd med å pakke sakene for kvelden. Våte håndklær og solmette småunger ble plukket opp av foreldre og snart var grassletta ned mot vannet tom. Clyde var fortsatt ikke dukket opp, men jeg bestilte likevel mat for to. Hamburger med pommes frites badet i ketchup og Bergbysennep. Dressingen rant nedover munnvikene idet noen hvisket meg i øret: – Jeg visste du ikke hadde glemt meg.
– Herregud, Clyde! Som du skremte meg. Jeg var sikker på at det var han gufne fyren jeg haiket med som kom for å ta meg. -Ingen fare. Jeg passer på. Denne er vel til meg. Har ikke spist på to dager. Han grabbet til seg den ene burgeren på plankebordet på kafeen.
– Forresten, du har vel full kontroll, spurte han mellom to munnfuller.
– Hva tar du meg for. Jeg har ryggsekk, lommelykt og kart, du stiller med båt, diesel og kniv – ja, sånn i tilfelle.

De visste at noen er etter dem, eller det vil si, etter skatten. Den store skatten på 10.000 spesidaler. Det var den summen Ole Berg og Lars Mikkelsen hadde drept føreren av postbåten for. En stille forsommerkveld i 1838, nærmere bestemt 7. juni, fraktet Søren Hansen Rogn den dyrebare lasten fra Stathelle til Brevik. Det var strenge regler om at ingen andre enn Hansen Rogn skulle være om bord i postprammen, men likevel lot han seg overtale til å gi Berg skyss etter at Mikkelsen hadde rodd ham ut. Berg var i en økonomisk knipe og avtalen var at Berg skulle drukne postmannen så fort Mikkelsen hadde satt av Berg over i postbåten. Det ble skjenking i båten og Berg klarte å hive Hansen Rogn over bord. For å være på den sikre siden rev Berg hendene til postmannen løs fra båtripa og presset en åre over hodet hans slik at han druknet. Deretter tok han med seg postveska og rodde over til Sandøya der skatten ble gjemt på ulike steder i skogen.

RØRA BADEPLASS 2– Jeg er mett, sa Bonnie og slikker seg på fingrene. – Har vi dårlig tid?
– Mat for måker og knapt nok det, brummet Clyde mens Bonnie beundet den lekre koggen han hadde tjuvlånt. Han rakte henne hånden.
– En sånn har jeg alltid ønsket meg. Helt åpen, og så blank i lakken. Sleipnermotor også. Visste jeg det ikke. Bonnie ga Clyde et vått kyss på kinnet og myste utover Eidangerfjorden. Makrellen hoppet og solgangsbrisen fikk det gamle kartet til å blafre.
– Vi går i land her, sa Clyde etter en stund og pekte i retning en skyggefull vik. Snart småløp de opp stien bak butikken, fulgte veien et stykke bortover før en skarp sving førte dem oppe til noe som engang var en liten stue. Nå liknet den mer et porøst vepsebol med gapende, sorte hullhull til vinduer. Taket svaiet idet de åpnet døra og gikk inn i mørket. Lufta er klam og gulvet er mykt av løv, ormeblader og innsekter. I et hjørne stod en rusten vedovn. Bonnie lyste med lommelykta en ennå en gang. Sjekket tak, vegger, inne i ovnen.
– Dette må være stedet Gud glemte, eller noen flyktet fra – all hast.
-Tror du det er mer å hente etter så mange år, undret Clyde.
-De to kan i hvert fall ikke gjøre det. Lars Mikkelsen ble dømt til livsvarig soning i 1838, mens Ole Berg ble halshugget på Blokkhustangen på Øya i Brevik. En stor folkemengde stimlet rundt stedet da bøddelen hevet øksa. Ingen vet hva hans siste ord var, men det var neppe hvor skatten ligger.
– Så forbasket. Vi får reise tilbake i dagslys. Clyde gikk ut på trammen idet en flaggermus sneiet Bonnies nakke og kroppen gjorde et hopp. Det er da hun kjennte det. Sammen med lukta av råtten jord, saltvann og lyden av båter som slår mot bryggene i havna, kjente hun det vugge.
– Jeg ble så svimmel, tror kanskje vi skal sjekke hva dette er, foreslo Bonnie og hoppet ned fra steinen foran døra. Sammen løftet de den til side. Steinen var kantete og tung.
– Lys her! Bonnie pekte lommelykta mot det vesle hullet mens Clyde børstet vekk jord fra en liten, sort skinnveske liggende i hulrommet nærmest døra. Veska kjentes tung. Clyde tømte noe av innholdet utålmodig ut i handa. Bonnie løftet en hard, flat gjenstand og holdt den opp mot måneskinnet.

– Vi fant spesidalerne, mens Berg mistet hodet og ble gravlagd utenfor kirkegården. Nå drar vi.

Med St.Hansormer og nattsvermere som vitner gled båten ut fjorden i retning Stavern og Tordenskiolds menn.
– Smak på denne, hvisket Bonnie og tok opp en flaske Hendricks fra sekken.- Denne ginen er den beste som er.
– Stemmer det. Drikk den bar. Da holder du varmen, Bonnie. Vi skal reise langt. Clyde snur seg og gir Bonnie en skitten lapp:

«Fem netter på koggens spant
trenger å gi deg oljeskift
varm asfalt til oppover knærne
landfast
Presse oljen til det tyter i alle smørenipler
få motoren til å synge mykt ut av havnen og hjem
vekk fra badeballer og skallede menn i pastell
bort fra sommerkvinner med frynsete vesker og skrukkete knær
østover, ut la motoren gå, bare gå til du taktfast glinser og døser»

RØRA BADEPLASS 4

 

Bonnie og Clyde er på rømmen. På sin vei mot friheten har de sagt ja til Litteraturgarasjen til å anmelde restaurant- og spisesteder de havner innom under vignetten “Litterært måltid”. Uttalelser og meninger i anmeldelsene samt økonomisk oppgjør med de forskjellige restaurantene, ligger utenfor Litteraturgarasjens ansvarsområde. Bonnie & Clydes reiser er basert på mer eller mindre matfulle opplevelser og historiske kilder.