folkefienden 2

KONTRASTER OG SAMMENHENG: Grenland filmklubb tok initiativet til å vise «Haisommer» i Henrik Ibsens gamle låve på Venstøp i Skien. Kunsthistoriker ved Telemark Museum, Christine Hermansen forklarte sammenhengen.

 

Tekst: Kunsthistoriker ved Telemark Museum, Christine Hermansen.
Foto: Per Erik Andersen

Da jeg sa på jobben at jeg jobbet med en tung og seriøs komparativ analyse av Ibsens ”En folkefiende” og Spielbergs ”Haisommer”, var det ikke så mange som så sammenhengen umiddelbart, men den er der, og den er slettes ikke så fjern.

Jeg er utdannet kunsthistoriker, og vi kunsthistorikere er jo kjent for å kunne lage usaklige komparative analyser av hva som helst. Jeg begynte derfor på ekte kunsthistorikervis, med å lete etter personlighetstrekk ved kunstnerne Ibsen og Spielberg som var egnet for sammenligning. Resultatet var i grunn at de personlige likhetene er svært få.

Spielberg født i Amerika, Ibsen i Europa. Spielberg født på 1900-tallet, Ibsen på 1800-tallet. Spielberg har 6 barn, Ibsen hadde 1. Spielberg født i desember, Ibsen født i mars, Haisommer var Speilbergs andre helaftens, En Folkefiende var ikke Ibsens andre…og sånn fortsatte det inntil jeg kom til å tenke på at begge jo faktisk har litt skjeggvekst…

 

I begge fortellingene er autoriteten og motkreftene uetiske, de representerer begge det kommersielle. Det gjør at det er enkelt for oss som publikummere å ta side, likeledes for karakterene i fortellingen.

 

Men så kom gjennombruddet, og det var både interessant og kunsthistorikervennlig – kunstnerne Ibsen og Spielberg hadde nemlig begge et trøblete forhold til sin egen far. Og en mer konstruktiv kunstnerbakgrunn enn det, finnes ikke. Spielbergs foreldre skilte seg tidlig, Ibsens foreldre gikk på store økonomiske og statusmessige tap. Sånt blir det kunst av…

Dette med trøblete far-sønn-forhold, henger som kjent eller ukjent nært sammen med autoritetsproblematikk, og da er vi straks inne i kjernen for handlingen både i ”Haisommer” og ”En folkefiende”.

I ”Haisommer”, som ble lansert i 1975, møter vi badebyen Amity, hvor sheriffen Martin Brody forsøker å passe på innbyggerne sine. Det er jo velkjent at byen får et lite haiproblem. Det finnes en svær hvithai ute i det store blå dypet et sted, og haien tygger i seg innbyggerne. Sheriff Martin Brody, altså i utgangspunktet en karakter som vi vet at er rettskaffen og ærlig fordi han er sheriff, han forsøker å si ifra om problemet til byens myndigheter og autoriteter. Strendene må stenges! Men – byens ordfører og andre som burde vite bedre, overrasker ham ved å si nei til hans heltemodige forslag. De sier nei, fordi å innrømme frykt for hai vil føre til at turistene flykter. Da vil byen få et påfølgende tap av inntekter, og det går de onde kommersielle kreftene i byen, sterkt i mot.

I ”En folkefiende”, som ble urfremført i 1883, dreier handlingen seg omkring Dr. Stockman som bor i en kystby i det sydlige Norge. Det er bygget et nytt badeanlegg i byen, og turistene strømmer til. Dr. Stockmann er som Brody, en karakter man umiddelbart får tillit til, fordi han også representerer dem som vet best, denne gangen en lege. Stockman har fått mistanke om at noe er galt ved det nye, innbringende badeanlegget, og har tatt vannprøver. De viser at han har hatt rett, såkalte infusjonsdyr fra skinngarveriet som ligger ovenfor badeanlegget, har kommet inn i anlegget, og gjør at effekten blir alt annet enn helsebringende. Stockmann vil også si ifra, og forventer et klapp eller 15 på skuldrene. Men heller ikke han blir møtt med takknemlighet. Også i en folkefiende, opplever varsleren å bli sablet ned. Stockman tar opp kampen mot byens autoriteter, og opplever dessverre i løpet av stykket at datteren mister jobben, han mister selv jobben, barna blir mobbet på skolen, rutene til huset blir knust og han mister familiens arv. Stockman velger allikevel å bekjempe den forbannede kompakte majoritet som han sier. Majoriteten har aldri rett.

I begge fortellingene er autoriteten og motkreftene uetiske, de representerer begge det kommersielle. Det gjør at det er enkelt for oss som publikummere å ta side, likeledes for karakterene i fortellingen. Vanskeligere for karakterene er det når konsekvensene av rammer varsleren personlig. Det skjer i både Haisommer og En folkefiende, og dras inn i en ubehagelig spenning om hvordan varsleren vil agere.

 

Lars von Triers Antichrist er en selvskreven sammenligning med lille Eyolf.

 

Vi forventer oss ulike opplevelser fra Ibsen og Speilberg, men disse fortellingen er svært like. Det viser seg at det ikke bare er Ibsen man kan skrelle som en løk og finne stadig nye lag, slik er det jammen også med Spielberg. Nå er jeg kanskje i ferd med å begå en annen typisk kunsthistorikerfeil, nemlig å lese aaaaaalt for mye mening inn i objektene man behandler.

For det som virkelig er interessant, er tolkningen av Ibsenstykket ”En folkefiende” og derfor også ”Haisommer”. Det ble nemlig tidlig et teaterstykke som var problematisk for mottakerne. Ofte blir Stockman fremhevet som en helt som står imot massene, og diktaturets makt, men er Ibsen seriøs, eller er han satirisk? Speilberg har selv uttalt at han var inspirert av Ibsen, og derfor er det interessant å se hvilken tolkning han gjorde. Selv tenkte jeg at Spielberg hadde gått for heltedyrkelsen, for Brody står på gjennom hele filmen. Men merkelig nok får man denne tvilende følelsen også når man ser ”Haisommmer”.

For øvrig er de begge faktisk basert på virkelige hendelser. Peter Benchley som skrev boken Jaws, lot seg inspirere av en ekte haiepisode langs den amerikanske østkysten . Ibsens historie er inspirert av en episode i Tyskland, hvor en badeby ble rammet av kolera. Legen som sa fra, ble jaget fra byen med familie og det hele, og så satt de der og koste seg med koleraen sin.

Det er forresten flere filmer som passer hjemme hos Ibsen. Kinesiske ”Slaget om den forbudte by” sammenlignes med Gengangere, og Lars von Triers Antichrist er en selvskreven sammenligning med lille Eyolf.