seilmageren3

Ved siden av rådustrappa og kulturhuset ligger Michel Seylmagerhus. En restaurant med ærverdige tradisjoner tilbake til begynnelsen av syttenhundretallet.

Bonnie og Clyde er på rømmen. På sin vei mot friheten har de sagt ja til Litteraturgarasjen til å anmelde restaurant- og spisesteder de havner innom under vignetten «Litterært måltid». Uttalelser og meninger i anmeldelsene samt økonomisk oppgjør med de forskjellige restaurantene, ligger utenfor Litteraturgarasjens ansvarsområde.

————————————————–

En liten passbåt glir oppover elven. En ekstra hete har ligget over den lille byen noen dager. De ti ekstra gradene får gamle industribygninger til å minne om greske havner og uterestaurantene langs elven om spanske tavernas. En slitt liten skjærgårdsjeep fra slutten av nittitallet, men de to ombord omtaler fartøyet med stolthet  som ‘Yachten’. Etter mange harde år på minus i Plussbank har Bonnie & Clyde nå fått seg konto og positiv saldo i Sparebanken Sør.

«Jeg vil ha en båt», sa Clyde i begynnelsen av april. «Jeg vil ha en båt. Og så skal jeg ta deg med på ferie i sommer. Denne sommeren skal bli en sensasjon. hvor vil du helst dra Bonnie?»  Bonnie hadde begynt å like den nye tilværelsen med tv-kanaler og kortreist mat. Tidligere hadde hun ofte fyrt av Berettaen litt for kjapt for å skape ekstra spenning. Nå likte hun stille kvelder hvor Clyde leste høyt fra «Mysterier» og drømte i smug om et lite hus på Sandøya, og å utgi en diktsamling på eget forlag.

«Ja, det hadde vært fint med ferie, men vi trenger vel ikke gjøre så mye ut av det. Vi kan jo leie oss en combi-camp og ta en uke på Omlidstranda.»

«Jeg vil ha en båt. En havseiler. Jeg har fast inntekt. Jeg er veileder.»

Et samarbeidsprosjekt mellom NAV, Skogmo videregående og Croftholmen for vanskeligstilte ungdommer hadde skaffet Clyde en femti prosents stilling som miljøarbeider i tiltaket «Kåmbækk-kids».

Og resultatet av trekvart års jobbing, plusskonto og drømmer, legger nå til kai på gjestebrygga utenfor Michel Seylmagerhus ved Porsgrunnselven. Linda i banken var ikke like keen på seilebåt som Clyde, så det innvilgede forbrukslånet gikk til en brukt femten fots Askeladden Fighter med femti hester og ti tusen ekstra til forsikring og bensin.

En fyr med med hengebart og polposer passerer. Clyde snur fort ryggen til. «Vær så god, min kjære,» sier han etter to halvstikk og rekker Bonnie hånden. «Nå skal du bespises». På et skilt utenfor restauranten er det malt et bilde av en fyr med fangedrakt og tittelen: Velkommen til luftegården.

seilmageren1

Clyde fikk foccacia som burgerbrød med kylling, salat og hvitløksdressing servert på porselensservise.

«Vet du, dette er et av Norges eldste seilmakerhus. Det er bygget i 1750,» sier Bonnie etter at hun har bestilt Fiskeburger med hjemmelaget remulade, salat og pommes frites og Clyde Foccacia med kylling, rødløk og hvitløksdressing.

«Det er bygget flere år før 1750.»

«Det står jo på plaketten der. 1750.»

«Les i kirkebøkene. Det er bygget før.»

Noen ganger ble hun lei av at Clyde var så kantete. Alt var svart hvitt hele tiden – enten eller. Bonnie får servert maten og et glass hvitvin. Fiskeburgeren er virkelig god; grovmalt kveite og sei, urter, krydder og gribiche-saus. Både saus og remulade – tøft. Noen ganger forsvant Clyde fra ett-romsen på Sundjordet like etter midnatt, tok med seg en liten flaske som lignet blå fargeessens og var borte til femtiden. Han sa aldri noe. Lagde frokost med egg og ristet brød til henne og kikket lenge ut av vinduet ned mot kanalen.

seilmageren2

KJØTTFULL & SAFTIG: Fiskeburger med remulade og pommes frites.

