barndomserindringer

Gamle GGG-bøker kunne fint ta deg fra Uksodden til Peru. Rømme fra gutteværelset til fantasiens verden.

Gamle bøker kunne fint ta deg fra Uksodden til Peru. Flykte fra gutteværelset til bøkenes øy.

Av Per Erik Buchanan Andersen

I kveld har jeg tatt på meg skinnjakka til Steve McQueen.
Steve McQueen var en av de absolutt tøffeste skuespillerne på seksti- og syttitallet. Denne jakka brukte Steve McQueen i filmen Bullit fra 1968. Jeg kjøpte den på en amerikansk auksjon. Den er litt slitt og har hull i den ene sidelomma her, men det er en kul jakke. I Bullit kjører Steve Mcqueen en grønn Ford Mustang, filmen har noen helt rå biljaktscener. Jaqueline Bisset var også med i den filmen. Alltid noen flotte damer.

Men Steve McQueen spilte også i en annen film litt senere, og den filmen var basert på en bok. Den boka gjorde at jeg rømte første gang. Jeg gravde meg ut. Fikk flyktelukt i nesa og rømmesmak i munnen da jeg leste den boka.
Måtte komme meg vekk.

Onkel Ragnar var mer glad i bacardi enn bøker, så han ga bort en full pappeske til meg en gang i 1978.
Det holder med Vi Menn for meg, sa onkel Ragnar.

Henri «Papillon» Charrière, som har skrevet denne boka, var en fransk skapsprenger. Han ble dømt til fengsel på livstid for et drap han ikke hadde begått, og sendt til den beryktede franske straffekolonien på Djeveløya utenfor kysten av Fransk Guyana. Underveis til fangeleiren ble han kjent med pengeforfalskeren Louis Dega, som i filmen spilles av Dustin Hoffman.
Boken handler om å rømme. Være fri. Papillon betyr sommerfugl.

Mødrene og fedrene på byggefeltet, spesielt mødrene, drømte også om å være fri på den tida der. De drømte om Mallorca, om Syden.
De satt ved respatexbordet, drakk coop-kaffe med neger på, strikka – og drømte om Syden.
Vi fikk mariekjeks.
Syden var en øy i Middelhavet.

Onkel Ragnar kom seg aldri til Syden, var for redd for flyet.
Han forlenget heller oppholdet på Las Verandas ute på Herrejordet noen uker til i slutten av juli, og ga bort en brungrå pappeske med bøker til meg.

«Jøss, nå har du blitt tynn Solveig», sa han til kona som var på Grete Roede-kur eller noe og vannet noen grønne planter borte ved vinduet. Hun smilte litt fornøyd for seg selv, mens han helte oppi enda en drink medisin, og la til:
«Tynn i håret».

Blant bøkene lå altså Papillon.
Mitt store prosjekt som niåring var å rømme meg fri.

Da boken var ferdiglest lå jeg på sovesofaen og grublet i flere dager.
Djeveløya, Trinidad, Melanesia. Ikke bare skulle jeg rømme, verden utenfor byggefeltet skulle reddes, kvinner skulle erobres.
Onkel Ragnar hadde gitt meg gull.

Det er viktig å være systematisk, og jeg planla først finansieringen av reisen til Peru etter flukten. Lett å skjule seg i Peru. Jeg trengte penger, flere enn i monopolesken og det var enklest med tusen. Hvis jeg bare klarte å lage sirkelen med den samme ovale formen og tallene like som på monopolsedlene var jeg i havn. Bokstavelig talt. Jeg fylte opp en blå og hvit skaibag med falske sedler og gjemte den i materiallageret til faren min.

Man må jo ha litt cash, og det tar tid å tegne, klippe og fylle opp en treningsbag av skai med sedler, så andre uken jobbet jeg parallelt.
Graving av gang og pengetrykking.
Jeg hadde en sånn sovesofa som du kunne dytte sengetøyet nedi. Og det var nedi der jeg liksom var fanga. Gjemte meg nedi der og pirket meg gjennom den tynne baksideplaten av finér med lommekniven med sag, saks og tannpirker av plast. Tannpirkeren hadde jeg mistet.
Støtte mot panelbordene. Kjente den smaken. Tok den første flisen i munnen. Smakte på alt på den tiden der.
Hadde tygd litt på skaibagen også.

Det gikk helt fint å snike seg ut verandadøren og gjemme bagen borte i materiallageret for så å returnere til ganggravingen på gutterommet og fengselcella nedi i sovesofaen. Det hang fint sammen. Det var gjennom den veggen jeg måtte rømme. Eneste vei til friheten, til Trinidad. Eneste veien ut.

Etter hvert bygde jeg opp et kriselager av mat i fotenden av sengebunnen,
men måtte droppe frukt.
Bananer i bunn av en sovesofa holder kortere enn tiden det tar å grave seg ut. Jeg sparte på mariekjeksen, det fikk holde til Peru.

Da jeg fikk pirket meg gjennom furupanelet i tolv centimeters høyde og to bords bredde var jeg henrykt – og uforsiktig.

En grønn dott med rockwool jeg skulle ha gjemt i søppelbøtta, lå farlig som en landmine på det skotskrutede gulvteppet da moren min kom inn for å si natta. Isolasjonen glødet i lyset fra leselampa, så ut som den skulle eksplodere når som helst. Hun hadde tynne brune strømper og strikketøy. Det ene nøstet av Madinussa-garnet falt ut av forkleet og trillet bortover gulvteppet.

Jeg gjemte meg bak og niholdt, tviholdt i et supermannblad. Gifteringen streifet Rockwooldotten da hun bøyde seg og plukket opp nøstet, men detonerte ikke. «Nå må du ikke lese for lenge da», sa hun og lukket døra.
Det var helt på håret. Reddet av et garnnøste.

Alfhild dreiv kiosk og garnbutikk nede på Herre. To innganger med bjeller, men bare ei ekspeditrise. Hun slo seg stort opp på Madinussagarnet, det var nok derfor de fikk Mercedes etter hvert.
Alfhild var skjelven og skrukkete, friterte pommes frites og bestilte mer garn. Damene sto nærmest i kø for å kjøpe da det kom nye hvite esker med stjerneogstripeflagg og Made-In-Usa under. Beste garnet man kunne få tak i. Kom fra Amerika.
Madinussa.
Lukta litt kjips.

Det bobla i kroppen da jeg lå nedi sovesofaen og brøt gjennom furupanelet på den andre siden av isolasjonen. Fri, fri, fri.
Ingen lange, slimete ganger med kloakk, rotter og spedalske slik jeg hadde håpet, men jeg var igjennom, fri.
Jeg hadde rømt. Kom igjen, Dega, Vi skal hjem!

Det er den smaken jeg har i munnen nå. Det er sånn skinnjakka lukter. Rømme. Grave en gang. Erobre et land og en kvinne. Være to. Ta henne med til Syden.
Hviske henne i øret:
Sammen er vi respatex.
Flykte hjem.

Det ble en ukes husarrest da moren min oppdaget hullet i panelet bak stumtjeneren ute i gangen. Gjennom veggen fra rommet mitt og ut i vindfanget med linoleumsbelegg i kork.
Fra Uksodden til Peru.
Jeg koste meg i husarresten, leste supermannblader og boken en gang til. Papillon. Sommerfuglen. Jeg var fri og hadde finanser under en stabel med planker i hagen.
Nå har jeg skinnjakka på.
En dag tar jeg med Astrid og stikker av i en grønn Ford Mustang.
De oppdaget nemlig aldri skaibagen.