«Michel Olsen var seilmaker fra egentlig Arendal. Det gikk opp og ned med driften her den gang også. Men Michel var en eventyrer. Han slo seg godt opp her i byen. Båtene la til langs kaia her, og seilene ble halt inn den luka oppe i gavlspissen for reparasjon. Det var en sånn båt vi skulle hatt, vet du Bonnie, men rentene på sånne forbrukslån er jo høyere enn masta på en 42-fots Moody. Foccaica og kylling smaker forresten smashing. Jeg har smakt det motsatt, men dette var bra greier. Krydder og dressing og fersk foccacia. Tror folka her er i ferd med å gjøre et comeback.» Han løfter glasset. «De burde fortsette som dette. Stil og kvalitet. Hvite duker og polert bestikk. Ikke sand, palmer og øl.»

På nabobordet sitter en eldre herre med alpelue, en av primærfargene i byens palett. «Gunstig vær for gunstige kvinner» sier han til Bonnie med en skjevt smil.

Bonnie svarer ikke. Det hadde vært et fint år. Clyde var blitt mindre brå etter han fikk jobben i «Kåmmbækk-kids», og hun var nesten ferdig med diktsamlingen, «Fløyelskniv». Hadde penger til trykking fra en gammel DnC-affære. Ikke en sky på himmelen. Hun skjærer en bit av fiskeburgeren. Kjøttfull og saftig. Timian, gressløk, purre, sitron? I sommersesongen stiller restauranten kun med lunsjmeny, men den innfrir. Et slikt sted burde bli ekstra hegnet om i en gammel sjøfartsby.

«Det er synd med den muren,» sier hun.

«Sjanseløs byplanlegging. Fra å ha muligheten til å skape et naturlig rom mellom gammelt og nytt, så klarte de å bygge en Berlinmur mot rådhustrappa. Men noen ekte luftegård er det ikke.»

Bonnie smiler tilbake. «Nei. Litt søt gimmick. Hyggeligere her enn på Bredtveit.» Hun får påfyll på chablisen. «Drar vi på ferie?»

«Ut Gunneklev og Frier til Bjørkøya. Har leid ei hytte der fra søndag.» Så kan vi ta båten til Wrightegaarden, Langøya og Croftholmen.

Ferie. De hadde aldri hatt fri. Vært på rømmen siden de traff hverandre. En uke på ei hytte ute i skjærgården. Så fint.

Bonnie betaler, de går mot bryggen. «Flott sted,» sier Clyde. «Vi får prøve kveldsmenyen senere. Men de burde dunka ned betongveggen og fått Resch til å anlegge ekte gress og frukttrær.»

Ved brygga ligger en Saga-snekke fra syttitallet og lengre ute en liten seilbåt. Askeladden er borte. Ikke så mye som en taustump igjen.

Clyde  løper oppover mot Ælvespeilet, nedover mot Nordengården. Raser. Banner. Speider. Springer. «Han har tatt Askeladden. Helvetes gjøk. Kunne du ikke latt akkurat den båten ligge i fred. Faen. Faen. Faen.»

«Vi må melde fra til politiet, Clyde. Og forsikringen.»

«Den må jo være like i nærheten. Det er ingen som stæler en sånn båt for å dra langt. Faen. Politiet? Forsikring? Forsikringspengene gikk til en bong med andreplass til Summer Sensation på Klosterskogen.»

«Clyde! Du skulle jo ikke spille. Hva skjedde. Galopperte den?»

«Nei, den vant.»

Clyde synker ned på huk ved skiltet av fangen med stripedrakt. Legger hendene mot ansiktet.

«Vi er fucked, Bonnie. Det blir ikke noe comeback. Det blir ikke noe ferie. Selvfølgelig blir det ikke det. Vi er back to basic – med gjeld renter til Linda som løper fortere enn travhester. Alltid er noen ute etter meg. Alltid. Hva i helvete skal vi gjøre?»

Bonnie kjenner på Berettaen i vesken, føler seg plutselig lettet og glad.

«Dette blir en fin sommer, kjære. Med eller uten båt og forsikring. Du gir deg aldri. Du er en fighter. Vi gjør det vi må gjøre. Jeg har ønsket meg det lenge.»

«Hva da?»

«Tømme Kreditkassen.»

Bonnies dikt på duken:

Kommer alltid tilbake

Tallerken er tom
kontoen slunken
båten stjært
et skuldertrekk – så er vi der igjen
vi kommer alltid tilbake

Vi ække småunger
gidder ikke lenger deale med småpenger og fjas
skjenk mer sjablis
ta en spansk en og sjekk om leppestiften fortsatt sitter

En luftegård har aldri vært et hinder
vi kommer allltid tilbake